Skriftlig i et helt annet språk

Av oversetter og forfatter Wera Sæther

Han holdt til i pusten
da verken himmel eller jord hadde skikkelse.
Det fantes ikke speilbilde av noe i tomheten.
Da var han bare i pusten.
Bildet la seg midt i hjernen.
Gud var i det lyset.

Da livet var et lite frø, har jeg hørt,
lå det i morens skjød.
Det som beskytter egget
i en sirkelrund skapende form.                                  

Seksten kroppsdeler
holdt sammen av ryggsøylen.*

Trehundreogseksti blodårer forbundet
og under navlen pustens grunn.

Lalan sier: i kroppen er alt forbundet
som de syv hav.

                                       – Lalan fakir

Du skal ikke tro du er større enn et ord, står det skrevet i en chassidisk legende.

Gjennom femten år har jeg lært nye bokstaver, lyder, ord og ordkontekster. Et språk med samme alfabet som morsmålet er fra begynnelsen av – også – ens eget. Kanskje er ungarsk, skrevet med latinske bokstaver, noe annet. Aksenter og grammatikk gjør det til en fremmedfugl i Europa.

Jeg kan ikke vite at bengali er vanskeligere å lære, snakke og skrive enn ungarsk og polsk.

Jeg har lært og lærer bengali. Ja, alle verbalformer kunne brukes, fra perfektum og presens til konjunktiv. Jeg har lært (noe), jeg kan lære og kunne lært langt mer – om jeg hadde hatt alle t-ene og d-ene i øret fra morslivet av. Ja, om jeg hadde hatt hele den musikalske og kulturelle klangbunnen i nerve- og sansecellene. Jeg kan, uansett disse manglene, lære mer. Og: jeg kunne lært langt mer om jeg hadde begynt som tyveåring.

Jeg var middelaldrende da første bokstav i språket, som er sanskrits første «datter», ble skrevet av hånden min. Og nå: oversettelse/gjendiktning. Det er vågalt. Så kan det dreie seg om et begjær: etter det fremmede. Slik er jeg merket. Gå inn! Og hvor skulle jeg gå, om ikke til det fremmede.

Langt mer er fremmed enn bengali. Så valgte jeg – eller ble valgt inn i – akkurat dette språket.

Jeg skulle gjerne skrevet en bloggtekst om den første tilegnelsen av et nytt alfabet og lydene. Så skriver jeg, isteden, forsøksvis noen innganger til det å oversette fra dette språket. Jeg spør ikke om det faktisk er mulig å oversette fra bengali til norsk. Jeg spør ikke om kunnskapen min er inngående nok; jeg vet jo at den ikke er det. Heller ikke kunnskapen til noen annen i Norge – med norsk som morsmål – er inngående nok. Jeg baler med umulighet. For det gjelder sangpoesi; den er muntlig. En kunne også si: baler med nødvendighet. En umulig nødvendighet.

Det som er så vanskelig som dette, blir bare forsøkt utført om det er nødvendig. For egen erkjennelse, og selvsagt i et ønske om at noen her skal ønske å adoptere et annet øre, andre sanser, en annen værenserkjennelse. Ingen har bestilt en slik oversettelse. Hvordan skulle de det? De aner jo ikke at sangerpoeten Lalan fakir (d. 1890) har sunget her i verden. Dette er et, i Europa, ukartlagt territorium. Det er ikke helt ukartlagt i Sør-Asia.

En kunne si at det dreier seg om sangpoesi fra en annen form for islam. Men Lalan fakir er ikke muslim, i gjengs forstand. Han kunne sies å være hindu, muslim og noe tredje. Sangene ble og blir, uansett, sunget i et land der folk sier om seg selv at de er muslimer eller, som minoritet, hinduer. Sangene blir unngått sunget der de rett-troende vanker. For de har brodd og «salt» og kunne påkalle raseri. Jeg oversetter innenfor en overskridende tradisjon på et territorium der det er farlig å synge disse sangene, i et plaget samfunn der mange er rett-troende og mange er tolerante. Islams hus er ikke lukket. Alle som sier «Mohammad» er ikke døve.

Sangene ble ikke skrevet ned av sangdikteren, men av disiplene for mer enn hundre og femti år siden. Selv var Lalan en lærd analfabet i en muntlig tradisjon. Disippelen/eleven hører (sruti = det hørte, på sanskrit) og nedtegner mesterens ord. En kunne si at disippelen spiser ordene. De skriveføre var menn den gangen. Men Lalans sanglinjer om kvinnen er ord i respekt. Uten kvinnen som partner er ingen overskridelse mulig for disippelen.

Hvor ble så heftene oppbevart under monsunen, i hva slags metallbeholdere? Det er vått i det bengalske lavlandet. Termitter og fukt hele året i tillegg til tre–fire måneder med kraftig regn.

Lalan fakirs sanger er utgitt i mange uryddige og noen grundige utgaver. Noen er svært slurvete oversatt til engelsk. En grundig oversettelse til fransk foreligger. Førti sanger inngår i en tysk doktoravhandling. En stor religionsforsker og lingvist, Carol Salomon, i Seattle var lalankyndig. Hun døde brått i 2010. Lalanstudiene pågår i den bangladeshiske folkerepublikken, tross islamistisk motstand. En autoritativ og lærd utgave inneholder en innlagt cd. Jeg har holdt på med dette oversettelsesarbeidet i ti år; jeg kunne sluppet taket. Jeg skal jo dø. Så hvorfor bale med sanglinjer på bengali i år etter år?

Det fins et annet syn i disse sangene. Som om margen i eksistensen er berørt. Dette er sanger å grunne over.

Ingen venter, som nevnt, på Lalans sanger som også er mine. Kanskje en og annen norsk bengaler med hjemve etter «den andre bredden». Jeg har lest Bhagavadgita. «Gjør det du gjør uten å tenke på fruktene.» Jeg gjør – også – dette. La det bli bok. Til nå 50 sanger. Det må bli 51.

11, 51 og 101 er velsignende tall. Ett-tallet antyder begynnelsen på overflod eller «uendelighet». 50 er – bare 50. 51 er en ukjent tallmengde.

Gamle bengalske, og sungne, sanger har jeg hørt og lett etter i atskillige år. Jeg ble beveget av dem, i 1992, før jeg skjønte ordene. Prosjektet Suno og organisasjonen Arshi Nagar, nord i Bangladesh, ble grunnlagt for mer enn ti år siden. Sanger av Lalan inngår i repertoaret der. De er ikke lette og markedstilpasset. Jeg oversetter innenfor et grasrotorganisatorisk prosjekt. Men oversetteren er selvstendig – og ensom.

I Oslo sitter jeg alene med tekstene. Nord i Bangladesh har jeg sittet med en braman dag etter dag i noen måneder i 2013, 2014 og 2015. Kanskje en dag eller to med en eneste sang. Dette for den korrekte semantiske betydningens skyld. Enhver betydning inngår i en historisk, rituell og allmennkulturell sammenheng. Det kan ane meg hva ordet – i en kontekst av mange ord – betyr. Dette ville ikke ant meg om jeg ikke hvert år i tre–fire måneder bare hører, snakker, svarer og spør, på bengali.

Jeg har bramanens utlegning i skrift foran meg i Oslo. At oversettelsen er semantisk korrekt er selvsagt ikke nok. Dette er sang. Det semantisk riktige, det (nesten!) begripelige og det rytmiske må komme sammen. Betydningen kan ikke bli selvsagt. Leseren vil måtte åpne for det som ikke har vært åpnet til da.

Fra en annen tid, et annet sted. Andre bokstaver, en annen kognisjon. En annen guds-, kjønns- og kroppsforståelse. Lalan, den Underlige, er ikke «bare» bengaler. Han er Overskrider. Noen her kjenner Rumis sanger. Færre kjenner Kabirs. Lalan hører til samme underlighet og villskap.

* De seksten kroppsdelene: som tar, nyter eller får smerte: øye, øre, nese, tunge, hud, hånd, fot, kjønn, analåpning, brystet. De fem pustemåtene: ta pust inn, slippe pust ut, holde igjen, holde fast + en ukjent pustemåte. Hva denne utlegningen viser er pustens store betydning.

(Foto: Wera Sæther)
(Foto: Wera Sæther)