Av oversetter Hedda Vormeland

Jaques Vriens er en kjent og kjær nederlandsk barnebokforfatter. Han har siden 1976 skrevet 79 bøker, som til sammen har solgt i over tre millioner eksemplarer. I 1999 kom boka Achtstegroepers huilen niet (tittelen betyr «åttendeklassinger gråter ikke»), som bygger på forfatterens egne erfaringer som lærer for en klasse hvor en av elevene fikk leukemi. Boka er både morsom og dypt alvorlig, og den traff målgruppen. I Nederland deles det ut en barnebokpris hvor vinneren stemmes fram av de unge leserne selv, og boka om kreftsyke Akkie og klassen hennes ble belønnet med denne prisen.

Over ti år etter at boka kom ut, ble historien filmet i Nederland. Så ble filmrettighetene solgt til Norge, og dermed ble boka ekstra aktuell også her. Nå er både bok og film ute på norsk. Virkelighetens Anke ble til Akkie i Jaques Vriens bok og i den nederlandske filmen. Den norske versjonen av filmen er en adaptasjon – her er handlingen flyttet til Norge, og Akkie er blitt til Anja. Den norske boka er derimot en oversettelse av den originale boka, så her går Akkie og vennene hennes i åttende klasse (som er siste klasse på barneskolen i Nederland), øver til Cito-testen og stikker hjemom for å spise midt på dagen.

Når man jobber med å oversette en tekst, er det lett å bli oppslukt av verkets univers. Jeg oppholder meg i teksten i ukevis, og jeg er nødt til å prøve å leve meg inn i alle dem som fører ordet. Noen ganger er det ubehagelig, andre ganger lekende lett. Da jeg jobbet med Kule kidz gråter ikke (som ble tittelen på den norske boka og filmen), gjenopplevde jeg noe av min egen barndom, for Jaques Vriens skildrer klassemiljø og vennskap troverdig og gjenkjennelig. Men jeg lo og gråt også sammen med de voksne i boka: klassens fine lærer Ina og Akkies foreldre. Og når jeg sier at jeg gråt, mener jeg det helt bokstavelig, tårene rant til tider i strie strømmer mens jeg skrev meg gjennom boka.

Kanskje lyder hverken det at jeg levde meg sånn inn i de voksne, eller det at tårene trillet, som noe man ønsker seg fra en barnebok. Men jeg lo som nevnt også – og jeg møtte bruddstykker av en elleve år gammel utgave av meg selv i mange av barna i boka. Og selv om historien er trist, viser den også verdien og viktigheten av gode voksne som ser barn og er til stede for dem. Dette alvoret blandet med en solid dose humor gjør Kule kidz gråter ikke til en bok som både berører og beriker. Absolutt alle over ti år bør unne seg selv å lese den.