av oversetter Johanne Fronth-Nygren

It was chiefly in order to allow time for the preliminary work of translation that the final adoption of Newspeak had been fixed for so late a date as 2050.

Det var først og fremst for å sikre den nødvendige tid til dette oversettelsesarbeidet at den endelige innførelse av nytale var blitt fastsatt til et så sent tidspunkt som året 2050.

Det var hovedsakelig for å gi tid til det innledende oversettelsesarbeidet at den endelige overgangen til nysnakk var blitt fastsatt til et så sent tidspunkt som 2050.

Den siste setningen i George Orwells 1984 i henholdsvis original, Trygve Widths oversettelse fra 1950 og Bjørn Herrmans nyoversettelse fra 2016 har ligget på skrivebordet en stund. Ikke bare fordi den på bisart vis er sånt som går oss oversettere til hodet lik gratis cava på forlagsfester: en bekreftelse på hvor viktig, ja, helt avgjørende virket vårt er i ethvert samfunn (totalitært eller ei), men fordi den er en påminnelse om hvorfor vi oversetter bøker igjen og igjen, og bør fortsette med det.

Appendikset er kanskje den oftest uleste og mest interessante delen av 1984. Her forklarer Orwell prinsippene for newspeak, nytale – eller nysnakk, som det heter på «nyoversett». Ved å redusere vokabularet, forenkle grammatikken og skape begreper med så uklar (og ofte omvendt) betydning at hverken taler eller lytter lenger vet hva som sies, vil Partiet gjøre det umulig å forme selvstendige tanker. Målet er automatisk plapring – duckspeak, andetale eller kvakksnakk – som ikke involverer tankevirksomhet. Den berømmelige variasjonen og presisjonen i det engelske språket skal utraderes; den engelske litteraturhistorien likeså. Kontrollerer man fortiden, kontrollerer man fremtiden.

Av prestisjehensyn er det likevel ønskelig å bevare visse verk, dog i oversettelser som bekrefter Partiets ideologi. Tankegodset og den språklige rikdommen hos Shakespeare, Milton, Swift, Byron og Dickens er imidlertid såpass vanskelig å oversette til nysnakk at Minisanns eller Sandeps utrettelige funksjonærer forventes å streve med oppgaven til utpå 2020-tallet. Orwell gir ingen eksempler på disse oversettelsene i romanen, men i essayet «Politics and the English Language» (1946) finner vi en satirisk oversettelse av Forkynneren 9,11 til «Modern English»:

En objektiv evaluering av samtidige fenomener fremtvinger den konklusjon at suksess eller nederlag i konkurranseutsatte aktiviteter ikke fremviser noen tendens til å være i overenstemmelse med den iboende kapasitet, men at et betydelig element av uforutsigbarhet konstant må medberegnes. (Min oversettelse.)

I den hjemlige 1930-utgaven heter dette:

Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få sig brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse møter dem alle.

Uten å gå inn i bibeloversettelsenes brennende busk, må det kunne sies at noe har gått tapt i Orwells byråkratoversettelse. Med skjønnheten/formen forsvinner også visdommen/innholdet lukt i minnehullet. Teksten er den anglosaksofile Orwells opprør mot «en masse av latinske ord [som] legger seg over kjensgjerningene som myk snø, visker ut konturene og dekker til alle detaljer.» Nysnakk derimot, er en kritikk av det konstruerte Basic English som britiske styresmakter fremmet som universelt språk etter andre verdenskrig. I begge tilfellene handler det om å frata folk makt ved å tømme språket for mening og glede.

Hver tid har sine ideologier – politiske, språklige og oversettermessige. Lydhørheten overfor originalen er en annen i dag enn på 1950-tallet. Men én oversetter kan heller aldri treffe blink med alt. Begge deler kommer tydelig frem når man leser de to norske oversettelsene av 1984. Bare ved å oversette igjen og igjen, ved å lære av forgjengernes feil, kan vi holde en tekst i live, og dermed beholde det båndet til fortiden som ellers vil gå tapt. Ikke minst må vi oversettere, som alle språkbrukere, være skeptiske til samtidens fraser – de som med Orwells ord utgjør «en konstant fristelse, en pakke aspirin man alltid har for hånden».

Teksten har tidligere stått på trykk i spalten «St. Hieronymus. Kort, godt og oversatt» i Bokvennen Litterær Avis nr. 5/6 2017.