Høsten 2015 utlyste NORLA – Senter for norsk litteratur i utlandet, en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke, gjerne med vekt på norsk språk og alt trøbbel det måtte forårsake.

Her kan du lese vinnerbidraget Om kommaet, musikken og noen grublerier

Av Éva Dobos

Først var det ordet. Så kom skriften, bokstavene, ord og mellomrom mellom ordene. Og så kommaet, dette lille halvrunde, frivole tegnet; ikke for å gjøre noe stort ut av seg, som et barskt utropstegn, som står og maser og krever oppmerksomhet, eller et kolon, som med storebror semikolon lusker rundt i teksten og lurer på om det heller skulle ha blitt et punktum. Neida, komma ville bare skape et pusterom, det ville være en liten etterlengtet pause. Det skulle lette å lese teksten, og tilføre den liv, rytme og dynamikk. Fort, langsomt, høyt og lavt. Det spratt og hoppet mellom ordenes tette vev som en lekende, lettbent dansøse.

Kommaet har, som alle andre grammatikalske tegn sin egen personlighet og historie. Dette fikk jeg vite fra den lille kloke paperback-boken Komma av Bård Broch Michalsen som jeg nylig hadde gleden av å lese. Selv om boken ikke har forandret mitt liv om oversetter radikalt, ble Michalsens fremstilling en fin bevisstgjører og kunnskapsfiks. Bidrag til mindfulness – kan man si det?

Jeg lærte blant annet at kommaet ble oppfunnet omtrent samtidig med boktrykkingen. Det var først da at skrivereglene begynte å valse over den fonetiske skrivemåten. I riktig gamle dager, i antikken levde lærde folk i en kommafri verden. Tekstene ble merket med komma-lignende tegn for å markere rytme og pauser. Men etter at grammatisk tegnsetting var kommet, ble det slutt på fri lek. Tekstens melodi og rytme ble ofret på reglenes alter. Komma eller ikke komma ble et sentralt tema blant regelmakere og skrivekyndige folk. Noen var kommaelskere, noen var kommahatere. Men hva kommenekternes virkelige motiv var, kan diskuteres. Var det ekte motstand mot didaktikken eller kunnskapshull på regelfronten?

Jeg, den nonsjalante kommabrukeren kan bare snakke for meg selv. Som datter av forfatterfar og språklærermor ble jeg ofte konfrontert med manglende kunnskaper på kommareglene, men det fikk ikke hjelpe. Jeg kunne ikke reglene, og var ikke i stand til å lære dem. Satte nok komma foran at og som på ungarsk, men mer konsekvent var jeg ikke.

Jeg ble omsider kjent med forfatterskapet til Jon Fosse. Hans dårlige forhold til grammatikalsk kommasetting var en av de sidene jeg falt pladask for. En forfatter som ikke lar seg normere! Huh! Et kommakrakilsk geni!

Det gikk en del år fra jeg leste romanen Morgon og kveld til jeg fikk det ærefulle oppdraget å oversette boka til ungarsk. Nå, tenkte jeg, nå er min tid kommet! Det som utspilte seg i hodet mitt kan kort fortelles som dette: Wow. Hipphurra. Yess. Det ble meg. Min store store, sjanse. Jon Fosse, selveste han, den beste norske forfatteren. Men, i alle dager. Hvor skal jeg begynne? Kanskje bakerst. Hvilke lyder gir et nyfødt barn? Nei, skal vi se. Ta det litt rolig. Ti linjer av gangen. Fortsatt ingen pusterom? Nei? Kan hende Fosse har et eget system, genial som han er. Han har nok laget sin egen grammatikk. Jeg må tegne opp. Jeg lette etter verbal og subjekt, og direkte og indirekte objekt, merket leddsetninger med gult, skilte dem fra innskutte leddsetninger som jeg markerte med grønt. Jeg fant et system som fungerte, sånn cirka. Men ikke alltid. Så tenkte jeg at kommaet kommer kanskje der hvor verbtiden skifter fra historisk presens til preteritum. Rosa og blå markeringspenn.

Men hver ny teori slo beina under den forrige.

Jeg var i ferd med å gi opp. Ville tanker føyk gjennom hodet mitt. Som for eksempel å innføre regelbundet kommasetting eller fjerne alle som én. Men det ville være en korsfestelse av Fosses tekst.

Etter en tid med grublerier tok jeg kontakt med Jon Fosse. Vi møttes i en bar i sentrum av Oslo. Han avslappet, jeg stresset, med notatblokk og blyant. Jeg skulle samle opp problemer og spørsmål jeg måtte ønske å diskutere med ham. Men jeg hadde jo bare ett eneste: Hvordan i huleste skal jeg bruke hans kommaer i den ungarske teksten? Hvor skal de stå?

Jon Fosse lyttet til min litt kaotiske framføring. Så sa han: Ikkje tenk så mykje på komma. Du må tenkje at teksten min er musikk og orda notar. Då må du setje teikn for å vise rytmen i melodien. Noko skal lyde svakt, kanskje monotont. Så kan tempoet auke. Det er slik folk tenkjer og føler. Kommaer er essensen i min skrivekunst. Stå og les høgt framfor spegelen. Då skal du høyre dei.

Og helt riktig. Etter en del ensomme opptredener foran speilet på badet, hvor jeg sto og resiterte, noen ganger også sang, falt kommaene til Jon Fosse på plass. Den ungarske teksten tok av. Jeg kjente et stadig sterkere sug mot hans lavmælte, repetitive fortellerstil, hans standhaftighet og presisjon, hans pianoer, crescendoer og decrescendoer, og hans musikalitet. Og det rare er, at når en oversetter venner seg til Fosses kommaer, er veien tilbake til regelstyrt tegnsetting uhyre tung. Som om det var falske toner.

Follow