Patronhylser, fingeravtrykk og oversettelse

Av oversetter Stian Omland

Gode hjemmelsfolk er en uvurderlig kilde for en oversetter. Sikkert for andre også, men jeg er nå engang oversetter, og gode hjemmelsfolk, de som både kan faget sitt og skjønner at mitt i litt større grad handler om hva ting heter enn hva de er, er gull. Jeg har min egen advokat, min egen botaniker, min egen våpenhandler, min egen bonde og minst et par rettsmedisinere som mer enn gjerne svarer på spørsmål om hva det de driver med heter på norsk. Når jobben er gjort, jeg har fått mitt, ordene er kommet på plass og boka etter hvert blir gitt ut, pleier jeg å sende dem et eksemplar av det de har vært med på å lage. Det er byttehandelen: Jeg får ord av dem, de får bøker av meg.

hylser

Men en sjelden gang kan jakten på hva det heter føre til en byttehandel av en litt annen sort. For en stund siden jobbet jeg med oversettelsen av Michael Connellys politiroman Ni drager (Gyldendal, 2011). Jeg er vant til at oversettelse av Connelly innebærer en ringerunde til ”min” advokat, ”min” rettsmedisiner og så videre, og så også denne gangen, men i tillegg trengte jeg en ekspert på fingeravtrykk. I boka sliter politietterforsker Harry Bosch med det som kunne vært et avgjørende spor i en drapssak. Han har en patronhylse som det burde kunne være fingeravtrykk på, men fordi hylsen er brukt, skuddet avfyrt, har eksplosjonen i våpenkammeret svidd bort alle avtrykk fra fingrene til vedkommende som ladet våpenet. Det har lenge vært en kjent frustrasjon blant kriminalteknikere at man dessverre kan glemme å finne fingeravtrykk på avfyrte patronhylser. Men så får Bosch nyss om en ny, revolusjonerende metode som faktisk gjør det umulige mulig.

En forsker i Northamptonshire i England har utviklet en teknikk som han kaller ”electrostatic enhancement”, som i stedet for å hente fram avtrykk av svette og fett fra huden, bruker statisk elektrisitet til å lokke fram resultatet av at saltet i svetten reagerer med selve messingen i patronhylsen, rett og slett etser inn et avtrykk, som inntil denne nye metoden har vært usynlig. Og plutselig hadde Bosch avtrykket han trengte for å løse saken. Det hørtes nesten litt for greit ut, og selv om jeg kjenner Connelly som en meget grundig og samvittighetsfull forfatter, fikk jeg en mistanke om at han hadde tatt en liten snarvei for å få historien til å gå opp. Ærlig talt, briten som utviklet metoden het dr. Bond, John Bond, liksom.

Men hva skulle metoden få hete på norsk? Jeg trengte en hjemmelsmann. Via en kontakt i politiet fikk jeg navn og nummer til en fingeravtrykksekspert hos Kripos, Mads Akinci, og ringte. Mads viste seg å være en kar som forsto hva jeg spurte om, og vi kom raskt fram til at ”elektrostatisk fremkalling” ville være riktig betegnelse på metoden fra England.
Det var bare det at Mads aldri hadde hørt om den, og dessuten var meget godt kjent med frustrasjonen over ikke å kunne finne avtrykk på avfyrte patronhylser. Samtidig som jeg ble enda mer skeptisk til Connellys løsning, ble Mads nysgjerrig, og ville høre mer. ”Send meg alt du har om metoden,” sa han.

Jeg oppsummerte det som sto i boka og gjorde et par nettsøk, hvor jeg faktisk fant både dr. Bond og metoden hans, og sendte en beskjemmet, beklagende tanke til Michael Connelly for at jeg noen sinne tvilte på grundigheten hans, før jeg sendte det jeg hadde til Mad.  Jeg hadde fått mitt, begrepet var på plass, manus kunne leveres og etter hvert regnet jeg med at jeg bare skulle sende Mads boka han hadde hjulpet meg med. Som vanlig.

Nei, ikke helt som vanlig. Noen måneder senere jobbet jeg med en ny krim (Amanda Kyle Williams: Den som leter, Font 2011) og på nytt trengte jeg hjelp med fingeravtrykksterminologi. Jeg ringte Mads:

”Hei, det er han oversetteren igjen. Har du tid til en liten prat om fingeravtrykk?”

”Eh, beklager, det passer litt dårlig akkurat nå, jeg står på reisefot. Eh, er det derfor du ringer, forresten?” spurte Mads.

”Hva? Nei, jeg lurer bare på et par begreper til en krim. Hvorfor tror du at jeg ringer om at du skal ut og reise?”

”Fordi jeg skal til Northampton.”

”Hva?”

”Til doktor John Bond. For å få opplæring i elektrostatisk fremkalling.”

Så nå regner jeg med at det bare er et tidsspørsmål før jeg hører fra Mads at han har løst en eller annen fæl kriminalsak ved hjelp en metode han hørte om fra en oversetter som egentlig bare lurte på hva metoden heter på norsk.

Denne teksten har også vært publisert på Cappelen Damms blogg Forlagsliv.no.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website