Mitt liv som dust

Av oversetter Kirsti Vogt

For halvannet år siden fikk jeg en ny BFF. OMG!! 🙂 !! Hun tror hun er SÅ dust, men i virkeligheten er hun søt og morsom og utrolig kul å henge med. 🙂 !!

Jeg er nemlig så heldig å få oversette Dustedagboka. Det er dagboka til 14 år gamle Nikki, som altså er min nye BFF. Du vet ikke hva det er, nei? Det gjorde omtrent ikke jeg heller før Nikki vandret inn i mitt liv da Kagge Forlag trengte en ny oversetter til denne serien. Men BFF står for Best Friends Forever. Nikki har to BFF-er, Chloe og Zoey. (Og meg, da. Men det vet hun ikke. Jeg tror hun ville synes det var dødsflaut. OMG!! 🙁 !!)

Når en 14-åring skriver dagbok, handler den selvsagt om alle de superdramatiske tingene som skjer i livet hennes, om verdens mest irriterende lillesøster, de sykt pinlige (men tross alt ganske greie) foreldrene, om verdens beste BFF-er (Chloe og Zoey, altså, ikke meg) – og om MacKenzie, som er en av skolens SKP-jenter (Søt, Kul og Populær), har lagt Nikki for hat og er ansvarlig for en god del av den nevnte dramatikken. Mye av den dreier seg om kjekke og greie Brandon, som både Nikki og MacKenzie er forelsket i. OMG!! Draaaaamaaaaa!! 🙁 !!

dust1

Nikki er altså en dust, det aller verste man kan være, ifølge MacKenzie og resten av den snobbete SKP-gjengen. Ifølge Nikki og vennene hennes – og blant dem regner jeg både leserne og meg selv – er det ganske kult å være dust. Dustete Nikki er av og til ganske tøff, ofte fryktelig klønete, hun er selvsikker det ene øyeblikket og usikker det neste, og hun er lett å kjenne seg igjen i med alle sine fjortenårige følelser. Her er det kort vei mellom KRISE!! 🙁 !! og JUHUUUU!! 🙂 !!, for å si det mildt. Jeg er blitt ganske glad i henne, og gleder meg til å gi meg i kast med hver nye bok i serien. Nummer 7 er snart på vei til bokhandlene, og denne leseren satt i alle fall med et henrykt smil på slutten. (Hvorfor? Hallo, det sier jeg ikke! Men OMG!, fansen kan glede seg!! 🙂 !!)

Det skjer mye i Nikkis verden. Det er utrolig hva hun greier å rote seg opp i, så her er det ikke et kjedelig øyeblikk. Bøkene er fulle av humor, med akkurat passe mye alvor. Tonen er veldig muntlig, og det er jo en stund siden oversetteren selv var fjorten år. Jeg finner frem min indre fjortis ved hvert nye møte med Nikki, enten det er en bok eller bloggen hennes (www.dustedagboka.no) jeg skal i gang med, men det er bare å innse at jeg ikke er helt med på hvordan kidsa snakker i dag, lissom. Heldigvis finnes det råd. Jeg har alliert meg med verdens søteste språkkonsulent. Hun har nettopp fylt tretten og gir klinkende klare tilbakemeldinger. SMS? Hallo, det er helt teit å si, da. Vi sier bare melding. Og det heter ikke sinnssykt kult, altså. Det heter sykt kult! Puh. Gamlisfaktor avverget, og trettenåringen har hjulpet meg å gjøre Nikki litt mer troverdig. JUHUUUU!! 🙂 !!

Men er det stor litteratur, dette her? Vel, forfatteren, Rachel Renée Russell, får neppe nobelprisen for dagbøkene til Nikki. Men hun har greid å skape noe viktig. Bøkene går som varmt hvetebrød. Dustedagboka 6 er, ifølge tall fra Bokhandlerforeningen, nummer fem på listen over de mest solgte nye skjønnlitterære utgivelsene i Norge første halvår 2014! Og jeg får stadig henvendelser fra venner med barn i alderen 8–14 som elsker historiene om Nikki. Ungene vet at foreldrene kjenner oversetteren og vil bare forsikre seg om at det kommer flere bøker i serien. Ellers er det nemlig KRISE!! 🙁 !!

dust3

Og i samme slengen får jeg høre om unger som maser seg til å være oppe en halv time lenger for å få lese bare litt til, som går og leser på skoleveien, som blir så glade når de får en bok i posten fra meg at de gir den en klem og legger den under hodeputen før de sovner for å være sikre på at den er der neste morgen. Om unger som har hatt det leit en stund, og som ler høyt for første gang på lenge der de sitter og leser. Om lange ventelister på skolebiblioteket, om venner som står i kø for å få låne så snart man har lest ferdig og om å lese de første bøkene om igjen mens man venter på neste bok i serien. Og jeg kommer på besøk til en ung leser, trekker den nyeste Dustedagboka opp av vesken og blir belønnet med synet av en tiåring som hopper opp og ned og hyler «Jippi! Jippi! Jippi! Jeg setter meg og leser til vi skal spise!» og så er tapt for verden den neste timen.

Jeg tror jeg vet hva Nikki ville ha sagt: «OMG!! Hallo, er ikke DET stor litteratur, så vet jeg ikke hva det er!! JUHUUUUUUUUUU!! 🙂 !!»

Og jeg må faktisk si meg helt, helt enig med henne.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website