Oversetteren oversettes

Av oversetter Johanne Fronth-Nygren
Lydia Davis ble nettopp tildelt The Man Booker International for sitt forfatterskap. I den uforberedte takketalen (“Jeg forventet virkelig ikke dette. Virkelig ikke.) sa hun, “Siden jeg også er oversetter, er dette en hyggelig tildeling for oversettelse, for i lang tid, la oss si to eller tre år, da jeg ville ha skrevet mer skjønnlitteratur, skrev jeg ikke skjønnlitteratur, jeg skrev en oversettelse av Proust, og så av Flaubert, etter mange år med andre oversettelser, og hvis dette kan bringe oversettelse mer fram i lyset, ville jeg bli veldig glad”. Dette minner oss på at oversetteren Davis er like nødvendig for forfatteren Davis, som forfatteren Davis er for oversetteren Davis. De to formene for språklig arbeid hun dyrker drar nødvendig nytte av hverandre. Derfor virker det som en opplagt ting å gjøre noen “åpne” oversettelser av tekstene hennes, der oversettelsesprosessen blir blottlagt; problemer, mulige løsninger og prioriteringer diskutert, og Lydia konsultert. Ved å dissekere tekstene sammen med henne og i full offentlighet, får leseren bedre innblikk i hvordan de er konstruert, hvordan oversettelsen virker, og hvordan Davis forholder seg til dem begge.

Å oversette Lydia Davis er en leksjon i presisjon, og har ofte vært en lettere paranoid opplevelse. Jeg har ofte tenkt at hun vet nettopp hvilke feller som finnes i teksten. Jeg har stadig hatt fornemmelsen av at hun har kikket meg over skulderen mens jeg har jobbet. Hørt henne humre. Å oversette henne har derfor blitt et forsøk på å nærme seg tekstene hennes slik hun gjør – som forfatter og oversetter. Under arbeidet med The Way by Swann’s uttalte Davis at “Selvfølgelig gjennomsyrer fransk kultur Prousts tankegang og bestemmer hvordan tankene hans folder seg ut i setningene. Jeg forsøker å holde meg svært tett opp til rekkefølgen i denne utfoldelsen.” Hun har også lignende uttalt at hun “ikke får ordene eller setningene til å bære vekten av noe […] det er ingen tvang involvert, og det finnes ingen adskillelse av tekst fra kultur eller av kultur fra tekst. Den utenlandske teksten dikterer eller antyder ord for ord til meg, ikke omvendt. […] Enhver effekt jeg oppnår, enhver kultur som overbringes, er et resultat av mitt forsøk på å finne det som er mest mulig tilsvarende en tekst på mikronivå – setningsledd for setningsledd, i diksjon, tone, lyd, referanser.” Dette har blitt en rettesnor når jeg selv skal oversette, og da særlig Davis’ egne tekster.Jeg oversetter første gang for å overføre mening, tone og struktur fra engelsk til norsk. Hos en forfatter som Davis henger de uløselig sammen, oppbygningen av tekstene hennes er eksakt, ingenting er tilfeldig. Underveis i denne første runden er det mange valg, nesten hvert eneste ord er et valg. Noen mer opplagte enn andre. Jeg vil ideelt sett beholde syntaks så langt det lar seg gjøre, jeg vil om mulig reprodusere lydbilde, i hvert fall første bokstav i sentrale ord. Jeg vil om mulig beholde alliterasjon og lengde, aller helst beholde antallet stavelser. I de lykksalige tilfellene der norsk og engelsk deler språklige røtter og ordvalget står mellom et nært beslektet ord og et “norskere” ord, velger jeg vanligvis den nærmeste slektningen, med mindre den stikker seg veldig ut i omgivelsene. Karakterene til Davis framstår ofte som velartikulerte utlendinger, de har kunnskap om språket de snakker, men er likevel fremmede overfor det, tar det ikke for gitt. Tekstene fører en kamp mot søvngjengeraktige språkvalg, det som glir ned av gammel vane, det som høres helt greit ut, men som ikke dermed er presist. Utfordringen er å føre denne kampen på de norske sidene også. I andre runde av oversettelsen er det derfor nødvendig for meg å oversette tilbake til engelsk, sjekke at jeg har fått med meg den riktige syntaksen og nyansen. Overraskende ofte viser det seg da at de opprinnelige ordene har blitt til andre ord, at den engelske teksten har blitt en annen, fordi jeg har vært på autopilot, det vil si latt egne vaner og uvaner styre, og ikke lyttet godt nok til teksten. I dette tilfellet brukte jeg noen av disse “gjenoversettelsene” for å kunne diskutere prosessen med Davis – som forfatter og oversetter. Den tospråklige dialogen resulterte blant annet i at Lydia Davis har skrevet sine første norske setninger!

Tekstene er hentet fra den nye samlingen til Lydia Davis, Can’t and Won’t som kommer ut i USA til våren og i Norge høsten 2014.

 
Våken om natten[1]
Jeg kan ikke sovne[2] på dette hotellrommet i denne fremmede byen. Det er veldig sent, to på morgenen, så tre, så fire. Jeg ligger i mørket. Hva er problemet? Å, kanskje jeg savner ham, personen[3] jeg sover[4] ved siden av. Så hører jeg en dør bli lukket[5] et sted i nærheten. En annen gjest har kommet inn, veldig sent. Nå har jeg svaret. Jeg skal gå til denne personens rom og legge meg i sengen ved siden av ham, og så vil jeg klare å sove[6].                                                                                                                                                                                                                           drøm
[1] Natta eller natten? Valget av suffiks for hunkjønnsord i bestemt entall er en viktig faktor når det gjelder å sette tonen i teksten, og byr på distinksjonsmuligheter engelsk ikke har til rådighet. Her blir altså oversetterens tolkning av tonen i originalen avgjørende, hun legger til en ny differensiering som ikke fantes i den engelske teksten. For meg er a-endelsen uformell, radikal, verbal, mens en-endelsen står for et mer formelt, konservativt og skrevet språk. Davis’ tekster har et sterkt skrevet og konstruert preg, de er ikke pratete, og de heller mot det konservative. Jeg pleier derfor å velge en-endelser i de fleste tilfellene.
LD: This makes sense to me. Even though my subject matter is often quite quotidian – everyday —my tone is often rather formal.
[2] En oversettelse av “can’t go to sleep” blir omtrentlig. Jeg vil gjerne beholde k-lyden i can og s-lyden i sleep, fordi det er mulig å overføre dem til norsk. Jeg vil så langt det lar seg gjøre beholde antall stavelser og lettheten i originalen. Med tanke på siste setning i teksten, er det også viktig å huske på forskjellen på “get to sleep/manage to fall asleep” og “go to sleep/fall asleep”. Valget står mellom: “jeg får ikke sove”, “jeg kan ikke få sove”, “jeg klarer ikke å sovne”, “jeg kan ikke sovne”.LD: It would seem that you’ve achieved what you want in the last example.  But on the other hand, in English, «can’t get to sleep» would actually be more common for what I am trying to say than «can’t go to sleep.» The «get» is the part that implies trying, perhaps trying for a long time. So your first choice could also work.

[3] “Personen” eller “mennesket”? “Personen” er lydmessig nesten identisk med originalen, og deler samme latinske opprinnelse, persona, og er hakket mer distansert og mindre kroppslig enn “mennesket”. LD: in the original, «person» is a little odd–impersonal! The narrator is purposely being a little clinical or analytical. She is not saying «my warm, cozy husband» but simply «the person»–which ties in with her odd supposition that all she needs is some kind of body next to her, then she will be able to go to sleep. So maybe your first choice is best.

[4] Her kan det være fristende å skrive “pleier å sove ved siden av”, men originalen sier ikke “the person I usually sleep next to”. Den bruker bevisst vanlig presens – noe som får en til å tenke på at det er uklart om fortelleren faktisk sover ved siden av denne personen mens hun drømmer at hun ikke gjøre det!

[5] I originalen hører fortelleren “a door shut”, men siden en dør ikke bare kan lukke på norsk, men må lukke seg eller bli lukket, har jeg tre muligheter som alle blir i lengste laget i forhold til originalen: “Så hører jeg en dør bli lukket”, “Så hører jeg en dør som lukkes” og “Så hører jeg en dør lukke seg”. Den første og andre tydeliggjør at noen gjør noe med døren, den tredje beholder fokuset på selve døren, og gjør denne mer aktiv enn de andre to. Jeg lander på det første alternativet, ettersom dørlukkingen i teksten etterfølges av tanken på kroppen som lukket den, og fordi denne løsningen gir en bedre, mer kontant rytme.

LD: This is a somewhat familiar problem for me when translating French. I’m always asking myself how much the reflexive is really perceived as reflexive. In this case, does one really imagine a door shutting itself? I would perhaps avoid the reflexive, so as to remain more neutral or objective. So, one of the first two choices?

[6] “and then I will be able to sleep” reiser de samme spørsmålene som “can’t go to sleep”, og har følgende løsninger: “og så vil jeg kunne sove” – ni stavelser som i originalen, det er det alternativet som høres mest optimistisk ut når det gjelder å lykkes. “og så vil jeg klare å sove” – også ni stavelser, det høres mer ut som om fortelleren prøver å overbevise seg selv om at hun skal klare det. “og så vil jeg være i stand til å sove” – lang og omstendelig, men “i stand til” er den mest direkte ekvivalenten av “be able to”. “og så vil jeg få sove” – syv stavelser, bruken av “så” og “få” stemmer dårlig med originalen, høres mer lettet ut enn de andre alternativene.

LD: I would choose the one you like best in itself, keeping in mind that in the original «go to» is not repeated.

Hundehåret

Hunden er borte. Vi savner ham. Når dørklokken ringer, bjeffer ingen.[7] Når vi kommer hjem sent, er det ingen som venter på oss. Vi finner fortsatt[8] de hvite hårene hans her og der rundt i huset og på klærne våre. Vi plukker dem opp. Vi burde kaste dem. Men de er alt[9] vi har igjen av ham. Vi kaster dem ikke. Vi har et vilt håp – hvis vi bare samler nok av dem, vil vi kunne sette hunden sammen igjen.[10]

[7] “barks” – “bjeffer” eller “gjør”? Jeg velger “bjeffer” pga. av b-en, og fordi det ikke har noen dobbelt betydning, slik som “gjør” har på norsk. Originalen er fri for denne dobbeltheten. Det andre spørsmålet er syntaksen: “no one barks” – skal jeg gå for “bjeffer ingen” (kort og knapt og pussig som originalen, men mer abrupt på norsk, pluss at halvrimet “ringer” og “ingen” kan virke forstyrrende), eller “er det ingen som bjeffer” (idiomatisk korrekt og lar setningen avsluttes med barks/bjeffer, men så mye mer omstendelig enn originalen som bevisst lar være å si “there is no one that barks” før neste setnings “there is no one waiting for us”).
LD: Of course, in English the phrase «no one barks» is odd, because it implies that any number of people or creatures might bark. But it does not sound overly abrupt in English, at least not to my ear. I think either of your choices preserves the oddity of the meaning, so you could choose the one you like best.
[8] “still” – “fortsatt” eller “fremdeles”? Jeg foretrekker “fortsatt” her, det er mindre langtrukkent og beholder det engelske lydbildet bedre.[9] “all” – “alt” eller “det eneste”? Bortsett fra det opplagte slektskapet mellom “all” og “alt”, virker “alt” her sterkere på meg enn “det eneste”.

[10] “we will be able to put the dog back together again” – et spørsmål om syntaks: “vil vi kunne sette sammen hunden igjen”, “vil vi kunne sette hunden sammen igjen”. Det første alternativet gir bedre flyt, men det andre alternativet er en bedre gjengivelse av originalens rytme.

 
Besøket hos tannlegen
fortelling fra Flaubert

Sist[11] uke gikk jeg til tannlegen. Jeg trodde han kom til å trekke tannen min.[12] Han sa det ville være bedre å vente og se om smerten avtok.

           Vel, smerten avtok ikke – jeg led[13] og hadde feber. Så i går gikk jeg for å trekke den.[14] På vei til ham måtte[15] jeg krysse den gamle markedsplassen hvor de pleide å henrette mennesker[16] for ikke så lenge siden. Jeg husket at da jeg var bare 6 eller 7 år gammel, på vei hjem fra skolen en dag,[17] krysset jeg plassen etter at en henrettelse hadde funnet sted. Giljotinen stod der. Jeg så ferskt blod på brostenene. De holdt på å bære bort kurven.
           I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde kommet inn på plassen[18] på vei til tannlegen og grudd meg til det som skulle skje med meg,[19] og hvordan, på samme måte, de menneskene som var dømt til døden[20] også pleide å komme inn på denne plassen og grue seg til det som skulle skje med dem – selv om[21] det var verre for dem.
           Da jeg falt i søvn[22] drømte jeg om giljotinen; den rare tingen[23] var at min lille niese, som sover nedenunder,[24] også drømte om en giljotin, selv om jeg ikke hadde sagt noe til henne om den. Jeg undres[25] om tanker er flytende, og flyter nedover,[26] fra én person til en annen, innenfor det samme huset.
[11] “Last” – “forrige” eller “sist”? Definitivt “sist”, “forrige” tilsvarer “previous”, dessuten har “sist”, til min store lykke, også bare én stavelse, og beholder til og med -st-endelsen![12] “Last week I went to the dentist, thinking he was going to pull my tooth.” Problemet er “thinking”, ettersom presens partisipp på korrekt norsk brukes som adverb eller adjektiv. Det synkroniserte tidsaspektet vi mister er et språklig savn. Dermed kan jeg enten bruke “Sist uke gikk jeg til tannlegen, og trodde han kom til å trekke tannen min.” (“Last week I went to the dentist, and thought he was going to pull my tooth.”) eller “Sist uke gikk jeg til tannlegen, i den tro at han kom til å trekke tannen min.” (“Last week I went to the dentist, in the belief that he was going to pull my tooth.”) Eller …

LD: So you can’t say, in Norwegian, «I entered the station expecting that she would be there waiting for me»? That is interesting to me. I suppose another option here would be to make two separate sentences. This would be quite in keeping with my style, since I often use many short sentences. If I could try it in Norwegian, I would say: «Sist uke gikk jeg til tannlegen. Jeg trodde han kom til a trekke tannen min.» There — I’ve written my first ever sentences in Norwegian!

[13] “was in agony” – “led”, “var plaget”, “hadde vondt”? “agony” er temmelig høystemt og kan godt oversettes med “led”. Det er kort i forhold til originalen, men “var plaget” er hakket for arkaisk, og “hadde vondt” går ut fordi “hadde feber” følger rett etter.[14] “to have it pulled” – “for å få den trukket” eller “for å trekke den”? Valget faller på det siste alternativet pga. rytmen og lengden, selv om det første bedre ivaretar den (riktigere) engelske ansvarsfordelingen – på norsk både “trekker vi tennene våre” og “klipper håret vårt”, selv om det vanligvis er en annen (forhåpentligvis) profesjonell person som utfører inngrepet og vi sitter passive og blir gjort noe med.

[15] “had to” – “måtte” eller “var nødt til”? Her blir det “måtte” pga. lengden.

[16] “people” – “mennesker” i stedet for folk pga. av repetisjonen lenger nede, der det er unaturlig å si “folkene”.[17] “returning home from school one day” byr på problemer både med selve verbet “to return” og bruken av presens partisipp. “Returnerte” har en annen anvendelse enn sitt engelske søsken (sende/reise tilbake), og kan ikke brukes. Mulighetene er derfor: “på vei tilbake fra skolen en dag” “på vei hjem fra skolen en dag” og “da jeg vendte hjem fra skolen en dag”. Jeg foretrekker den andre løsningen fordi den beholder home/hjem og antallet stavelser.

LD: I agree.

[18] “Last night I thought about how I had entered the square”Vi har ingen direkte ekvivalent for “enter” på norsk, og må finne løsninger som alle dermed understreker ulike aspekter ved setningen, blir ulike tolkninger av den:I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde trådt inn på plassen – “had stepped into”

I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde kommet inn på plassen – “had come into”

I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde gått inn på plassen – “had walked into”

Jeg er ikke fornøyd med noen av dem, men lander på “hadde kommet inn”, fordi fokuset her er på det faktum at han kommer inn, snarere enn på måten han gjør det på.LD: I agree, again. «Entered» is neutral and formal. We can say «entered» a square (literal), and also «entered» a contest (figurative). Instead of «entered the square,» we would also have the options of «come into» (from the point of view of someone already in the square) or «gone into» (from the point of view of someone outside the square).

[19] “dreading what was about to happen to me” inneholder to problemer som må løses (i tillegg til presens partisipp-problemet som jeg ikke kan gjøre noe som helst med) – “about to happen” og “to me”. Jeg ender opp med disse alternativene: “og grudd meg til det som skulle til å skje med meg”, “og grudd meg til det som skulle skje med meg” og “og grudd meg til det som skulle skje”. Repetisjonen av “til” i den første løsningen er ikke så god som repetisjonen av “to“ i originalen, og den er litt lengre. Den tredje er kortere og mer elegant, men beholder ikke originalens betoning av at dette skal skje med “meg”. Vi vet jo dette ut fra konteksten, men jeg liker betoningen i originalen, ettersom han etterpå sammenligner sin gru med gruen til de som var dømt til døden. Den midterste løsningen blir derfor den mest tilfredsstillende.[20] “those people condemned to death” – “de menneskene som var dømt til døden” eller “de dødsdømte menneskene”? Det første alternativet er lengre, men beholder likevel rytmen i originalen bedre enn den siste med sin opphopning av lange ord mot slutten.

[21] though – “selv om” eller “men”? Her velger jeg “selv om” fordi det bedre ivaretar det komiske aspektet ved fortellerens refleksjoner.

[22] “fell asleep” – “sovnet” eller “falt i søvn”? Ettersom forelegget er en tekst fra rundt 1850, kan jeg tillate meg å bruke sistnevnte, og da blir jeg glad, for det er et mye mer beskrivende og treffende uttrykk for fenomenet enn det intetsigende “sovnet”.

[23] “the strange thing” – “den rare tingen” eller “det rare”? Ofte kan man jo utelate “ting”, men jeg foretrekker å beholde ordet her, det gjør seg i setningen.

[24] “downstairs” – Jeg foretrekker “nedenunder” i stedet for “nede” på grunn av det mer uttalte romlige.

[25] “wonder” – “lurer på” eller “undres”? Jeg velger “undres” på grunn av det etymologiske slektskapet, og fordi det også er et ord med bare to stavelser.

[26] “I wonder if thoughts are fluid, and flow downward” er så vakkert på engelsk, men byr på problemer på norsk: “Jeg undres på om tanker er flytende, og flyter nedover” eller “Jeg undres på om tanker er flytende, og strømmer nedover”. Den første løsningen betyr at den fine fl-alliterasjonen blir beholdt, men nå med en ren repetisjon av verbet flyte – altså ikke like elegant. Nummer to unngår repetisjonen, men mister alliterasjonen, i tillegg til at strømme/stream er kraftigere enn det myke flow. Jeg går for den første løsningen.

LD: Yes, the first option is very nice — I don’t think the repetition is a problem. The second coming so close to the first, clearly it is deliberate, and therefore lyrical rather than clumsy.

Revidere: 1
           En ild behøver ikke å bli kalt varm eller rød. Fjern mange flere adjektiver.
           Gåsa er virkelig for dum[27]: Ta gåsa bort.[28] Det er nok at det er en jakt etter fotavtrykk.
           Det lille hodet vil være støtende: Fjern det lille hodet. Men Eliot elsket det lille hodet fordi det var så sant[29]. Det lille hodet blir tatt bort, men et smalt hode blir plassert i dets sted[30].
           Når burde[31] den store hatten dukke opp? Kvinnen, en reisende og lærer i engelsk[32], ble feilaktig identifisert på grunn av hatten sin, og arrestert for undergravende virksomhet. Hun kunne ha på seg hatten umiddelbart eller litt senere. Burde navnet hennes være Nina?[33] Den store hatten blir flyttet fra begynnelsen til slutten, og så[34] tilbake til begynnelsen.
           Er det riktig å si at[35] han aldri kommer til å gifte seg? Uansett, blir han faktisk[36] forlovet med naboen, akkurat i tide, så det må ikke bli sagt at han aldri kommer til å gifte seg.
           Senere forelsker Anna seg i en mann ved navn Hank,[37] men det bemerkes at det ikke er sannsynlig at noen vil forelske seg i en mann ved navn Hank. Så nå går ikke mannen lenger under navnet Hank, men Stefan, selv om Stefan er et barn som bor på Long Island med en søster ved navn Anna.

[27] “silly” – “dum”, “latterlig”, “tåpelig” … “dum” bevarer best enkelheten i originalen. 

[28] “take the goose out” – “ta gåsa ut/vekk/bort” eller “ta ut/vekk/bort gåsa”? – ikke “fjern gåsa” (“remove” brukes et annet sted i teksten). Jeg beholder syntaksen, men velger “bort” fordi det fungerer bedre neste gang uttrykket dukker opp i teksten. 

[29] “was so true” – “var så sant” eller “stemte så godt”? Det odde ved setningen bevares best av førstnevnte, som også ivaretar rytmen bedre. 

[30] “in its place” – “i dets sted” eller “der i stedet for det”? Førstnevnte er mer formelt og i overensstemmelse med originalen som unngår “put there instead”. 

[31] “When should the large hat appear?” – “Når burde den store hatten dukke opp?”­ eller “Når skal den store hatten dukke opp?” “Should” er her en vurderingssak, så jeg går for det første alternativet. 

LD: Yes, the meaning is «ought» rather than the purely future «shall,» although that is nice in its own way — as though foreordained.
[32] “teacher of the English language” har ulike løsninger: “lærer i engelsk”, “engelsklærer”, eller “lærer i det engelske språk”. De to første er standard norsk språkføring. Den første beholder noe av originalens struktur, mens den andre er veldig sammentrukket. Den tredje er litt gammeldags og omstendelig, men presis og tro mot originalen. 

LD: I rather like the third option, since the original is also rather old-fashioned and awkward, over-explanatory and slightly pedantic.
[33] Should her name be Nina? –“burde navnet hennes være Nina?” snarere enn “burde hun hete Nina?” 

[34] “then” – her “så” i stedet for “deretter” på grunn av lengden. Viktig å beholde tempoet i den engelske setningen. 

[35] Jeg forsøker som oftest å følge den engelske teksten på om den har et “that” eller ikke, men utelater jeg “at” her blir det et hørbart hull i teksten. 

[36] “he does become engaged” – “faktisk” er en tydeligere (og ofte irriterende) understrekning enn “does”, men her behøves den. 

[37] “a man named Hank” – det finnes sørgelig nok ingen direkte norsk ekvivalent. “Named” er en så fin måte å si at noen har et navn! Dermed står vi igjen med alternativene: “en mann ved navn Hank” eller “en mann som heter Hank”. Jeg vil bruke den første løsningen pga. forbindelsen name – navn, fordi det er nettere og artigere, men da støter jeg på et nytt problem i neste setning: “So now the man is no longer named Hank”, som for å bevare repetisjonen da må oversettes “Så nå går ikke lenger mannen under navnet Hank”, som igjen er mye lengre og omstendelig enn originalen. Hvis jeg derimot bruker “en mann som heter Hank”, kan jeg oversette den andre setningen med “Så nå heter ikke mannen lenger Hank”, som er kortere og mer direkte, men også litt kjedeligere. Jeg foretrekker den første løsningen.LD: Neatness, humor, and avoidance of the boring all sound good to me.

 

MaisgrøtenDenne morgenen har bollen med varm kokt maisgrøt, satt under en gjennomsiktig tallerken og etterlatt der, dekket undersiden av tallerkenen med smådråper[38] av kondens: Den gjør også sitt på sin egen lille måte.[39]

[38] “droplets” – vi har dessverre ikke suffikset -let, og et så nydelig ord som “droplet”. “Smådråper” må gjøre nytten, men det er mye vanskeligere å høre dem dryppe![39] “it, too, is taking action in its own little way” – en ordentlig nøtt. Vi har ikke noen god ekvivalent for “take action” på norsk, og det er i det hele tatt vanskelig å unngå å ødelegge nettheten og kompaktheten i den engelske originalen. Mulige løsninger: “Den setter også i verk tiltak på sitt eget lille vis.”, “Den setter også i gang tiltak på sitt eget lille vis.”, “Den setter også noe ut i livet på sitt eget lille vis.”, “Den gjør også sitt på sin egen lille måte.” Ingen er helt tilfredsstillende. De to første er likevel mer byråkratiske enn de to siste. Den siste er antagelig den beste. Den er den letteste og mest taust insisterende av de fire.

LD: I liked the last one best before I read your explanation. Shorter, neater, blunter. The repetition in my own original – it … its — slightly bothers me, but not enough to change it. Sometimes there is no possible change that doesn’t create a different problem. This piece, short as it is, took a great deal of revising before I had it in a satisfactory form. In the next-to-the-last version, I had «in its own poor little way.» Or maybe it was «brave little way» — now I can’t remember. Either one would have eliminated the suggestion of stubbornness that you hear in the last line. What I imagined was not so much stubbornness as bravery or tiny self-assertion: the cornmeal asserts itself, small and mild though it is.

                                  Middag

Jeg ligger fortsatt i sengen når venner av oss ankommer huset til middag[40]. Sengen min er på kjøkkenet. Jeg står opp for å se hva jeg kan lage til dem. Jeg finner tre eller fire pakker med hamburgere i kjøleskapet, noen delvis brukte[41] og noen urørte. Jeg tenker jeg kan blande alle hamburgerne sammen og lage en kjøttpudding. Det vil ta en time, men ingenting annet slår meg[42]. Jeg går til sengs igjen[43] en stund for å tenke på det. 
                                                                                              drøm 

 

 

[40] “arrive at the house for dinner” – dette er ikke “kommer på middag” (come for dinner), noe planlagt. Vennene ankommer huset med en forventning om å få middag, antagelig rundt middagstider, men det er ikke sikkert. Hovedpersonen godtar denne forventningen, men ligger fortsatt i sengen og er tydelig uforberedt på å lage mat. “ankommer huset til middag” beholder derfor tvetydigheten og pussigheten i situasjonen.
[41] “partly used” er en litt odd måte å si at noen av hamburgerne i noen av pakkene har blitt spist opp. På norsk kunne vi si “halvspiste”, men originalen betoner ikke at de har blitt “spist”, de er ikke “half eaten”, men at de har blitt “brukt”. Det er heller ikke gitt ut fra originalen at det er halvparten som er spist opp, kan hende er det snakk om en større eller mindre andel av pakkene. “Delvis brukte” er den mest presise gjengivelsen. “halvbrukte” er kortere og kan også gå an, selv om mengden hamburgere som er igjen blir mer spesifikk enn i originalen, og rytmen med to ord forsvinner. 

[42] “but nothing else occurs to me” – “men det er ikke noe annet som slår meg” er ofte førstevalget her. Men det er så mange ekstra ord! Setningen blir så utvannet og urytmisk. “men ikke noe annet slår meg”, og i enda større grad “men ingenting annet slår meg” er mer abrupte på norsk, men beholder beholder originalens konsise form. “ingenting” bevarer til og med slektskapet til “nothing”. 

[43] “I go back to bed” har ingen direkte ekvivalent, men ulike løsninger som alle betoner ulike ting: “Jeg går tilbake til sengen” – ligger tett opp til originalen, beholder fokuset på sengen og “back/tilbake”, men er er lang og ikke helt gjengs. “Jeg går til sengs igjen” – standard språkbruk, kortere, beholder seng(s), men “back/tilbake” erstattes av “again/igjen”. “Jeg går og legger meg igjen” – også idiomatisk korrekt norsk, men beholder ikke gjentagelsen av “bed/seng”, som er viktig for det humoristiske aspektet (sengen på kjøkkenet) og ville vært riktigere som en oversettelse av “I go and lie down again”. Jeg lander på den andre løsningen. 

LD: I wonder if there is no phrase in Norwegian such as «I get back into bed». In English, it is so common to say «Oh, I’m tired, I’ve been up for a while, I’m going back to bed.» It is an interesting cultural difference, as though the Norwegians do not ever go back to bed, but always stay up for the day! (Which I can’t believe.)
  
Bloomington 

           Nå da jeg har vært her en liten stund, kan jeg med sikkerhet si[44] at jeg aldri har vært her før.
[44] I en så liten tekst blir ordvalgene ekstra store. “I can say with confidence” kan få ulike løsninger: “kan jeg si med sikkerhet”, “kan jeg med sikkerhet si”, eller “kan jeg trygt si”. Den første holder seg så tett opp til originalen som mulig, men flyter litt dårligere. Den andre beholder alle elementene og samme antall stavelser som i originalen, men endrer syntaksen for bedre flyt. Den tredje er hakket mer elegant, men mye kortere enn originalen og en bedre oversettelse av “safely say”.
LD: What is interesting here is that in an earlier version of this piece (again, though it is so short, it did go through several revisions), I myself used the phrase «I can safely say» — so your third choice would be faithful to my piece in an earlier version. I changed it because, as so often, when I looked at it closely, I realized that safety was not really in question, but rather confidence.
Månen 

           Jeg står opp av sengen om natten. Rommet jeg er i er stort og mørkt bortsett fra den hvite hunden på gulvet. Gangen er bred og lang, og fylt av en undervannsaktig skumring. Jeg kommer til døråpningen til badet, og jeg ser at rommet er fylt med klart[45] lys. Det er en[46] fullmåne fjernt der oppe[47], over meg[48]. Strålen[49] kommer inn gjennom vinduet og faller direkte[50] på toalettsetet, som sendt av en hjelpsom Gud.
           Så er jeg tilbake i sengen. Jeg har ligget der våken en stund. Rommet er lysere enn det var. Månen kommer rundt til denne siden av bygningen, tenker jeg. Men nei, det er demringens begynnelse.[51] 

                                                                                                                             drøm 

[45] “bright” – “sterkt” eller “skarpt” eller “klart”? Det siste kler månen best. 

[46] a full moon – “fullmåne” eller “en fullmåne”? Ofte vil artikkelen bli utelatt på norsk, men her velger jeg å inkludere den, fordi det i drømmen er snakk om “tingen månen” snarere enn det månedlige fenomenet. 

[47] “far above” – “langt der oppe”, “fjernt der oppe” eller “høyt der oppe”? Den første og den siste løsningen betoner fysisk avstand på to ulike måter. Den midterste derimot er mer enn bare fysisk, og beholder i tillegg gjentagelsen av f-en i “full moon/far”. 

LD: I like the middle choice. I prefer the idea of «far» to «long». I prefer «far» to «hoyt.» Far is a powerful concept for me.
[48] “overhead” er alltid problematisk. Enhver norsk løsning konkretiserer beliggenheten og snevrer inn rommet: “over hodet mitt”, “over meg”, “på himmelen”. Det første alternativet beholder “head/hodet”, men er spesifikt og distraherende “det konkrete hodet mitt”. Det andre legger vekt på fortelleren/meg, at månen er plassert i forhold til henne, men er pent og kort og åpnere enn det første. Det tredje forlater fortelleren og plasserer seg på himmelen. Hadde jeg ikke allerede brukt “der oppe” tidligere i setningen, kunne det vært et annet alternativ. Jeg foretrekker til syvende og sist den midterste løsningen. 

LD: Yes, I agree. But you do lose something nice that is in the English: «overhead» is in a place that somehow floats generally above the level of anyone’s head, or that hovers above the heads of a vague crowd or host of people. So that it can be above a crowd or a single person.
[49] “Its beam” – “Dens stråle”, “Strålen fra den” eller “Strålen”. Den første er for høystemt, den neste er klossete, den tredje akkurat den direkte strålen setningen trenger. 

[50] “directly onto” – “rett på” eller “direkte på”? Ingen grunn til ikke å bruke den nærmeste løsningen! 

[51] “the beginning of dawn” gir meg to gode alternativer som begge bevarer b-en i “beginning” og d-en i “dawn”: “begynnelsen på daggryet” og “demringens begynnelse” Den første bevarer syntaks, er ren og pen. Den andre endrer syntaks, men med ordene i denne rekkefølgen og med “demring” i stedet for “daggry” er lyden mykere. 

LD: To me, the second does sound nicer in its rhythms — so far as I can guess how it sounds in Norwegian. The repeated d’s and then the rhythms of the two longer words that follow.
 
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Vinduet nr. 2 2013.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website