«Homeros, gamle meisterskalden, er ein av grunnsteinarne under den europæiske kulturen; og folki, dei minste som dei største, hev daa òg fenge verki hans, Ilioskvædet og Odyssevskvædet, yverførde kvart til sitt heimemaal. Tanken um ei norsk Homer-umsetjing maatte daa vakne hjaa oss med, i vaar nasjonale nyreisingstid.»

Dette skrev Arne Garborg i forordet til oversettelsen av Odyssevskvædet i 1918. Oversettelsen av Homers verk ble rett og slett ansett som en del av nasjonsbyggingen, en rolle det bare delte med Bibelen. Sammenliknet med andre land var Norge sent ute med egne oversettelser av både Bibelen og Homer. Det skjedde først på 1800-tallet. Når det gjaldt Homer-oversettelsene kom de først stykkevis og delt, som oversettelser av enkelte sanger fra diktene. Først på 1900-tallet kom fullstendige oversettelser av Iliaden og Odysseen til både bokmål og nynorsk.

Men selv om den norske oversettelseshistorien er kort sammenliknet med for eksempel den engelskspråklige, så er den rikholdig nok: Den handler om klassiske dannelsesidealer, inneholder en skikkelig feide og spiller en viktig rolle i språklig identitetspolitikk.

En kortversjon av Christine Amadous artikkel er publisert i Klassekampen i dag, les hele artikkelen i leksikonet.