Mitt liv på en norsk bondegård på 1800-tallet: en kritisk studie

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket, eller ved den norske kulturen. Det ble kåret to vinnere, som fremførte sine kåserier under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i mars. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og andre kåserier de nærmeste ukene. Følg med!

første plass kom Karolina Drozdowska fra Polen. Juryens begrunnelse: Hemmeligheten ved humor er gjerne det uventede, og vinnerbidraget tar opp et overraskende tema: norsk kiosklitteraturs suksess i Polen. Her møter vi kvinnen bak. Karolina Drozdowska evner med sitt liksom-naive blikk å avkle hele sjangeren på noen få avsnitt. Juryen falt for fortellerstemmens selvironi, snert og tvetydighet, og særlig for hvordan Jens Bjørneboe bringes inn i teksten på flere plan. 

Mitt liv på en norsk bondegård på 1800-tallet: en kritisk studie

Karolina Drozdowska

Mitt navn er Karolina, og jeg fører et dobbelt liv. Om dagen jobber jeg på et forlag og forsøker – ganske desperat – å skrive ferdig doktoravhandlingen om Jens Bjørneboes episke teater. Men om kveldene kommer jeg hjem, slår på pc-en og flytter inn på en bondegård i Norge. Av en eller annen grunn er det nesten alltid en bondegård og nesten alltid på 1800-tallet (gjerne rundt 1814), men jeg har også bodd på et sykehus i Oslo i ganske moderne tider og på et virkelig kongeslott like før Kalmarunionen. Hver kveld er jeg omgitt av norske odelsjenter og -gutter, tauser, drenger og budeier, bondekoner, kloke koner, jordmødre og bygdeprester. Det er min jobb å gjendikte deres ord og handlinger, slik at de kan havne trygt mellom to permer og avslutte reisen sin i de polske kioskene, der de blir solgt til trofaste lesere.

Det heter selvfølgelig ikke «kiosklitteratur» i Polen, det er jo ganske klart at romantiske historier som utspiller seg i de eksotiske norske omgivelsene fortjener et mer høytidelig navn. På polsk heter det «norsk saga» eller «skandinavisk saga». Når en polakk forteller dere at han eller hun leser en «saga», da snakker han eller hun antakelig ikke om eventyrene til Egil Skallagrimson eller folk fra Laxdal, men heller om en norsk romanserie på 50 bind. Med handlingen plassert på en bondegård, gjerne rundt 1814.

Jeg husker alle gårdene og alle familiene jeg har bodd hos, alle historiene jeg har vært med på. Jeg ble faktisk gode venner med noen av hovedheltinnene. Hver «saga» må ha en hovedheltinne, som vanligvis er «en ung kvinne i opprør» og jeg er jo en ung kvinne i opprør selv, så det passer ganske godt. Kanskje best likte jeg Johanna fra Hedmark som var gift med lensmannen Jan Tarvald, men egentlig elsket hun fortsatt Kristian som hadde dødd av tuberkulose. Hun var også småforelsket i bygdepresten Odin Veslegård, men han var gift, og i tillegg hadde han et hemmelig forhold med Julia, som var bygdas jordmor. De måtte holde forholdet hemmelig siden Julia var gift med Gabriel, som også var prest og arbeidet tett sammen med Veslegård. Senere viste det seg at Gabriel var homofil og måtte flykte til Frankrike, men først gjorde han Julia gravid ved å dope henne og ha samleie med henne mens hun sov. Etterpå husket hun selvfølgelig ingenting, og vi måtte bruke hele to bind på å finne ut hvem faren til barnet var. Slike gode historier har jeg hundrevis av.

Det finnes flere grunner til at norske «sagaer» er så populære i landet mitt. Det er gode kjærlighetshistorier, selvfølgelig, men selve settingen er også viktig: bondenorge på 1800-tallet virker fjernt, eksotisk og spennende. Og, uansett om vi befinner oss på en stor gård i Gudbrandsdalen eller en bitteliten fiskerbygd i Lofoten, kan vi finne noen oppførselsmønstre som er felles for alle sagahelter og -heltinner. Og kanskje, begynner den utenlandske leseren å lure etter hvert, er disse mønstrene typiske for alle nordmenn?

En av de flere tingene man lærer seg om norsk folk ved å lese sagalitteraturen er at de ser veldig mye på hverandre. De kikker, titter, stirrer, glaner og glor, de sender hverandre blikk, de slår øynene ned (eller, alternativt, senker blikket) bare for å kunne løfte dem igjen to setninger senere. Jeg vet sannelig ikke om det finnes et annet språk som gir folk så mange måter å se på hverandre på. Og det er ikke bare selve faktumet at de ser på hverandre som er viktig her. Det er også det HVORDAN de ser på hverandre. De norske øynene kan stråle eller lyne, avhengig av humøret vedkommende nordmann befinner seg i. De brenner også ganske ofte («øynene hennes brant mot hans»). På norsk kan man se på noen med kjærlighet, hat eller til og med likegyldighet i blikket, sende hverandre hemmelighetsfulle eller forstående blikk. På polsk kan man ikke gjøre alt dette. Eller jo, selvfølgelig kan man det, men det høres veldig unaturlig ut når man forsøker å beskrive det på vårt språk. Resultatet kan være at den polske leseren begynner å lure på hvorfor i all verden nordmenn bruker så vanvittig mye tid på å se på hverandre. For et rikt emosjonelt liv de har der oppe, kan han eller hun konkludere.

Men det er ikke bare det emosjonelle livet det dreier seg om. For den andre konklusjonen en kan trekke fra sagahelters eventyr er at nordmenn er kåte hele tiden. Uavhengig av sin sosial- og sivilstatus, alder og livssituasjon har de alltid lyst på hverandre. Og siden vi vanligvis befinner oss på en bondegård på 1800-tallet, er det låven eller fjøset de fleste kjærlighetsscenene utspiller seg på. Her er det gjerne prester som briljerer. Når en prest-helt blir introdusert, kan man være ganske sikker på at han før eller senere kommer til å bedrive hor, voldta noen eller i beste fall forføre bygdas jordmor. For oss polakker, som er født og oppvokst i et katolsk land, virker dette spesielt spennende. Da er det oss, for en gangs skyld, som stirrer med brennende blikk – på boksidene. Men det er også her mange problemer oppstår. Saken er at det norske språket er godt og enkelt og saftig når det gjelder det seksuelle og det intime. Polsk lider imidlertid av mangel på gode ord man kan bruke for å snakke om sex. Mens deres kraftuttrykk gjerne har en religiøs tilknytning, er de sterkeste banneordene hos oss forbundet med kjønnsorganer eller diverse måter man kan ha samleie på. Språket som brukes for å snakke om sex, kan enten være veldig faglig og medisinsk, vulgært eller barnslig. Dette er ikke særlig romantisk og passer lite til det som skjer på de norske fjøsene. Det som på deres språk høres greit og naturlig ut, blir ofte i oversettelsesprosessen forandret til noe helt forferdelig. Og sagalitteraturen er kanskje spesielt vanskelig når det gjelder dette aspektet: Kroppsdeler strutter og nupper seg på hver annen side, de pulserer og blir stive og varme og røde. Ekstra tøft blir det når romantikken trer inn: Den vanskeligste setningen jeg noen gang har måttet oversette, er: «Svettedråpene glitret som edelstener i de mørke kjønnshårene hans». Jeg har ikke norsk som morsmål så det er ganske vanskelig for meg å vurdere hvor ille dette høres ut på deres språk, men i den polske oversettelsen blir dette rett og slett grusomt. «– Er du glad for at du gikk fra Nelle? Spurte hun da hun red ham etter å ha lepjet huden hans ren for den søte, klissete vinen» kan være et annet eksempel.

Og det er ikke bare det at heltene mine er kåte hele tiden. De er også flinke, uhyre, nesten unaturlig flinke i senga (eller i høyet). «Dette var ikke bra», sa min bestevenninne Gosia en dag mens vi drakk kaffe sammen og jeg fortalte om en scene jeg nettopp hadde oversatt, der Synne og Edvard hadde sin bryllupsnatt og var sammen med hverandre for første gang. Ikke bare besvimte begge to av vellysten, de klarte faktisk å unnfange et barn før de mistet bevisstheten. «Ikke bra i det hele tatt», ristet Gosia på hodet. «Hvorfor?», spurte jeg forundret, siden min personlige mening var at resultatet Synne og Edvard oppnådde kunne i det minste kalles for tilfredsstillende. «Den slags litteratur er skadelig», sa min venninne og tok en slurk fra koppen sin. «Den gir unge jenter urealistiske forventninger». Her måtte jeg si meg enig.

Bondejenter og -gutter jeg bor hos, ser altså mye på hverandre og bruker masse tid og krefter på sex, men av og til må de også snakke sammen. Og her møter en stakkars oversetter enda flere problemer. For uansett om man bor i Buskerud eller Hedmark, på Sør-, Vest- eller Østlandet, i Finnmark eller Lofoten, så finnes det ALLTID noen som snakker dialekt. Vanligvis er det tausene og drengene, for frua i huset (den unge kvinnen i opprør) bruker nesten alltid veldig korrekt bokmål. Men problematisk blir det allikevel, for mitt lands vanskelige og ganske tragiske historie førte til at dialektforskjellene i det muntlige språket forsvant. Det finnes én måte å snakke på på polsk. Eller jo, de som bor helt sør i Polen på fjellet snakker litt annerledes. Og de som bor i Schlesien. Men bare noen få. Og uansett kan en jente fra Lofoten ikke snakke som en fra Zakopane, dette blir bare helt galt. Hva i all verden skal jeg gjøre når jeg befinner meg på et kjøkken på en stor gård, sammen med noen tjenestejenter, og plutselig banker noen på døren. «Kom inn føruta pikk!» roper Stine, en av jentene, og de andre begynner å le. Så forklarer Stine at i hennes hjemmebygd betyr «å pikke» det samme som «å banke». Alle synes det er veldig morsomt, meg inkludert, men hele situasjonen er absolutt umulig å oversette. Eller: Jeg er på tur på fjellet sammen med Hannah fra Buskerud og hennes kjæreste, Fabian, som kommer fra Christiania. Hannah forteller at nå må de gå hjem for snart er det middag. De skal spise «eplu». Fabian forstår ikke ordet og Hannah forklarer at det betyr poteter. Men hvordan skal jeg forklare hva de snakker om til den polske leseren? I noen tilfeller er jeg nødt til å gjøre noe som jeg absolutt HATER å gjøre, det vil si sette inn en asterisk og så en forklaring i en fotnote. Det er alltid en kjempedårlig løsning for en oversetter. Det ødelegger illusjonen, minner leseren om at han eller hun ikke befinner seg på et kjøkken på en bondegård, eller på fjellet, men hjemme i lenestolen eller i senga eller på bussen eller hvor det skal være og leser en bok. Og da blirhan eller hun ikke lenger en del av historien, men bare en tilskuer som ser på begivenhetene utenfra.

Her sukker jeg og kikker på bildet som henger på veggen over skrivebordet mitt. På bildet sitter Jens Bjørneboe i en stol i teaterkulissene i Stockholm og sover. Det står en halvtom flaske rødvin på bordet ved siden av ham. Han ser veldig pen og veldig rolig ut. Året er 1970. Jeg sukker fordi alt det jeg har skrevet hittil er ganske ironisk, og det synes Jens sikkert og. For det er nettopp det jeg tar meg av i denne doktoravhandlingen jeg så desperat forsøker å skrive ferdig: episk teater og det å ødelegge illusjonen. Verfremdungseffekten heter det. Bare gjennom V-effekten og V-teateret kan vi forandre virkeligheten, bli bedre mennesker og få til en bedre verden. Det synes Jens, og jeg er helt enig med ham. Men så, samtidig, er jeg så opptatt av å opprettholde illusjonen for alle de jeg tar med meg til de norske bondegårdene. Slik at de kan føle seg hjemme i den ukompliserte, litt banale verdenen med den vakre norske naturen rundt seg. Jeg titter igjen på Jens og blir litt usikker. Kanskje er han ikke fornøyd med meg? Kanskje synes han at jeg ikke bør bruke tid på slikt, og at det jeg gjør er fullstendig meningsløst?

Men nei, jeg tror egentlig ikke det. Ikke all litteratur må utgjøre en intellektuell utfordring, og det er noe Uten en tråd-forfatteren sikkert forstår veldig godt. Noen folk trenger bøker de kan kose seg med, og det er visst min jobb å gjøre disse bøkene tilgjengelige for dem. Og da gjelder det å gjøre jobben så godt som jeg bare kan. Så jeg puster lettet ut og lar Jens sove videre. Selv avslutter jeg denne teksten her, for nå må jeg skynde meg, en norsk bondejente venter. Denne gangen er det Amalie som bor på Finnskogen.

Comments

Anonymous
Reply

Hei Karolina det var en veldig morsom/interssant lesing…nordmenn som stirre, glor osv. på hverandre og braskt uhemmet sex.. mye whisful thinking i disse romaner..en gang gjorde jeg dekorasjonstegninger for cover i disse romaner

Franco fra Italia

Anonymous
Reply

Hei Karoline!
Dette var det mest morsomme, som jeg leste i det siste. Såååååååååå morsmomt. Særlig Kontrasten til din Doktorarbeid, som jeg håper at den blir snart ferdig. Hele problematikken om norsk drømmeverden og Verfremdungseffekt er sååååå sant og morsom. Jeg håper i hver fall at alle dine drømmer kommer å bli sant. Verfremdungseffekten, det er fra Brechts episke teater, ikke sant? Brecht har noen sanger som kan være direkte men er jo alle sammen mye mindre romantisk enn et liv på en bondegård, som jeg tror kan være veldig tøff i bunn og grunn. Men dette livet var kanskje mye mer fri enn på kontinentet og det er nordmenn stolt over. Ikke noen stor feudalisme, som du sikkert kjenner til fra polsk historie, bare bønder som var eier av store eller små gårder. Det er nordmenn stolte på. Landsby konseptet finnes her heller ikke, en gang i middelalderen bli det avgjørdt at gårdene skulle ligge langt fra hverandre midt inn i deres jorder. Jeg tro dett hadde mye å si for samfunnet, fordi da hadde man ikke tett sosial kontroll og kunne arbeide i fred. Men jeg tror likevel at livet var veldig hardt på grunn av klima. Nordmenn som reiste til USA skrev veldig glad om de store slettene som fantes der og hvor lett noe kunne vokse i et mildere klima. Lykke til for dine drømmer!!!!

Leave a comment

name*

email* (not published)

website