Nei til grøtdrap på barnas lesesult!

Av oversetter Hedda Vormeland

«Fillern også», sa Vitello. «Du banner», sa jenta.

Er det flere enn jeg som stusser? Det er ikke så rart, men slik kunne en replikkveksling i barneboka Vitello får et kyss, oversatt av Cecilie Winger, sett ut dersom en hamburgerkjede hadde fått viljen sin. I stedet hendte det som NRK valgte å kalle en «bannetabbe». Hva tabben var? At den danske originalens «Helvedes heller» faktisk var oversatt med banning, nærmere bestemt «Faen også». Boka om Vitello ble valgt ut til burgerkjedens leselystkampanje, hvor barnebøker erstatter plastlekene som vanligvis deles ut sammen med barnemenyen. Som alle som skal tjene penger på barn, trenger også burgerkjeden at foreldrene åpner lommeboka. Og bøker og leselyst er en trygg vei til foreldrenes hjerter (og lommebok). Men i dette tilfellet forregnet kremmerne seg, noe kommunikasjonsdirektør Margaret Brusletto kommenterer slik:

«Vi ble faktisk litt overrasket selv. Vi har vært i kontakt med de andre nordiske landene hvor bøkene er oversatt, og der har oversettelsen vært mer nedtonet enn her i Norge. Vi regnet med at et så stort forlag som Cappelen Damm, som har oversatt boken, heller ikke ville stå for slike ord, sier Brusletto.»

 
Som Brusletto nevner, den svenske oversettelsen har med utbruddet «Järnvägar!» erstattet banning med bedehusbanning, sannsynligvis for å unngå å støte noen. At barna får en ubegripelig replikkveksling å gruble over, er kanskje ment som en slags bonus? Som oversetter blir jeg fly forbauset: Forventes det at vi skal spille rollen som et slags moralpoliti? Som småbarnsmor blir jeg bare oppgitt: Tror dere ikke at vi er i stand til selv å ta ansvar for barna våre?

Når jeg nå tar oppstilling på en av verdensvevens mange såpekasser, er det for å ri en kjepphest: Barnelitteratur er ikke viktig bare fordi barna er morgendagens lesere. Barn er kulturkonsumenter i egen kraft – her, nå, i dag! De fortjener respekt og gode oversettelser. Og det skrives fantastiske barnebøker på alle klodens språk. Men mens vi voksne på egen hånd kjøper/låner/stjeler de bøkene vi selv ønsker å lese, er barna som regel avhengige av andre. Dessverre. For ny barnelitteratur har ingen snarvei inn i de tusen hjem. Vi foreldre har lett for å gripe til egne litteraturopplevelser fra barndommen når vi skal kjøpe bøker til barna våre. Og i de tilfellene vi faktisk kjøper nye oversatte bøker, får barna ofte steiner for brød. For uten drahjelp fra barne-tv eller film står mange perler i fare for å støve ned i bokhandelen, mens strømlinjeformede prinsesser og antropomorfe biler havner i handleposene. Skal det snakkes om leselyst, er det få – om noen – som har sagt det bedre enn Astrid Lindgrens ord:

O mäktiga feer, ge mitt barn i faddergåva inte bara hälsa, skönhet, rikedom och allt det där ni brukar komma stickande med – ge mitt barn läshunger, det ber jag om med brinnande hjärta!

Selv har jeg tre små barn, og jeg brenner ikke akkurat for at de skal lære å banne. Jeg vil ikke at de skal mobbe andre barn heller, eller naske i butikker. Likevel leser jeg bøker for dem om alt dette og mer til. For jeg ønsker at barna mine skal få «nyckeln till det förtrollade landet». Der har jeg selv tilbrakt store deler av livet, og jeg unner barna mine hver eneste helt og skurk og fest og fortvilelse de kan møte der, jeg unner dem det trygge lille skogholtet med en bro over en elv, jeg unner dem den ville ødemarka med mørke skygger og skumle lyder. Også derfor vil jeg gi dem verdens beste litteratur på verdens beste norsk: Fordi den som bare har smakt hamburgere, neppe blir sulten på røkelaks, blåmuggost eller ratatouille. Både for å øke gleden i øyeblikket og for å vekke lesesulten for framtida er det altså viktig at vi ikke avspiser ungene med flat, frisert, friksjonsfri litteratur. Jeg unner barna mine å møte livet i litteraturen. Jeg mener at det er foreldrenes rett og plikt å eksponere barna sine for aldersrelevante (og eventuelt lett filtrerte) kulturuttrykk Kollega Silje Beite Løken skrev om sagalitteratur her på bloggen for et par uker siden. Og jeg (som også unner barna mine fåmælte kraftkarer og handlekraftige kvinnfolk som deler ut kinnhester) er fristet til å avslutte med et sitat som kunne vært hentet derfra:

«Drep meg, herre, men ikkje med graut!»

Comments

Kari
Reply

Knallbra innlegg! Jeg mener å kunne trekke følgende eksempler opp fra hukommelsens dyp: I en amerikansk oversettelse frøs ikke piken med svovelstikkene så tragisk i hjel, men ble vennlig invitert inn i varmen. I den franske oversettelsen av Pippi Langstrømpe er kapitlene med Pippis ablegøyer med politiet og andre autoriteter simpelthen fjernet. Og vår egen Sofie i Sofies verden får av sin amerikanske oversetter ikke lov til å møte en fremmed mann, han som blir hennes filosofilærer, i kirketårnet klokka fire om natten – treffet blir flyttet til et sømmeligere klokkeslett.

Kari
Reply

Fillern også! Kommentarer som skrives så tidlig på morgenen, bør visst sendes til manusvask! Det skal selvfølgelig stå «fra hukommelsens dyp».

Eve-Marie Lund
Reply

Superbra innlegg!! Jeg elsker Astrid Lindgren av hele mitt litterære, brennende hjerte (og resten også). Hun fant opp uttrykket «Fy fabian», og det kan jo være en eufemisme i likhet med «Järnvägar!», men det fremgår tydeligere hva man egentlig ønsker å si …
Selv har jeg etter en relativt streng oppdragelse fått banning innlemmet i dagligtalen, det ramler ut av meg i tide og utide når jeg ikke passer på, heldigvis som oftest på fransk 🙂 Jeg føler vel at det som er der inne må dekkes av det som kommer ut, på en måte. Men dette har jeg ikke overbragt til mine barn, som er ytterst skrive- og taleføre på flere språk og ikke banner i utrengsmål. (I trengsmål har de derimot det nødvendige ordforrådet…)
Min egen engel Felix, i barneboken «Engletyven», er en høyst ukorrekt sådan, og på grensen til å banne så det lyser noen ganger. I de neste bøkene (sic!) vurderer jeg å la ham gå over streken … tror jeg. Uansett: Spar oss for eufemismene! Finn i hvert fall på noen som er så saftige at det er begripelig på alle språk og ikke kan misforstås. Frem for saft og fraspark i språket!

Hedda
Reply

Kari: Takk for hyggelig kommentar! Det er ingen grunn til manusvask, her kan du rolig gå ut fra at du har velvillige lesere som ser forskjellen på skinninnbundne verker og spontane notater. For øvrig er jeg aldeles enig.

Eve: Takk for at du deler din glødende entusiame! Det er jo veldig festlig at jeg, som aldri banner selv, forsvarer nettopp banning. Men det handler jo om å gi barna det vi selv vil ha: levende, utfordrende, givende litteratur. (På verdens beste norsk.)

Lene
Reply

Veldig, veldig enig! Godt innlegg.
Når jeg leser sånt for datteren min på sju år, ser hun på meg med store, lure øyne og sier «oi».
En av de første banning-i-barnebøker-opplevelsene jeg hadde, var da jeg leste «Pitbull-Terje går amok» – en bok som også omhandler tabuer som mobbing og psykiske lidelser. Den boka er vel så full av betent stoff at den overhodet ikke kan oversettes til amerikansk.
«Tonje Glimmerdal» kan også anbefales i så måte. Her truer Tonje sin gamle venn med å resirkulere ham hvis han ikke skjerper seg. Det er sjuåringens nye favorittuttrykk hjemme hos oss. Ikke så hyggelig, kanskje, men jeg mener det har en slags litterær verdi.

Hege H
Reply

Jæskla bra, Hedda!

Mor Aase
Reply

Ypperlig skrevet, og i tillegg er jeg stolt over datteren min som har oversatt boka 🙂

Hedda
Reply

Fremdeles ingen som er uenig med meg?

Lene: Tonje Glimmerdal står på handlelista. Jeg har hørt noen strålende sitater derfra før, så jeg tar resirkuleringsrisikoen.

Hege: Takker og bukker!

Mor Aase: Du er stolt med god grunn, eller rettere sagt med mange gode grunner.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website