Om litteraturkritikk og oversettelse

Av oversetter Kari Bolstad

Kritikere skal diskutere hva som er en god oversettelse under Oversatte dager. Det har kritikere naturligvis diskutert før, seg imellom og med oversettere. Men temaet blir aldri uttømt. For kritikere mener rimeligvis en hel del om hva som er god oversettelse, men de får sjelden mulighet til å utvikle synspunktene sine i en anmeldelse. Det er vanskelig å leve av å være kritiker, mener Årets kritiker, Tor Eystein Øverås. Kanskje uttrykte han seg sågar enda sterkere, men siden jeg ikke finner igjen uttalelsen hans, skal jeg ikke legge ham for sterke ord i munnen. Meningen er iallfall klar: Litteraturkritikere blir for dårlig betalt. Den erkjennelsen får vi ta inn over oss.

I den ideelle verden skal kritikeren sitte med en finger i originalen mens hun leser oversettelsen, ikke for å lete etter småfeil på revisorvis, men for å vurdere om den norske versjonen yter originalen rettferdighet; si ifra hvis hun mener den ikke gjør det, og likeledes bryte ut i begeistring hvis oversetteren har løst sin oppgave på ypperlig vis. Og ikke minst: I begge tilfeller må kritikeren forklare hvorfor den kritiske tommel vendes opp eller ned.

Men kritikeren har sjelden mulighet til å gå i dybden på oversettelsen, og selv blir jeg glad for et klapp på skulderen i form av ”god flyt i språket” eller lignende, og tilsvarende sur hvis kritikeren skulle komme med en bemerkning som ikke går i min favør. Man er da bare et menneske. Men det er enkelte ting som gjør oversettere ekstra irritert, og her skal jeg nevne tre:

1.Oversetterens navn blir ikke nevnt. Dette er nesten kriminelt! Ville man unnlate å nevne dirigentens eller skuespillerens navn i en konsert- eller teateranmeldelse? Kanskje kritikeren sågar roser forfatterens språk opp i skyene, men uten å kreditere den som har mekket til hver eneste setning i den norske versjonen, analysert forfatterens virkemidler og vurdert hvordan de kan overføres til norsk, tolket betydningen av elementer i handlingen for å kunne gi dem en dekkende beskrivelse på norsk, gjort valg på valg helt ned på synonymplanet, brukt sin kløkt og sin kreativitet for å gi norske lesere en adekvat versjon av forfatterens verk – men i oversetterens egen tapning. Forfatterens språk? Pøh!

 

2. Kritikeren finner en liten feil på side 283 og må demonstrere sin flinkhet ved å påpeke den. Men har feilen noen betydning for oversettelsen som helhet? Er den typisk og kan brukes til å illustrere hvor sjuskete denne oversettelsen er? Eller er den rett og slett en bagatell? I så fall vil den travle avisleser lett bli sittende igjen med et feilaktig inntrykk av slurv. Og det er da synd og ganske urettferdig?

 

3. En verre versjon av punkt 2: Noen ganger påpeker kritikere feil som simpelthen ikke er feil. Kritikeren tror det bare og har ikke sjekket. Oversetteren leverer et manus på flere hundre sider og har drevet intens research (se tidligere innlegg) for å få begrepene på plass. Kritikeren leverer en A4-side og har ikke undersøkt holdbarheten i sine egne påstander. Jeg har opplevd det et par ganger, og … vel, jeg ble ikke særlig blid, for å si det mildt.

 

Kritikere og oversettere har nytte av hverandre. Kritikere kan ikke kritisere uten bøker. Og hvis vi ser bort fra de bøkene som selger seg selv, er det kritikerne som løfter bøker opp fra anonymiteten. Riktignok får ikke oversettere royalties av salg, men vi ønsker jo like fullt at arbeid vi har sittet med i månedsvis skal komme fram i lyset!

Men er det ikke blitt færre bokanmeldelser etter hvert? Og hvor stor sjanse har bøker som kommer ut på små forlag, til å bli anmeldt? Ja, jeg spørger kun.

Bildet? Også kritikere fortjener en blomst av og til!

 

Comments

Anonymous
Reply

Flott innlegg og en helt korrekt redegjørelse for hva litterære anmeldere bedriver, dette.
Hvis anmeldelse av oversatt litteratur er en egen sjanger, og de er det vel, later det til at anmelderne følger sjangerens krav ganske slavisk: litt om handlingen, personene, miljøet, tidsepoken, om boken er vellykket eller ei, osv. Og til slutt: de(n) obligatoriske setningen(e) om oversettelsen.
Det verste er anmeldere som har en ubendig trang til å mene noe om selve oversettelsen, men uten å besitte nødvendige språkkunnskaper og selvsagt uten å ha levd flere måneder med boken, slik oversetteren har. Punkt 2 og 3 er veldig relevante. Jeg har selv vært utsatt for en anmelder som mener en del om oversettelsen, men som ikke fant det nødvendig å gi eksempler. Idiomer skulle være ordrett oversatt, ordvalget skulle være pussig, osv. — uten et eneste belegg for påstandene. Det eneste var at det engelske verbet recognize skulle være galt oversatt et sted. Men jeg sjekket jo dette, og nei: Det var slett ikke galt oversatt, oversettelsen var gjort med hensikt. Karakteren ble «middelmådig oversettelse», og «man må kunne ønske seg noe bedre». Ja, så sant. Fornøyd blir en oversetter aldri og man ønsker seg alltid noe bedre — også fra lettvinte anmeldere som har brukt kanskje tre timer, ikke tre måneder, i bokens selskap.

Montesorbo
Reply

til spørsmålet om det blir anmeldt færre bøker: det tror jeg ikke, hvis du da ikke tenker på PROSENTEN. For det komme rut så sinnssykt utrolig mange bøker nå, at andelen bøker som blir anmeldt stadig krymper. Der er problemet.
Hvis folk hadde stukket nesa inn på kontoret til en vanlig bokredaksjon i en norsk avis og så de bunkene som der hoper seg opp, ville de fått et litt annet syn på mangelnde oppmerksomhet.
hilsen — jon rognlien

Bloggdirektøren
Reply

Det har du naturligvis helt rett i. Og i flommen av utgivelser griper kritikerne rimeligvis til forfattere de kjenner fra før. (Ja, også dette er en påstand som bør modifiseres.) Bestselgere blir alltid anmeldt – noe som sannsynligvis drar salget ytterligere opp. Jeg oversetter jo en og annen bestselger selv og beklager meg ikke på vegne av dem. Nei, mitt oversetterhjerte banker for perlene som aldri blir sett, knapt nok kjøpt inn av bokhandlere hvis de er utgitt på små forlag.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website