Om duften av komle og kålrabi

En oversetters betraktninger om kulinariske gleder i Jon Fosses roman

Av oversetter Éva Dobos
Mat og matlaging er eviggrønne temaer – vi går aldri lei av matprogrammer, matprat på nett, mat-tråder på FB, og vi snakker og føler og skriver mer enn gjerne om det vi mener maten ER eller SKAL være eller VAR en gang i tiden. Slik den lever i hukommelsen og i fantasien.

Jeg vet ikke om jeg kan berette om mine første kulinariske opplevelser, jeg husker ikke hva de var, men regner med at først var det morsmelk, grøt, supper, etterfulgt av retter med mer konsistens, som moste poteter og oppskårete gulrøtter, epler og denslags. Så kom pannekaker og kyllinggryter, og det hele kulminerte i raffinerte sauser, suffléer, steker, kompotter, hjemmelaget is og andre herligheter. Som bare bestemor kunne lage. Og som ingenting noensinne vil komme i nærheten av.

Mens småprat om mat er en folkekjær genre, bankers underholdning, er oversettelse av matrelaterte tekster helt andre boller. For en litterær oversetter er det ofte en lang vandring gjennom gastro-historien, nærmest et forskningsprosjekt der alle steiner skal snus, og som til tross for heftig engasjement og språklig oppfinnsomhet kan ende med katastrofe.

Det er ikke bare de matematiske øvelsene – der vi ved matoppskrifter ganger og deler ulike måleenheter, og kommer til 1,333 spiseskjeer mel eller 2,36 egg – som skaper hodebry, det får bare bli slik, og heller ikke benevnelser av rare krydder og deler av dyr. Men fordi mat er et kulturfenomen, assosieres den med følelser og med det å være del av et fellesskap. Og spørsmålet blir: hvilke følelser og hvilket fellesskap?

Ta bare noen nasjonale retter som verken er velsmakende eller kjekke å se på, men blir elsket av sønner og døtre av det folket det gjelder. Tyskerne mesker seg med Eisbein, som er hoftebeinet til svin i tjukt fettlag, samene tygger på tørket reinhjerte når de går tur på vidda, og den ungarske pacal, svært populær blant studenter og forfatterspirer, er en gryterett av grisens magesekk. Spanjoler koser seg med oksetestikler, eller criadillas, mens grekere foretrekker lammetestikler. For å ikke snakke om vestlendingenes smalahove og dertil hørende saueøye. og skottenes haggis, som er en sauemage fylt med dyrets indre organer og kokt i 3 timer. Retten serveres forresten på bursdagen til poeten Robert Burns, som hadde skrevet teksten til «Auld Lang Syne», men også oden til den kokte sauemagesekken. Diktet har tittel «Address to a Haggis».

9788252186512

Jeg holder på med å oversette Jon Fosses nylig utgitte Trilogi til ungarsk, og omtrent midt i boka støter jeg på følgende scene: En forkommen ung dame, Alida, hvis mann nettopp er blitt hengt, sitter på fortauet i byen Bjørgvin. Desperat og utsultet lener hun seg not et naust og holder sitt lille, gråtende barn til brystet. Situasjonen er lite oppløftende, den er håpløsheten selv, kan man si. Det er ikke én gledestråle, ikke en lysstråle i hennes nitriste tilværelse. Men så kommer en eldre mann, sambygdingen Åsleik, og løfter henne opp fra bakken, tar henne med i Matstova, og før hun får snudd seg, så står han der med to tallerkener med deilig duftende mat.

Den deilig duftende retten består av godt røkt, salt kjøtt, stekt flesk, raspeballer, erter og kålrabi. Det fins ikke bedre mat i hele verden. De søteste duftene, og den beste maten Åsleik vet om. Han har ikke spist slikt på lenge, og synet og duften av maten gir ham en slags gledesrus, Alida ser ut til å våkne til live der hun sitter på benken med en tallerken varmt kjøtt og potetboller foran seg. Jeg ser for meg disse vestlandske bollene: de som er best i verden, de som bærer i seg smaken og lukten av maten mor har laget, av barndommen, heimbygda, torsdags-tradisjonen med komler. De symboliserer noe godt og behagelig, kanskje noe erotisk med sin glatte, glinsende overflate og faste og runde form. Føleleser på flere plan.

Mens Åsleik tygger og tygger, gjentar han stadig: «Dette var framifrå raspeballar» og «Betre raspeballar går det ikkje an å laga». Og Alida, den forkomne føler seg i paradiset når hun tar raspeballene i munnen: «Aldri før har vel noko ho har ete smaka henne så godt.»

Åsleiks glede over å spise salt kjøtt, raspeballer, erter og kålrabi er en kjærlighetserklæring til hans fortid og tradisjoner der han sitter i Bjørgvin, i dunkle Matstova. Norske lesere trenger ikke utbasunering av scenen. Forfatteren gjør det heller ikke – noe annet hadde vært helt feil av ham, men det er en annen historie – han holder seg til minimal verbal kommunikasjon. Symbolikken i komle-middagen er klar. Smak, duft, føleleser og minner uttrykkes lakonisk ved å konstatere at raspeballene smaker godt.

Og over to tallerkener med smak, lukt og minner spirer kjærligheten mellom de to.

Men: hva skjer med teksten når den skal kles om til en annen språkdrakt og leses av folk som ikke har samme glede av røkt kjøtt eller raspeballer eller kålrabi? Som ikke kjenner til duftene eller smaken og heller ikke skjønner hvorfor den rare maten er så himla god?

Mine minner om kålrabistappe, som har utspring i en barnehage i Bratislava på 60-tallet, er slettes ikke positive. For oss barn var kålrabistappe i samme kategori som perlegrynsuppe, spinat og lever, altså retter som ble regnet som ren avstraffelse. Det var nemlig slik at alle barn måtte spise opp maten, og det mest grufulle av alt var den gulaktige kålrabistappen. Husker en liten kamerat, den tøffeste gutten i gruppa som konsekvent stappet de forhatte rettene i bukselomma, for å slippe mas fra tantene, og bildet sitter etset fast i hukommelsen.

Raspeballene er mindre problematiske. Boller eller baller av potetdeig har vært kjent i deler av Sentral-Europa, riktignok fylt med plommer eller syltetøy, disse ble kalt for gombóc. Og gombóc var lillebroren til den tsjekkiske-østerrikske Knödl, som ble laget av mel og formet til en tykk pølse, for så å skjære skiver av den. Raspeballer er ikke identiske med verken gombóc eller Knödl, men krumplis gombóc vil alle skjønne. Til og med like.

Verre er det med salt sauekjøtt og sauefett, kombinert med ovenstående, særlig når potetballene skal dyppes i fettet. Røkt kjøtt for en hverdagsungarer er et kjøttstykke som legges i linsesuppe, bønnesuppe eller kålsuppe for at den skal smake bedre. Det blir som regel ikke spist pga den salte røkte smaken. Før i tiden ble røking og salting brukt som konserveringsmetoder, men med inntog av mer moderne prosesser toget salt kjøtt ut fra ungarske middagsbord.

Oversetteren – i dette tilfelle jeg – sitter igjen med en bukselomme fylt med 60-talls kålrabistappe, en slags dampet gnocchi og en eksotisk, men glemt type skinke. Oppgaven er å få dette til å frembringe de deiligste barndomsminnene, å skape mykhet, godhet, kanskje vekke erotiske fantasier. Slik at utsagnet til Åsleik om framifrå raspeballar skal holde vann.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website