Av oversetter Kari Bolstad

Mannen fra Albania, En roman om forræderi.
Font forlag, 2013

“En lysende debut”, “storslått”, “intelligent”, “ veldig, veldig lovende”, “nesten ubegripelig at dette er en debut”, “lenge siden jeg var så oppslukt av en krim”. Svenske kritikere var rause i omtalen av Magnus Montelius’ Mannen fra Albania med undertittelen En roman om forræderi. Oversetteren skriver hjertens gjerne under på alt sammen.

Frilansjournalisten Tobias Mejtens er på desperat jakt etter en sak som kan gi ham fast ansettelse i ukemagasinet 7Plus, der han for tiden vikarierer. Han aner en god historie da en mann som viser seg å ha albansk pass, faller utfor en høyde i Stockholm og dør. Året er 1990, og Jernteppet har revnet tvers over hele Europa, men Albania er fortsatt et lukket land, og myndighetene der benekter ethvert kjennskap til mannen med passet. Hvorfor gjør de det? Hvem kan han være? Og hoppet han, eller ble han muligens dyttet?

Sammen med den atskillig mer erfarne – og når sant skal sies, hakket smartere – journalistkollegaen Natalie Petrini begynner Mejtens å undersøke saken, og snart kan de nøste i tråder som fører mange år bakover i tiden, til en krets unge moskvatro kommunister som var politisk aktive i studentforeningen Veritas i Uppsala tidlig i sekstiårene. Nå har de for lengst lagt sin rabulistiske ungdom bak seg og skapt seg strålende karrierer innen politikk og samfunnsliv. Men med seg i livet har de en uløst gåte – eller kanskje en hemmelighet, og lojalitetsbåndene dem imellom blir snubletråder for Mejtens og Petrini i deres jakt på sannheten.

Hemmeligheter har også sikkerhetspolitiet. I sin tid trakk de altfor raske slutninger som fikk skjebnesvangre konsekvenser for noen mennesker. I nåtid tviholder de på sementerte “sannheter” fra den kalde krigens dager og prøver å stikke kjepper i hjulene for vårt radarpar. Og som det sømmer seg i en spenningsroman, støter antihelten på motstand også i sitt eget avishus og må til slutt bedrive research i strid med alle direktiver.

Men nå skal jeg ikke ødelegge spenningen for dere ved å røpe for mye.

Montelius skriver medrivende og ytterst interessant i grenselandet mellom krim og politisk thriller – vel å merke uten utstilte lik eller påklistrede biljakter. Drap begås, men vi er ikke vitner. Ikke en bloddråpe spilles på boksidene. (Så herlig forfriskende å lese en krim blottet for makabre detaljer!) I stedet blir leserens nysgjerrighet pirret av gåtefulle telefonsamtaler og mystiske skikkelser i portrom. Dessuten av selve det journalistiske gravearbeidet, som for øvrig må gjøres uten dagens teknologi. Å jobbe uten mobiltelefon og internett – utenkelig i dag, men hverdag i 1990.

Interessen vår skjerpes også av samtalene mellom Mejtens og Petrini og intervjuene de gjør med kildene sine. Ja, det er faktisk det folk sier, som er de viktigste byggesteinene i denne boka. Fyllkalk i form av tørrprat, som enkelte krimforfattere øser ut sammen med all den dårlige kaffen for liksom å skape hverdagslig autentisitet, blir vi spart for. Samtalene er meningsfylte – ekte mennesker forteller interessante ting om den politiske virkeligheten de i sin tid levde i, men den egentlige dramatikken ligger i underteksten som må tolkes av våre to journalister.

Nettopp personskildringen er enda en styrke i denne romanen. Mens jeg oversatte, tenkte jeg stadig at de overraskende og ofte pussige detaljene – en reaksjon, et ansiktsuttrykk eller en geberde – må forfatteren ha sett i virkeligheten og i sitt stille sinn satt ord på der og da før han lagret dem i sitt indre arkiv til senere bruk. Slik får også noen litt typepregede bipersoner i periferien liv, for eksempel den evinnelig forurettede kollegaen eller den overvintrede raddisbokhandleren. For ikke å snakke om unike personligheter som den herlig forknytte patologen eller den fargerike eksiltsjekkeren Jakub Bem og flere andre. Det er en snert og en elskverdig humor i personskildringene, men også varme og sympati, som i scenen med den fallerte gammelkommunisten og kona hans, eller i møtene med enken etter den feilaktig spionstemplede diplomaten, og ikke minst i beskrivelsen av Mejtens selv. Sjelden har jeg møtt en antihelt med en såpass finurlig utmeislet psykologisk profil.

Mejtens er mannen med de utallige prosjektene som aldri blir fullført, fordi han alltid hopper av før han kommer i mål. Han er en habil musiker, men brøt opp fra opptaksprøven på musikkhøyskolen, han tok hovedfag i historie, men fullførte ikke doktorgraden. Han er en drømmer som låner penger for å realisere sine mange ugjennomførbare ideer, og slår seg ellers igjennom som drosjesjåfør, barpianist og altså frilansjournalist. På den brune kafeen Možels holder han hus sammen med andre livsløgnere som skryter av de glitrende forretningsideene sine, de nesten ferdige romanene, eller dokumentarfilmene som bare mangler finansiering. De trivielle jobbene de ”i mellomtiden” holder seg flytende på, snakker de ikke om, og ingen kommer heller med ufine påpekninger om hvor langvarige disse midlertidige ordningene faktisk er.

Men nå er Mejtens virkelig i knipe, bunken med ubetalte regninger vokser, og kjæresten orker ikke lenger det ustrukturerte bohemlivet hans. Mannen fra Albania er sjansen han har til å vise at han iallfall duger som journalist.

Hvordan det hele ender, få dere finne ut på egen hånd. Selv håper jeg at Mejtens fortsetter å slå om seg med ideer i forfatterens hode, slik at vi får mulighet til å utdype dette spennende bekjentskapet i en ny bok.