Kunstnernes økonomi i søkelyset

Vigdis Moe Skarstein overleverte 28. januar sin rapport Kunstens autonomi og kunstens økonomi til kulturministeren. Dette er hennes og referansegruppens anbefalte tiltak som kan bedre kunstnernes økonomi. Et viktig underlagsmateriale for utredningen er Telemarksforsknings Kunstnerundersøkelsen 2013, basert på spørreundersøkelse om kunstnernes levekår som ble sendt til medlemmene av 30 kunstnerorganisasjoner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Foto: Anniken Schiøll

 

Kunstnernes økonomi
Tallene er ikke overraskende, men nedslående: Kunstnernes inntekter fra kunstnerisk arbeid går ned. Kunstnere bruker mindre tid på kunstnerisk aktivdligere. Kunstnere er dårlig sikret når det gjelder pensjon og trygderettigheter.

Oversetternes økonomi
Med oversetterne står det ikke fullt så ille til. Den skjønnlitterære oversetteren rapporterer at hun i snitt hadde en samlet inntekt på 490 000 kroner i 2013, opp 2,5 prosent fra 2006. Det er på nivå med gjennomsnittlønnen for kommunalt ansatte eller ansatte i industrien. Inntekt fra kunstnerisk arbeid har imidlertid gått ned fra 266 000 til 208 000. Gjennomsnittsoversetteren henter 17 prosent av sin inntekt fra stipend og vederlag, mens en relativt stor del er «andre inntekter», for siden oversetterne hovedsakelig (70 prosent) er lønnstakere, ligger gjenbruks- og tilleggshonorarer her. Inntekt av kunstnerisk arbeid er derfor trolig reelt sett høyere enn det undersøkelsen gir inntrykk av.

Ifølge undersøkelsen er oversetterne den skribentgruppen som bruker nest mest tid på kunstnerisk arbeid (75 prosent av arbeidstiden) og minst på «kunstnerisk tilknyttet arbeid» (5 prosent). Bare 7 prosent av tiden går med til administrativt arbeid. 40 prosent av oversetterne jobbet mer enn 1500 timer med kunstnerisk arbeid, bare overgått av dramatikerne (58 prosent). 13 prosent av oversetterne jobbet mer enn 2100 timer. Et normalt årsverk er beregnet til 1750 timer. 70 prosent av oversetterne oppgir å være frilansere, 20 prosent er næringsdrivende.

Rapportens anbefalinger
Rapporten Kunstens autonomi og kunstens økonomi gir ikke bare et bilde av kunstnernes økonomiske situasjon i dag, den kommer også med en lang rekke anbefalinger. Og her er det grunn til å glede seg. Moe Skarstein og referansegruppen har lyttet til kunstnerne – de fleste kunstnerorganisasjonene har fått fremme sine synspunkter i direkte samtale – og tatt innover seg det som ble sagt. Anbefalingene spenner bredt fra det enkle og konkrete som å knytte statens langsiktige arbeidsstipender opp mot lønnsutviklingen, gi skattefradrag for gaver og sponsing, og styrke UDs støtte til kulturprosjekter og reisestøtte (som ble kuttet dramatisk i høstens statsbudsjett), til mer komplekse forslag som å opprette utvalg, endre skatteregler og så videre. En del anbefalinger er riktignok av typen «bevisstgjøring» og «holdningsendring», og kan lett komme til å bli glemt, men vitner likevel om innsikt i – og velvilje for – feltet som helhet.

Åndsverkloven
Blant det mest positive er at rapporten så tydelig slår fast at åndsverkloven er «vår viktigste kulturlov og en viktig forutsetning for verdiskaping i kunsten», og tar til orde for å styrke opphavspersonenes rettigheter. Forslaget om å innføre formuleringen «krav om rimelig vederlag» i loven, er noe vi hilser velkommen. Her kunne imidlertid Skarstein gått lenger, i hennes anbefaling er denne beskyttelsen dessverre begrenset til sekundærutnyttelse. Vi mener det bør lovfestes en ufravikelig rett til rimelig vederlag som sådan, kombinert med en skjerpet mulighet til sensur av urimelige avtaler, slik også Kunstnernettverket tidligere har foreslått. Dette, å beskytte opphavsperson mot frikjøpsavtaler og andre urimelige avtaler, er kanskje et av de viktigste tiltakene for å beskytte de skapende kunstnernes økonomi, ikke minst i dagens marked med stadig større og mektigere oppdragsgivere. Det er for øvrig et tiltak som ikke krever statlige overføringer.

Velferdsordninger
Et stort problem for kunstnere, deriblant oversettere, er at de faller utenfor eller mellom velferdsordninger som resten av samfunnet tar for gitt. Halvparten har ingen som helst pensjonsforsikring, kunstnere som er næringsdrivende eller er både næringsdrivende og frilanser, får ikke som vanlige lønnstakere full syketrygd, fødselspenger, og har heller ikke krav på dagpenger. Rapporten går inn for å forenkle regelverket og innføre bedre skatteordninger for denne gruppen. Den kommer også med følgende oppfordring: «Det bør iverksettes en større helhetlig utredning for å se på mulighetene til å styrke kunstnernes sosiale rettigheter, som for eksempel gjennom egne forsikringsordninger, for pensjon og sykepenger, og hvor det vurderes hvordan kunstnere med stor variasjon i tilknytningsform kan sikres en sømløs opptjening av rettigheter uavhengig av tilknytningsformen.»

Helhetlig utredning? Hurra!
Stipender og statlige støtteordninger er av uvurderlig betydning for kunstnerne. I lys av regjeringens kuttforsøk i forfjor, er det gledelig at rapporten går inn for å bevare og styrke eksisterende ordninger. Men ofte begrenser diskusjonen av kunstnerøkonomien seg til det. Rapportens mer helhetlige blikk på kunstnerøkonomien er derfor oppløftende, ikke minst at den tar for seg sider som ikke bare faller inn under kulturdepartementet, men også hører inn under utenriks-, finans- og arbeids og sosialdepartementenes domener. Problemstillingene knyttet til skatt, trygd og pensjon er komplekse. En større helhetlig utredning om kunstnernes sosiale rettigheter og skatteordninger, som rapporten tar til orde for, hilser vi velkommen. Det har vi drømt om lenge. Kunne vi få ønske oss en tverrdepartemental arbeidsgruppe med representanter også fra kunstnerne?

Ika Kaminka
foreningsleder

 

Mari Torvik Heian, Knut Løyland og Bård Kleppe: Kunstnerundersøkelsen 2013: Kunstnernes inntekter, TF-rapport nr. 350, 2015. Lese den HER

Vigdis Moe Skarstein
Foto: Anniken Schiøll

 

Vigdis Moe Skarstein: Kunstens autonomi og kunstens økonomi: Rapport fra utredningen om kunstnerøkonomien igangsatt av Kulturdepartementet. Les hele rapporten HER