Oversetterprisen 2012 til Tone Formo

Juryen uttaler: Årets vinner av Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris debuterte som oversetter for 33 år siden. Merittlisten er lang og oversetterskapet stort og varierende. Oversetteren jobber med amerikansk, engelsk og svensk, og har oversatt både sakprosatitler og skjønnlitteratur. Tyngden ligger likevel på amerikanske romaner. Det er særlig for oversettelsene av to viktige amerikanske samtidsforfattere som alltid blir nevnt i samme ordelag som Nobels litteraturpris, Joyce Carol Oates og Philip Roth, at juryen vil ære akkurat denne oversetteren i år.

Det er en glede å tildele Tone Formo årets pris!
Det hviler et særlig ansvar på oversetterne som røkter forfatterskapene til utenlandske stjerner på norsk. Tone Formo er den faste oversetteren til disse to vidt forskjellige forfatterne, og takket være Formos språkfølelse, kløkt, humor, oppfinnsomhet og kunnskaper er det ikke vanskelig for norske lesere å fatte storheten i bøkene til Joyce Carol Oates og Philip Roth. Det er også forlagene til disse to forfatterne, Pax og Aschehoug, som har nominert Formo til prisen i år.

Mens Philip Roths språk og skrivestil gjerne karakteriseres som kjølig, maskulin, distansert, røff og mettet av mørk energi, befinner Joyce Carol Oates seg på den andre siden av skalaen. Kritikere fremhever gjerne fortellergleden, empatien, den språklige sjenerøsiteten og muntligheten til Oates når de omtaler bøkene.

«Hennes gjengivelse av Philip Roths tekst på norsk kan knapt fullroses. Ikke én gang underveis savnet jeg Roths eminente originalformuleringer», mente kritiker Leif Ekle i NRK om Sabbaths teater. «Formidabel» skrev kritiker Maya Troberg Djuve i Dagbladet om oversettelsen av Graverens datter av Joyce Carol Oates.

I oversettelsene av Joyce Carol Oates kommer språkegenskapene til Formo særlig til sin rett. Oates skriver om Nord-Amerika. Om oppløsningen av den amerikanske familien, baksidene av den amerikanske drømmen, om amerikansk småbyliv. Men bøkene finnes på et så levende, presist, variert og underholdende norsk at leseren ikke føler at hun går glipp av noe når hun leser dem i oversettelse og ikke i original.

Når en karakter havner på ratata i Vi var familien Mulvaney, er det et såpass treffende bilde at det er ikke nøye for leseren hvilket amerikansk uttrykk forfatteren har brukt. Det norske språket ligger så nært opp til fortellerstemmen og handlingen at vi ikke tviler et øyeblikk på det fortalte. Nordmenn er ikke så gode i amerikansk-engelsk som de liker å tro. For å få med seg alle nyansene, detaljene og humoren til Oates, bør man unne seg en av Formos oversettelser.

Et annet eksempel er Tone Formos oversettelse av Philip Roths Sabbath’s Theater. Formo kaster oss med suverent håndlag inn i Roths idiosynkratiske fortellerunivers og bibeholder nyansene på en effektiv måte. Der den vanlige norske leser i møte med særegenheter i den amerikanske originalen ville ha måttet oppsøke et leksikon for å forstå hva det dreier seg om, viser Formos ledige eleganse seg fullt ut. Hennes erstatninger er overraskende, men likevel helt naturlige; hun bevarer både tekstens mening og forfatterens stilnivå. Hennes oversettelse er overbevisende på alle nivå.

Juryen har bestått av Peter Svare Valeur, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, Kristine Isaksen, litteraturanmelder i VG, og Runhild Skjølaas, redaktør i Bokklubben.

Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris deles ut for en oversetters samlede virke og er på 50 000 kroner.