Sett språkrøkt på dagsordenen

Aftenposten 12.3.2011.

CECILIE WINGER – leder, Norsk Oversetterforening:
La oss håpe at Språkrådets ny direktør, Arnfinn Muruvik Vonen, er en mann med vyer og kløkt.Arnfinn Muruvik Vonen, ny direktør i Språkrådet (eller Spårkrådet, som Dagsrevyens tekstplakat så fikst omdøpte institusjonen) står overfor store utfordringer. Aldri før har det norske språket utviklet seg like hurtig, og dét uten at språkbrukerne har tydelige korrigerende rettesnorer.

Språk er ferskvare
Alle som bruker et språk er med på å utvikle det, vi tar opp lånord fra andre språk, finner opp nye ord, vrir og vender på betydninger, snur opp ned på meninger, kopierer slang og uttrykk. Og slik skal det være. Språket må være kreativt og i utvikling, det skal kunne uttrykke det lavmælte, det høylytte – romme alle valører.

I tidligere tider var interessen for å bedrive språkrøkt større enn den er i dag. Riktig grammatikk og tegnsetting var idealet. Ikke så lenger. Avisene legger ned sine korrekturavdelinger. Lærerne retter ikke like flittig. Den instansen som skal skille klint og hvete – sensurinstansen – har bortfalt. Det er ikke lenger noe ideal å skrive korrekt. Alt er lov. Det viktigste er gleden ved å uttrykke seg.

Rett skal være rett
Uttrykksgleden blomstrer i vår tid. Vi er alle potensielle kulturprodusenter. Vi har vår egen blogg, deltar i nettdebatter, holder omverdenen oppdatert om vår gjøren og laden via sosiale medier. Dette skjer gjerne nedrablet på haltende norsk, med en dialektal ortografi som ville gjort Hans Jæger stolt, men som gir mange profesjonelle språkbrukere rykninger rundt øynene og ufrivillige spasmer i rødblyanthånden. I likhet med en mengde andre språklige feilskjær, for eksempel uvettig særskriving à la ananas biter, istedenfor ananasbiter.

Jeg lytter mye til min 16 år gamle sønns eiendommelige norwengelsk. Han presser inn engelske gloser i de fleste setninger. Enda mer påfallende er det at mange av utsagnene høres ut som om de først er kjørt gjennom Google translator. Noen nylige eksempler: «Joiner du for et bad?», «Jeg er seriøst ute av penger», og «Ingen gidder å messe med ham!» Det slår meg at hans generasjon har lært seg norsk foran TV-skjermen. De er ofre for dårlige tekstede, dels maskinoversatte, barne-TV og såpeserier – siden oversetting og korrektur er utgifter som knipes inn på av TV-kanaler uten nevneverdig språkpolitisk interesse.

Slitesterke tiltak
På 1960-tallet, da Norge var et mye fattigere land enn i dag, innførte Per Bortens regjering to svært levedyktige og slitesterke tiltak. I 1965 kom den litterære innkjøpsordningen, som sørger for at et stort antall bøker kjøpes inn og spres rykende ferske ut til landets biblioteker. Og i 1969 vedtok Borten-regjeringen å frita bøker for den den gang nye momsavgiften. Hensikten med begge tiltakene var å styrke og bevare norsk skriftkultur, noe som er og har vært svært vellykket.

I de drøye 50 årene etterpå er det ikke innført nye, like effektive tiltak til fremme av det norske språket. (Tvert imot er sistnevnte ordning i ferd med å uthules når Finansdepartementet står steilt på 25 prosent moms på e-bøker.)


La oss håpe at Vonen er en mann med vyer og kløkt, at han får satt språkrøkt på dagsordenen og sørger for at neste års statsbudsjett inneholder nye og effektive kulturpolitiske tiltak for å bevare det norske språket. Vi trenger strakstiltak, særlig rettet mot neste generasjon. Nye politiske tiltak er påkrevd. Vi behøver gode ideer, de beste, og vi trenger dem fortere enn svint.


Debattinnlegget er klippet HERFRA