Labyrinttrilogien av James Dashner

Av oversetter Cecilie Winger

Store deler av det siste året har jeg, jobbmessig og mentalt sett, tilbrakt i et lukket univers etter den store miljøkatastrofen: En gjeng med gutter er fratatt hukommelsen og plassert i en labyrint der prøvelsene står i kø og skrekkmonstrene herjer nattestid. Er guttene der for å testes på noen måte? Er de der fordi noen, uvisst hvem, har pønsket ut en pur ond plan? Eller …?

Etter hvert finner guttene ut at voldsomme solstormer har lagt store deler av verden øde og avsvidd, og at en forferdelig pandemi, viruset oppblussingen, er i ferd med å frata de stadig flere smittede alt det som gjør et menneske til et menneske, og etterlater dem ravende sinnssyke. Slik opplever hovedpersonen, Thomas, sitt første møte med en smittet:

Det sto en mann på den andre siden, han tviholdt om gitrene med blodige hender. Øynene hans var store og blodskutte og fylt av galskap. Det smale, solbrente ansiktet var fulle av sår og arr. Han hadde ikke hår, bare noen sykelige flekker dekket med noe som lignet på grønnlig mose. Nedover det høyre kinnet løp det en grufull flenge, og Thomas kunne se tenner gjennom det hudløse, betente såret. Rosa spytt dryppet som dinglende slimtråder ned fra mannens hake.

Rett før påske sendte jeg av gårde en diger manusfil til redaktøren min i Cappelen Damm, Cecilie, og oppdaterte deretter Facebookstatusen min med følgende tekst: Har satt puuh-nktum. Jess!

Under teksten limte jeg inn denne skjerm-selfien (skjermfie?):

10174996_10151964858486143_797585002_n

Dette digre manuset er egentlig tre bøker. Til sammen utgjør de James Dashners dystopiske trilogi for ungdom. Dashner har skapt en fremtidsvisjon som kan gjøre den mest hardføre skyggeredd. Det er et dypdykk i dysterhet, som altså handler om en gjeng med ungdom som er bortført og hjernevasket, og deretter blitt utplassert i en skremmende verden der de selv må bygge opp en sivilisasjon fra grunnen av. Men samtidig er det fascinerende, medrivende lesning, med masser av spenning, vennskap og humor. En Fluenes herre for vår tid. Bøkene har da også mange svorne tilhengere som spiller labyrintrollespill og diskuterer ivrig på de mange dertil egnede nettstedene som finnes, mens de venter på filmen som har premiere i september.

En av de store utfordringene, oversettermessig, har vært at Dashner finner på mange ord og uttrykk selv, så mange at det er opprettet en egen ordliste på nettet (sjekk mazerunner.wikia.com). Når hovedpersonen Thomas stusser over betydningen av uttrykk som bricknick (bygningsarbeidere) eller deadheads (kirkegården), uttrykk som til en viss grad er meningsbærende på engelsk, har jeg ønsket å finne på gode norske uttrykk. I disse to tilfellene har jeg oversatt med veggklegg og skallebanken. Listen over ord jeg har funnet opp – flere av dem med god kollegahjelp – teller 60. Her er det døyvedop, splætt,pukkelhuer, og en motstandsgruppe som har fått det norske navnet Strak Armé (The Right Arm). Det er ikke alltid jeg er like fornøyd med mine egne forslag, og jeg er klar over at de kommer til å bli veid og målt av en svært kritisk målgruppe.

 

En annen utfordring har vært å legge demper på min egen innlevelse. Jeg er en smule lettrørt, av typen oversetter som sipper når romanpersonene mine dør, eller kan bli sittende til morgengry for å finne ut av hvordan de vil løse en bestemt floke. I løpet av disse månedene det har tatt å taste inn 1 750 620 tegn med dysterhet og dystopi er det ikke sjelden jeg har måttet heve blikket og se ut av vinduet, for å forvisse meg om og fryde meg over at det er sol, at folk ikke går med maske eller annen beskyttelse, og at det fortsatt finnes planter, katter og latter.

Bøkene kommer til en bokhandel nær deg om ikke altfor lenge. I mellomtiden byr jeg på enda en smakebit:

En eller annen grep fatt i Thomas’ skjorte ved skulderen. Han snurret rundt for å se hvem det var, samtidig som han puffet bort hånden. Det sto en kvinne der, det mørke håret var bustete og hun hadde et klor på kinnet, men ellers virket hun ganske normal. Hun hadde et nedstemt uttrykk i ansiktet, og hun stirret på ham et langt øyeblikk før hun åpnet munnen på så vidt gap som det var mulig. Dermed avslørte hun tenner som så ut til å være i god stand, bortsett fra at det ikke virket som om de hadde vært børstet på en stund, og en tunge som var oppsvulmet og misfarget. Så lukket hun munnen igjen.

«Jeg vil kysse deg,» sa kvinnen. «Hva sier du til det, immunant?» Hun lo, en manisk kaklelyd full av prusting, mens hun lot den ene hånden gli lett nedover brystkassen til Thomas.

Thomas rykket seg løs og fortsatte å gå – han la merke til at vaktene ikke engang hadde stoppet opp for å sjekke at det ikke skjedde noe alvorlig.

Brenda bøyde seg nærmere ham og hvisket. «Det der er kanskje det aller skumleste som har skjedd så langt.»

Thomas bare nikket og fortsatte å gå.

 PS: I september er det premiere på filmen I dødens labyrint. Frister en sniktitt? Se HER.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website