Overlagt drap?

Leder Cecilie Winger i Morgenbladet 13. mai:
Herman Willis har en usedvanlig hardhendt anmeldelse av den norske utgaven av Thomas Pynchons enorme bok «Mot dagen» i Morgenbladet 6. mai. Artikkelen åpner med å si at «oversettelsen prøver hardt å ødelegge leseropplevelsen». Det er litt av en påstand. Willis antyder at det her er snakk om et overlagt, litterært drap på en tekst, og han gjør seg selv til bøddel over forbryteren.

Men noe overlagt drap er dette naturligvis ikke. En oversettelse vil alltid søke å betjene teksten best mulig, ut fra ulike kriterier, og det er ikke alltid vellykket. Anmeldelser som tar oversetterfaget alvorlig og gir fundert respons til den som har utført verket, er velkomne, men fortsatt altfor sjeldne.


Willis er derimot en av dem som nøyer seg med å trampe i klaveret og la sin forakt velte ut over oversetterne. Han har gjort det mange ganger. Hans raseri over andres ukyndighet er vanskelig å fatte når man vet at han selv har begått noen oversettelser og dermed må vite at blant de tusener av valg en oversetter tar, finnes det mange muligheter, ingen fasit. Kanskje Willis’ egne oversettelser er sublime, men neppe perfekte.


Willis bygger sin dødsdom på noen eksempler hentet fra teksten, i tillegg til en generell påstand om at Pynchon på engelsk er «riktig så folkelig», mens det i den norske oversettelsen «kryr av ulidelige varianter av ‘guttene på skogen’». Men av oversetteren får vi opplyst at «guttene på skogen» slett ikke finnes i teksten, som er på 1088 sider. Willis har altså ikke funnet ett eneste eksempel underbygge sin påstand med. Han bare finner på noe!


Så legger han fram noen rene tabber oversetteren skal ha gjort. Men her går det helt galt for Willis. Ingen av tabbene er grove, og flere av dem har han åpenbart selv misforstått. Det heter Galileasjøen, og det finnes narregull på norsk.


Også tidligere har Willis herjet med oversetteres arbeid ut fra eksempler der det er han selv, og ikke oversetteren som tar feil. I en anmeldelse av Joyce Carol Oates’ Svart jente/hvit pike her i Morgenbladet 21.12.2007 var han usedvanlig giftig, men ble korrigert i et innlegg av Peter Næss, bibliotekar ved den amerikanske ambassaden. Willis hadde skrevet, i sin velbrukte, brautende stil: «Forlaget er og blir ansvarlig for utgivelsene, og de bør oppdage at når ‘third floor’ blir til ‘tredje etasje’ er det kanskje grunn til å se på resten av teksten også.» Næss kunne opplyse: «Men ‘third floor’ er da vitterlig ‘tredje etasje’ i USA, om ikke i England og Danmark.»


Willis gyver løs på oversetteres verdighet, uten å sjekke hva han kaster ut. Slik diskvalifiserer han seg selv som kritiker, og det må være lov. Vi vet hvem han er og hva vi kan vente oss fra hans stygge munn.


Men for en avis som Morgenbladet må dette være et problem. Selv om alle redaksjoner elsker å ha freske fraspark i spaltene, kan det da ikke være holdbart i det lange løp å nære en slik vådeskytter ved sitt bryst?

Denne kommentaren sto på trykk i Morgenbladet 13. mai.