Maud og Aud. Ein roman om trafikk

Av oversetter Éva Dobos

Dette er en historie om en serie sammentreff, alle knyttet til en norsk samtidsroman. Den startet med en hjertevarmende henvendelse.

Prolog
Sommeren 2012 fikk jeg en mail fra en kjent ungarsk kulturperson og kritiker, Kati B. Først, på ekte sentraleuropeisk vis skriver hun noen pene setninger om mine Fosse-oversettelser hun har lest, så beretter hun kort om at hun har mistet jobben som kritiker, men det var greit, skriver hun, fordi nå er hun blitt redaktør i et velrenommert forlag. Og dette er – tross alt – en desidert mer fargerik tilværelse enn livet som grå kritiker. Nå kan hun boltre seg i litteratur, uhildet, som et barn, uten hensyn til sarte forfattersjeler, uten å ta stilling, uten å måtte mene noe som helst om andres bøker.

Jeg følte straks at jeg hadde funnet en ny venninne, en ekte, solid kulturelsker, et kompass i Ungarns kaotiske bokverden, og uansett hva som skulle komme etter første avsnitt i mailen, var svaret ja. Denne opplyste og åpne damen har nemlig oppdaget en sær, norsk samtidsroman som hun skulle ha oversatt. Har du tid? spurte hun. Akk, for en søt musikk i oversetterens ører! Selvsagt har jeg tid, jeg gleder meg allerede, det er en ære, etc. Jeg tier om at jeg skal levere Innsirklingen og to bind av Nifse Nella i løpet av året, tenker at det får bare gå.

Hindringen
Jeg ber det norske forlaget om å sende meg romanen, for selv om jeg lett lar meg begeistre av usette oppdrag og hyggelige forlagsredaktører, tennes en liten gul lampe i hodet mitt: Jeg må se boka! Jeg googler og ser at romanen fikk EU-prisen for litteratur i 2012, i tillegg til flere norske priser. Forfatteren kaller boka for Ein roman om trafikk; formen og innholdet er meget utradisjonelt, teksten bærer stilistiske og tid tider stiliserte elementer av episk-lyrisk-encyklopedisk-filosofisk fortelling og sjonglerer med flere fortellerperspektiver. En slags poetisk-politisk essayistikk, om det finnes noe slikt.

Handlingen er godt innkapslet, det er små bemerkninger og korte snapshots som avdekker det egentlige hendelsesforløpet; ellers får man lest om måten veibanen bygges på, veitrafikkloven, om teknologien ved oljeutvinning, geologiske prosesser, hastighet, bilproduksjonen i Telemark på 50-tallet, om verdens første hjertetransplantasjon i Cape Town i 1967. Og så videre. Den gode leseropplevelsen, synes jeg, kom etter andre eller tredje lesing, da mosaikkbitene hadde falt på plass og historien hadde fått en begynnelse og en slutt, og poesien kom klarere fram i den fakta-orienterte teksten.

Året er 1997 da Daiænna, prinsesse av Oueils dør. En bil med en hastighet på 125 km/t kjører rett inn i en fjellvegg. Mor Ruth omkommer, faren, driftssjefen som bygget veien, blir hardt skadet og de to små tvillingsøstrene, Maud og Aud overlever på mirakuløst vis.

Kati B. trenger godkjenning fra forlagssjefen for å kunne skrive kontrakt med meg om oversettelsen, og vi avtaler at hun skal snakke med henne om denne sære trafikkromanen. Jeg skummer gjennom boka en gang til, og begynner å tenke på lange kvelder med Maud og Aud og den superutfordrende nynorske teksten. En slags prosalyrikk. Umulig å oversette. Men drøye to timer før jeg skal treffe Kati B. og forlagsdirektøren får jeg en sms: Forlagssjefen kommer ikke på jobb i dag. Sønnen hennes har vært innblandet i en trafikkulykke.

Jeg ringer Kati B.
– Hva gjør vi? spør jeg
– Vi venter noen dager. Kanskje uker. Du skjønner, sjefen min er sønderknust. Sønnen hennes har kjørt i hjel en 6 år gammel gutt. Han var på vei til skolen, svarer Kati B.
– Akk ja. Vi venter. Det blir feil å diskutere en roman som handler om trafikkulykke nå … sier jeg.
– Jeg tar det opp med henne snart. Boka er suveren! Ingen kassasuksess, vet du, men jeg skal ikke gi meg. Denne må vi gi ut, basta, avslutter hun.

Jeg får et lite støt. Tenker på øyeblikket når en ung mann kjenner at bilen har kjørt på noe mykt. En spinkel guttekropp. Tenker på hans mor. Og min sønn.

maudaud

Fascinasjon

Ukene går. Jeg blir stadig mer fortrolig med den underlige boka og begynner å merke teksten med små blå, gule og røde lapper, bare for meg selv.

Blå for kulturspesifikke avsnitt, ispedd norsk humor:
«Langs vegane har det, gjennom motoriserte ferdslas ære, vakse fram hopetals sørgje- og minnestader. … Om organisasjonskulturen hadde utvikla seg og vegverket hadde valt å legge til rette for aktiviteter i utkanten av vegen og det verdslege, ville ein finne heimestrikka vantar til flasker med tinktur og blod og brennevin, barlind, og røkelse og salve, medaljar vunne i orienteringsløp … Lokale spesialiteter ville inngå. Var ein til dømes på den såkalla blodvegen i Nordland, den smale E6-en til Majavatn, kan ein tenke seg Bodø/Glimt-vimplar, reinsdyrgevir, Peter Dass-motiv, svenske mynter, tjåerviebuste og naehpie, cd-er med Halvdan Sivertsen og Torgier Stubø, eit kaffekrus med alle tunellane i Hamarøy kommune plotta i.»

Gule for didaktisk hverdagsfilosofering:
«Men folk tenker på dei døde og held tanken varm, tanken på dei som de kalla sine, og i desse tankane finst den verkelege grava, slik folk alltid har visst, vikingar som grekarar, rikingar som stakkarar; ein naturleg død, ein god død, skjer gjennom minnet. Ein god død involverer mange. Ein klein død døyr den som ingen har tanke for.»
Eller:
«Ein mann kan ikkje skape kjærleik. Kjærleik oppstår av omstende. Ikkje av seg sjølv. Ikkje av ein sjølv. Ein kan legge til rette. Ein kan skape omstende.»

Røde for sylskarp, rå realisme:
«Mange av dei møter også fram i gravferda til Ruth, det meir offisielle tomrommet ho etterlét seg, ho og det høgre beinet til Jon, som for seint fant vegen til bremsen, og som derfor no gjer henne selskap. Kan hende er det ikkje etter forskriftene, alle den tid hovudlekamen framleis er i live, men Halldis Tu på gravferdsbyrået kjente Hjalmar Berre frå gammalt og sa det slik at dette måtte dei få til. Det er, når alt kjem til alt, ingen som åpnar og sjekkar.»

Og så videre. Fortroligheten som øker med lappeklistring og gjentatte lesninger utvikler seg til fascinasjon for Gunstein Bakkes underlige roman. Jeg venter på ny beskjed fra Kati B.

Epilog
Ett år er gått siden den første mailen fra Kati B. Jeg får nye oppdrag, og boka med blå, gule og røde merkelapper ligger på nattbordet. Blar litt i den en sjelden gang og finner stadig nye sære betraktninger. De gjør inntrykk.

«En magesekk er ikkje ein magesekk lenger, men batteriet som har trengt inn i bukhola er framleis eit batteri, og syrene som lek ut frå begge, framleis etsande. Ein liten acetylengrøn loge er til stades og leikar seg litt, eit alvebarn i skumringa, borte, så attende.»

9. september 2013 kl. 10 om formiddagen kommer en kort melding på Facebook: Det hørtes et stort smell. Noen kjørte inn i en lyktestolpe på en ringvei i Budapest. Bilen hadde stor hastighet, årsaken til ulykken er ikke kjent. Ringen er stengt for ubestemt tid, trafikken omdirigeres. Noen legger ut kartet over veien der ulykken skjedde.

Flere øyevitner skriver om det voldsomme smellet og om det ubegripelige ved kollisjonen. Ingen skjønner, det var jo en lys formiddag og trafikken fløt rolig. Litt senere på dagen tikker den offisielle meldingen inn: Den den omkomne sjåføren var en dame, 59 år gammel, kjent kulturpersonlighet og kritiker. Det var Kati B.

En felles venn sender en sms: Hold deg unna den boka! Hører du?

 

Leave a comment

name*

email* (not published)

website