Påskekrim: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel

Av oversetter Einar Blomgren

Sverige misunner oss nordmenn oljen, det er velkjent, men til gjengjeld har Sverige en gedigen vekstindustri: kriminallitteraturen. Og vi må vel bare innrømme at her har svenskene muligens overtaket på oss. Geografisk sett er hele Sverige representert i denne sjangeren, fra Kiruna med Åsa Larsson i nord, til Ystad med Henning Mankell i sør, og Öland med Johan Theorin i øst, til Bohuslän med Camilla Läckberg i vest, og selvsagt Stockholm og Göteborg og alskens virkelige og fiktive småsteder.

Helsingborg er også på kartet. Hans Koppel (pseudonym for Petter Lidbeck) har skrevet Kommer aldri mer tilbake, på norsk i 2012, med handling lagt hovedsakelig til byen ved Øresund. Som oversetter blir man selvsagt glad når et forlag tar kontakt og vil ha en bok oversatt. I dette tilfellet sendte forlaget med en lenke til Amazon, så jeg kunne kikke litt på den engelske versjonen av boken, som allerede forelå. Litt betenkt ble man da, for ifølge omtalen skulle denne boken være særdeles motbydelig og ekkel. Hmm, orker man slikt? Såkalte «grafiske skildringer» av uhyrligheter? Og jo da, visst er det mye fælt og ekkelt her. Det er jo ofte slik at forfattere må flytte grenser fordi alt annet allerede er prøvd i sjangeren, og kravet om et originalt plot ligger der. Men det ekle og fæle er dog ikke hovedsaken. Intrigen er faktisk veldig godt uttenkt, og forfatteren klarer det en god slik håndverker må gjøre: bygge opp spenningen og overraske leseren. Temaet er hevn. En gammel urett er begått for mange år siden, og den må hevnes for at balansen skal gjenopprettes.

Ekteparet Mike og Ylva bor i et villastrøk i Helsingborg, og se om ikke noen gamle kjenninger «tilfeldigvis» flytter inn tvers over gaten, kjenninger de helst ikke ville møte mer. Og slik baller det på seg. Det er kona Ylva det går ut over, så til de grader. Man kan spørre seg om ikke forfatteren tøyer troverdigheten litt langt, men dette har han vel til felles med de fleste andre. Det ender ikke godt, dette. Og politiet skildres, ikke overraskende, som noen forholdsvis tilbakestående bygdetullinger med en forkjærlighet for iskrem framfor etterforskning, et karikert bilde forfatteren kanskje kunne ha spart seg, men vi får bære over med det.

Det er ikke sikkert Kommer aldri mer tilbake figurerer i avisenes obligatoriske krimanbefalinger før påsken, men den burde egentlig det. For intrigen er spennende og god, men det er så tilfeldig hva avisene finner plass til å anmelde, ut fra den store svenske kriminallitteraturindustrien.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website