Det er mye vi ikke vet om fortidens oversettere, ikke minst kvinnene. En årsak er at mange kvinner oversatte under psudonym, og ikke sjelden under mannens navn. Marie Colban var av dem som lenge holdt på anonymiteten.

I Hilde Sejersteds leksikonartikkel om Colban blir dette temaet belyst:

«I 1844 kom den norske oversettelsen av romanen Mathilde: en ung Kones Memoirer, skrevet av en av tidens mest leste franske forfattere, Eugène Sue (1804–1857). Også denne var «Oversat fra Originalsproget af N.A. Colban», selv om det var Marie som sto for arbeidet. På Colbans tid kunne det være belastende for kvinner å stå frem under eget navn i den litterære offentligheten. «Kvinden har kun sjelden Ret til at give sin Færd eller Tale nogetsomhelst offentlig Præg, følgelig heller ikke til at give egne Aandsprodukter i Trykken», skriver den anonyme forfatterinnen av Tanker i ensomme Tider. I 1858 rykket Camilla Collett inn en annonse i Morgenbladet der hun fraba seg å bli navngitt som forfatterinne av Amtmandens Døttre: «Jeg har ikke givet Foranledning eller Tilladelse til at mit Navn blev nævnt i Forfatterlexiconet.» I et stort detektivarbeid utført av Statens bibliotekshøyskole, har man funnet 528 kvinner som debuterte litterært før 1931. At antallet forbløffer mange, sier litt om hvor vanlig det var å publisere anonymt.»

Les resten av Sejersteds artikkel i Norsk Oversetterleksikon.