Høsten 2015 utlyste NORLA – Senter for norsk litteratur i utlandet, en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke, gjerne med vekt på norsk språk og alt trøbbel det måtte forårsake.
Her kan du lese bidraget Kokosbolle i hekken og andre norske spesialiteter
Som elev i ungdomsskolen fikk jeg i oppgave å lage en presentasjon om mat fra et utvalgt land eller en region i Europa. Valget mitt falt da på Skandinavia fordi det virket spennende og eksotisk. Akkurat som det et par år senere virket spennende og eksotisk å ta mastergrad i norsk. Ved hjelp av en haug med støvete bibliotekbøker utgitt i det kommunistiske Polen (det var på 90-tallet, altså lenge før Google og Wikipedia gjorde oppgaveskrivinga til hele verdens skoleelever så mye enklere), fant jeg ut at nordmenn, så som andre skandinaver, spiser fisk. Laks og torsk. Sild. Tran. Noe lam innimellom. At de i likhet med dansker er glade i smørbrød, og at de til en viss grad deler svenskenes store lidenskap for kjøttdeig.
I dag, etter nærmere tjue år, bor jeg i Norge og har ved flere anledninger opplevd at mat er et viktig tema her i landet. Og det dreier seg om langt mer enn bare fisk. Eller kjøttkaker. I tillegg oversetter jeg norsk litteratur og de fleste tekstene som jeg har jobbet med bekrefter inntrykket mitt av at den norske matkulturen egentlig er et ganske spesielt fenomen som byr på flere problemer når man forsøker å formidle den i polsk språkdrakt. Og det slett ikke fordi nordmenn spiser mye torsk, mens vi, polakker, er blodfans av svinekoteletter.
La oss begynne nettopp med svinekjøtt, som er en av hovedingrediensene i Norges ultimate festmat, pølsen. I romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold arrangeres det dugnad for beboere i blokka til hovedpersonen Mathea, og tradisjonen tro serveres det pølser. Som om selve begrepet dugnad ikke var nok av en utfordring for den stakkars oversetteren, kommer det pølser i tillegg. Og problemet med pølser er ikke at vi i Polen ikke har noe lignende. Selvfølgelig har vi det, det kjøttspisende folkeslaget som vi er. Problemet er at vi har noe mer enn pølser. Vi har kiełbasa. Det er kiełbasa som er den ultimate festmaten i Polen – tjukke, grove, sterkt krydrede og fete pølser, rett fra grillen, servert med sennep og en skive surdeigsbrød ved siden av. Ingen i Polen hadde tenkt å grille det man i Norge kaller for pølse. Og så legge det i et avlangt stykke hvetebrød eller ei lompe. Den retten har jo et engelsk navn, hot-dog. Og selv om det kanskje var fristende for meg som oversetter av Skomsvold-romanen å erstatte den norske pølsen med den polske kiełbasa, da begge spises ved festlige anledninger og begge er gode kandidater til å være nasjonalretter i sine respektive land, bestemte jeg meg for å kalle pølse for hot-dog. Selv om jeg visste at det ikke er helt det samme.
Et annet sted i den ovennevnte romanen får Mathea spise eggerøre med spekemat. Greit nok, tenkte jeg, eggerøre er jo internasjonal, ingen problemer her, men spekemat? Det kjenner ikke polakker til. Eller jo, mange har nok smakt på spansk eller italiensk spekeskinke, men speking som kjøttkonserveringsmetode er ikke utbredt i hjemlandet mitt. I Polen røker man kjøtt. Og det er røkt skinke eller kiełbasa som man kan spise med eggerøre. Derfor ble det eggerøre med røkt skinke på polsk. Men så kom det en liten utfordring til, en som jeg ikke kunne gjøre noe med: leserens assosiasjoner. Akkurat som norsk pølse og «polsk» hot-dog ikke vil fremkalle de samme assosiasjonene hos folk, er bildene av norsk eggerøre med spekemat og polsk eggerøre med røkt skinke ganske så ulike. For i Norge serverer man eggerøre med spekemat ved siden av, mens vi i Polen blander eggerøre med skinke og steker alt sammen. En liten detalj som endrer litt på romanens univers.
Det viser seg nemlig at det ofte ikke er selve maten, men forskjellene i matvaner som av og til får oversetteren til å svette. Som da jeg en gang måtte forklare redaktøren av en kriminalroman jeg hadde jobbet med at raspeballer ikke kan erstattes med kopytka (en polsk utgave av italiensk gnocchi), bare fordi personen i romanen spiste raspeballer med sosekjøtt, og det er kopytka vi pleier å spise som tilbehør til kjøttgryter. Noe som er nesten identisk med norske raspeballer har vi jo i Polen, og jeg så ingen grunn til ikke å dra nytte av det heldige, dog sjeldne, sammentreffet.
Et annet eksempel kommer fra den siste boka jeg har oversatt, hvor hovedpersonen, en ung kvinne, blir invitert av en eldre dame til hjemmelaget fiskesuppe. Igjen var ikke selve retten problematisk, selv om det kanskje blir overraskende for polske lesere å få vite at den norske fiskesuppen ikke bare inneholder fisk, men også blåskjell og masse smør. Det som leserne i Polen likevel kan stusse over er den unge kvinnens reaksjon på invitasjonen. Hun vurderer nemlig om hun skal takke ja og lurer på om ikke suppen blir en posesuppe. Hvorfor i all verden skulle en eldre dame, en bestemor, lage en posesuppe? – kommer de sikkert til å tenke, akkurat som jeg har tenkt. Og en fiskesuppe fra pose? Er det i det hele tatt mulig? Det finnes jo posesupper i Polen, men de er stort sett forbeholdt nødsituasjoner, er som regel ikke ment for gjester, og vi har ennå til gode å se en fiskevariant på markedet. Kanskje fordi mange polakker spiser fiskesuppe kun én gang i året – og det er på julaften.
Så kommer vi til det som jeg synes er aller morsomst i den norske matkulturen: brød og bakervarer. For her finner den polske oversetteren kanskje de største utfordringene når det gjelder både matrelatert vokabular og assosiasjoner. Ta for eksempel det genialt korte og innholdsrike norske ordet pålegg. Pålegg kan være så mangt. Pålegg høres så fint ut. Og det bør innføres i alle verdens språk. Fordi pålegg ikke finnes på polsk. Eller jo, egentlig finnes det, for eksempel i dialekten man snakker i hjembyen min Poznań, men ikke i standardspråket. Og det er dessverre ikke lov å bruke dialektuttrykk (med mindre det er en god grunn til det) når man oversetter litteratur til polsk. Derfor må jeg alltid nøye meg med en klønete omskriving som på ingen måte gjengir den konsise genialiteten av ordet pålegg. Jeg pleier da å sukke og ta en bit av et smørbrød.
Og når vi først snakker om smørbrød og pålegg, så er det nesten ikke til å unngå det viktige temaet brunost. Som oversetter kan man takle brunost-problemet på mange forskjellige måter. Man kan oversette direkte, prøve å forklare litt, nevne hovedingrediensen, karakterisere smaken – alt kommer an på selve teksten og sammenhengen. Men hva gjør man med uttrykket «loff og prim», gjentatt minst ti ganger på flere sider i Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen? Charlotte Isabel elsket nemlig dansing, loff og prim. Loff og prim. Ja vel. For det første, vi har ikke et kort og greit ord for loff på polsk. Vi kaller det, ganske kjedelig, hvitt brød eller hvetebrød. Eller jo, vi som kommer fra Poznań har et eget ord for loff, men igjen – det er ikke lov med dialekter. Prim derimot – det har vi ikke engang i hjembyen min. Jeg må innrømme at jeg ikke er fornøyd med løsningen jeg kom med. Jeg måtte ty til det som er et stort fy-ord blant oversettere, en fotnote. Dermed ble rytmen av troikaen «dansing, loff og prim» ødelagt for alltid. Og det er et personlig nederlag for meg, men hva skulle jeg gjøre? Erstatte prim med Nutella? Litt skandinavisk eksotisme trenger man jo.
Og maten i norske romaner kan bli servert på ganske eksotiske måter, det må jeg si. Bare se på denne setningen fra Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg: «For tiden ser i alle fall fellesområdet ut slik en mørkeblå mann fra Makrellbekken ville forvente av et borettslag på østkanten, og selv om jeg har vært ute en vinternatt før, stusser jeg ved synet av en kokosbolle i hekken.» Ja, det var kanskje en av de vanskeligste setningene jeg noen gang måtte oversette. Men la oss se bort fra den mørkeblå mannen fra Makrellbekken og fokusere på kokosbollen. I hekken. (Det rimte, som Mathea ville sagt.)
Noe som ligner på kokosboller har vi, eller i hvert fall pleide vi å ha i Polen. Bare uten kokos utenpå. Altså negerboller (beklager ordet), også kjent som Schokoküsse på tysk. På polsk kaller vi dem for «varm iskrem». Og det kan man jobbe ut fra, for eksempel når man oversetter en krim hvor etterforskeren har så stor forkjærlighet for kokosboller at han ofte er å se med litt hvitt skum i munnviken. Men det går ikke så lett med setningen til Skomsvold. Her har kokosbollen nesten en symbolsk betydning. Den står for uorden, kaos og galskap. Sånn tolker jeg den. (Man har jo ikke doktorgrad i litteratur for ingenting.) Og denne symbolske kokosbollen kunne ikke bli til «en varm iskrem med kokos utenpå» i hekken. Det gikk rett og slett ikke. Her trengte jeg noe kort og slående, gjerne med kokos i navnet, da kokos på polsk også assosieres med galskap og dumhet. Slik ble kokosbollen til kokosanka, en slags kokoskake. Også et sjeldent syn i hekker.
Nei, oversetting er ikke bare blåbær. Eller et rundstykke med smør, som vi sier i Polen. Men denne jobben hadde ikke vært så kjekk som den er hvis man av og til ikke måtte bite i det sure eplet og gruble litt over pølser, raspeballer og prim. Jeg synes faktisk at det nettopp er denne biten som gir den en spennende og smaksrik vri. Vel bekomme!
Follow
