Skuffer

Av oversetter Steinar Lone

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Litteraturtidsskriftet Lasso, nr. 4/2014, som utgis av studenter på litteraturstudiet ved Universitetet i Oslo. Temaet for nummeret var Skuff, derav den spesielle vinklinga.

 VENEZIA
En gang i forrige årtusen skulle jeg opp til muntlig eksamen for å oppnå en nå utdødd akademisk tittel som het magister artium — «mester i kunstene». Det høres, for uinnvidde, nesten ut som Josef Knechts tittel magister ludi — «mester i (glassperle)spillet». Noen ganger føler jeg at likheten er litt for slående, i alle fall når det gjelder praktisk anvendelse.

Uansett skulle jeg på denne muntlige eksamen vise taleferdighet i de to viktigste språkene i min variant, rumensk og italiensk. Etter et universitetsår i hvert av de aktuelle landene hadde jeg fått litt trening, men visste at det krevde en del konsentrasjon, så jeg ba pent min veileder om å la meg få en pause imellom der jeg skulle snakke norsk. Men hørte han på meg? Så etter først på italiensk å ha bortforklart noe klønete greier fra skriftlig eksamen, ble ordet gitt til en professor i fransk, opprinnelig fra Romania, og jeg måtte bare vri om bryteren.

Eller, som er et bilde jeg ofte bruker: Lukke skuffen med italiensk og åpne den med rumensk. Dét kan knirke ganske kraftig, og ikke reint sjelden kan en av skuffene kile seg fast — særlig hvis den ikke har blitt åpna på en stund. Jo da, jeg kan snakke ganske flytende — til dels fort og gæli — norsk, engelsk, fransk, italiensk og rumensk — men ikke samtidig! Jeg får konsentrasjonsproblemer bare av å tenke på det. (Og har jeg vært lenge i et land, omgitt av ett av disse fremmedspråkene, særlig de tre siste, drømmer jeg på vedkommende språk, våkner av at jeg har gjort en grammatisk feil. Og i våken, men sliten, tilstand, kan jeg få problemer med norske uttrykk…)

Det var en gang noe som het Det rumenske kulturinstitutt (Institutul Cultural Român, ICR), som blant annet fungerte omtrent som NORLA, med å fremme rumensk litteratur i utlandet og — ikke minst — stelle pent med oversetterne som den litteraturen jo er avhengig av. Det er ikke så mange av oss, og etter flere seminarer hadde vi blitt et nettverk. Det siste seminaret jeg var på før institusjone ble ødelagt av politisk innblanding i 2012, var, av alle steder, i Venezia i september 2011. For en gang på slutten av 1920-tallet hadde en rumensk utenriksminister kjøpt et bypalass i sentrum, for å bruke som forsknings- og studiesenter: Forbindelsen mellom Venezia og de daværende Donaufyrstendømmene som seinere ble Romania hadde vært tett. Etter annen verdenskrig glemte de nye kommunistiske myndighetene at de eide en verdifull bygning midt i kanalbyen, inntil de midt på 1980-tallet fikk en kraftig advarsel om at hvis de ikke sporenstreks satte i gang vedlikehold, ville den bli ekspropriert. Og etter 1990 var det jo bare å fortsette der man slapp i 1939.

Fornuftig nok å bruke til et seminar med oversettere — ikke minst oversetterne fra rumensk til italiensk. Og det var ikke meg imot å få en tur til Italia. Det var bare å smøre bivoks på skuffene, så jeg lett kunne hoppe mellom italiensk og rumensk. Les: Trene på forhånd.

Men denne tospråkligheten ga seg til dels absurde utslag. Som nevnt er det ikke så mange av oss som oversetter fra rumensk til fremmedspråk, og det vi har felles, er nettopp rumensk. Jeg vet ikke alltid om mine bulgarske eller polske eller italienske kolleger kan engelsk eller fransk: Vi snakker rumensk sammen, og rumensk er ellers ikke kjent som noe internasjonalt fellesspråk.

Men når vi altså sitter der, et par rumenske forfattere (ja, Mircea Cărtărescu var der), en nederlender, en tysker opprinnelig fra Romania, en fra Frankrike, en fra Polen og en fra Bulgaria og drikker øl på en — nei, ikke fortauskafé, det var naturligvis ved en kanal — og det er nordmannen som tolker mellom italiensk og rumensk når servitøren tar opp bestillinger — da virker det litt surrealistisk.

Og én kveld satt altså Laure fra Frankrike, Jan Willem fra Nederland, Gerhard fra Tyskland, skjønt opprinnelig fra Banat (der også Herta Müller kommer fra) og undertegna på en restaurant ved siden av en kanal i Cannaregio (et av de mindre turistiske strøkene i byen, i den grad det finnes). Og igjen er det nordmannen som tolker mellom italiensk og rumensk — for tre ikke-rumenere. Problemet oppsto da Laure skulle ha biff og servitøren naturligvis spurte «Quale cottura?» — hvilken stekegrad? Jeg ante ikke hva det het på rumensk, reint bortsett fra at der får man som regel alt gjennomstekt. Og plutselig kom jeg på at jeg kunne det på fransk, og at Laure faktisk var fransk… Så da var det ut med franskskuffen — «Quelle cuisson?». Men ikke raskt nok til at Laure allerede hadde skjøn hva det ble spurt om, så de klarte seg uten tolk. Like greit.

 

IAŞI I & II
Denne innledninga om de språklige skuffene mine som stadig kiler seg fast, var naturligvis bare et påskudd for å komme inn under temaet SKUFF. Det jeg egentlig ville skrive om, var en litteraturfestival.

For om ICR ikke lenger samler oversetterne fra rumensk til fremmedspråk, var det andre som så verdien i arbeidet vårt. Så da tre forfattere i Iaşi, en av Romanias største byer, i fjor fikk ideen om å lage ikke bare en litteraturfestival, men en STOR festival, ble det en festival for litteratur og oversettelse: Festivalul internaţional de literatură şi traducere, FILIT. FILIT I i fjor ble en kjempesuksess, og jeg var da blant flere oversettere som ble invitert. For at ingen skulle si at noen hadde klippekort, og for å gi flere anledning til å delta, ble andre oversettere — og forfattere — invitert i år. Men jeg dro likevel (med et stipend fra Norge).

Festivalen ble nemlig fra første stund en suksess. En publikumsuksess, med godt besøkte forfattermøter. De viktigste, mest kjente fikk en kveld på scenen i Teatrul Naţional «Vasile Alecsandri» — altså det lokale nasjonale teateret. (I Norge har vi jo et nasjonalt teater i Oslo og en nasjonal scene i Bergen!) 800 plasser, smekkfullt.

Dessuten fikk festivalen sin egen dynamikk: Noen av oss oversettere kjente hverandre fra før, vi ble raskt kjent med de nye, og selv om vi hadde forholdsvis interne arrangementer der vi diskuterte med forfatterne — var nettopp det noe av poenget. Og for én gangs skyld kunne vi — ofte oversette — oversettere — sole oss: Forfatterne ville snakke med oss. Naturligvis, det er ikke mye å tjene på en utgivelse i utlandet — i penger. Men du verden så mye i prestisje!

Vi som var invitert på festivalen (vi er fortsatt i 2013), hadde fått matkuponger som kunne brukes et par steder i byen. Det beste stedet var Bolta Rece («Kald buegang»), en tradisjonsrik restaurant/kneipe fra 1800-tallet, der de store i rumensk litteratur på den tida hadde vanka. Om kvelden havna de fleste av oss der — oversettere, forfattere, hang-arounds…

Og det var også der festivalens eneste store skandale inntraff. Selvfølgelig ikke til å unngå at når en så stor festival arrangeres for første gang, går ikke alt helt på skinner, men det meste jenka seg til underveis. Bortsett fra at søndag kveld, siste kveld av festivalen, var det slutt på ølet på Bolta Rece…

Det var imidlertid nok av rødvin.

 

HERTA MÜLLER
Altså måtte jeg dit i år igjen.

Ikke minst fordi «min» forfatter, Mircea Cărtărescu, skulle dit i år, og fordi Herta Müller skulle komme, etter at hun i 2013 måtte melde forfall på grunn av akutt sykdom.

Selvfølgelig ble annen utgave av FILIT helt annerledes enn første. En kan ikke bade to ganger i samme elv. Bolta Rece var ikke lenger noe samlested, matservering var organisert på en annen måte, det var helt andre gjester. Men ellers var alt nesten som første gang. Bare flere arrangementer, flere gjester, og egne poesiavdelinger. Mange av oversetterne denne gangen kjente jeg fra før, andre var nye bekjentskaper. Siden jeg ikke var offisiell gjest, satte jeg meg i salen ved det første arrangementet med oversettere, som ble holdt i den lokale avdelinga av den rumenske forfatterforeninga. Og ble tatt under armen og geleidet opp i panelet av den lokale lederen, han kjente meg igjen fra året før. Ikke at jeg behøvde å bidra så mye, de fleste av oss er ganske taleføre.

Jeg hadde lært fra året før: Det er slitsomt å være på en festival der så mye skjer. Altså gjaldt det å begrense seg. I alle fall på de offisielle arrangementene, det sosiale derimot…

Men Herta Müller måtte jeg ha med. Hun hadde fått én av kveldene i Det nasjonale teater «Vasile Alecsandri» (oppkalt etter en av den rumenske litteraturens pionerer fra 1800-tallet). Tilfeldigvis hadde jeg følge med min kollega Gabriella, født og oppvokst i Târgu Mureş (Marosvásárhely) i Transilvania, utdanna skuespiller, ungarsk som morsmål, kunne lite rumensk til hun i voksen alder flytta til Timişoara. Seinere emigrerte hun til Ungarn. Altså en historie ikke helt ulik Herta Müllers.

Og på scenen: Herta Müller, nobelprisvinner; den rumensk-sveitsiske psykiateren Ion Vianu, som hadde emigrert på 1970-tallet; og intervjuer (moderator, heter det nå) Ernest Wichner. Også han tysk-rumener, fra Banat, samme område som Herta Müller, reist ut i 1975. Nå direktør for Literaturhaus Berlin, samt oversetter og forfatter. Jeg var blitt godt kjent med ham året før, da også noen hadde sagt at han var en av Herta Müllers beste venner, en hun alltid rådførte seg med. Jeg tror det er et godt valg, han virker på meg som en svært rolig og saklig person, mens Herta Müller kan virke som en nervebunt. Noe som er høyst forståelig: Så mye sjikane og forfølgelse hun ble utsatt før både før og etter at hun emigrerte.

Og nå på scenen i Det nasjonale teater i Iaşi, med et lydhørt publikum på rundt 800. Salen var smekkfull. Samtalen dreide seg om hennes litteratur, om Ion Vianus og hennes opplevelser med det rumenske Securitate (det rumenske ordet alle kan i Norge, ikke sant?), om hennes forhold til rumensk språk. Av og til måtte hun ha hjelp fra Ernest Wichner eller salen til et rumensk ord. Gehstock? Spaserstokk, altså. Blant tyske lesere er hun kjent for sine fantasifulle metaforer. De er rumenske. Mennesket er en stor fasan i verden. For tyskere er fasanen en tung fugl som nesten ikke kan fly, og derfor et lett bytte for nye jegere. For rumenere er fasanen en som roter til og lager bråk. En kan nesten ikke lese bøkene hennes på tysk med fullt utbytte hvis en ikke også kan rumensk.

Mot slutten snakket de om Pustegynge, boka hun opprinnelig skulle skrive sammen med den tysk-rumenske forfatteren og lyrikeren Oscar Pastior, som i en alder av sytten år ble deportert til tvangsarbeid i Ukraina etter Annen verdenskrig. Da han døde, måtte hun skrive den selv. Ernest Wichner lot taktfullt være å spørre henne om reaksjonene da hun noen år etter fikk vite at han hadde undertegnet på å bli informant for Securitate.

Herta Müller har også gitt ut dikt-collager av ord klipt ut av blader og aviser. Flere på tysk, jeg har et par, de er surrealistisk vakre, og jeg skjønner nesten all tysken. Og hun har gitt ut én på rumensk — «for å se om det gikk an der også». Den er ugjenkallelig utsolgt fra forlaget. (Og burde trykkes opp.) Men noen sider ble vist på stort lerret bak deltakerne på scenen, og hun leste.

Og så var det over. Jeg var matt, også fordi jeg hele tida hadde hatt Gabriella ved siden av meg, som altså hadde en historie som ikke var ulik. Hun hadde fortalt meg at hun hadde villet glemme Romania da hun endelig var kommet til Ungarn. Men etter et par måneder savnet hun sine gode venner, og kom til at sure grensevakter ikke skulle få ødelegge for henne. Og nå sitter i Budapest og oversetter rumensk litteratur.

Dagen etter overvar jeg en samtale mellom flere forfattere og en moderator i FILIT-teltet: To rumenske, og eksiliranske Sahar Delijani. Sistnevnte bosatt i USA, født i iransk fengsel av foreldre som begge var politiske fanger. «Da jeg hørte Herta Müller i går, og tenkte på alt hun hadde gjennomgått, og at hun nå var tilbake og snakket rumensk til leserne sine i en fullsatt teatersal i landet hun var blitt jagd ut av, — ikke at jeg sammenlikner meg med henne, hun har jo nobelprisen! — men da ga det meg håp om jeg en gang skal kunne møte mine iranske lesere i Iran…»

Jeg er lettrørt, jeg kan få klump i halsen av den minste ting.

 

PER PETTERSON
Samtalene i FILIT-teltet var altså organisert slik: Tre forfattere og en moderator, ofte en utenlandsk og to rumenske. Ikke alle forfattere har like mye felles, ikke alle slike arrangementer blir like vellykka, og av og til snakker moderatorene for mye. Men den ovennevnte var en av dem som fungerte. Det samme gjorde en samtale mellom Matei Florian og Dumitru Crudu, begge rumenske forfattere, men sistnevnte fra Republikken Moldova (der de snakker rumensk — området var rumensk mellom verdenskrigene, men det passa Stalin å ta det), og Georgi Gospodinov fra Bulgaria, som hadde tolk. Jeg kom til å sitte ved siden av min bulgarske oversetterkollega Lora, som selvfølgelig lo før alle andre hadde fått tolkens oversettelse. Dumitru Crudu hadde jeg alt hilst på, seinere havna jeg sammen med han og noen flere rundt et bord og noen øl.

«Norsk? Jeg har lest en bok av en norsk forfatter — det var en så nydelig skildring av forholdet mellom far og sønn, hva het den igjen? Det var noe med hester og å stjele…»

«Ut og stjæle hester (La furat de cai). Per Petterson. Den neste er også oversatt (hva var det nå Jeg forbanner tidens elv het på rumensk igjen?)…»

«Kjenner du ham?»

«Eh — nei — jeg har hilst på ham ved et par anledninger…»

«Hvis du treffer ham, så hils så mye fra meg og si at det er en fantastisk bok!»

Per Petterson: Hvis du leser dette, jeg skal hilse så mye fra forfatteren Dumitru Crudu, Chişinău, Republikken Moldova, og si at han synes du har skrevet en fantastisk bok! (Redaksjonen har adressen min.)

Men ikke alle samtaler i teltet var like fengende, i alle fall ikke hele tida. Ved en annen anledning mistet jeg konsentrasjonen (jeg husker ikke hvilke forfattere det var, og hadde jeg gjort det, ville jeg ikke ha fortalt det) og begynte å småprate lavt med Roberto fra Italia. For å komme inn på temaet igjen: Skuffen min med italiensk hadde kilt seg fast, så det gikk på rumensk. Dagen etter hilser jeg på enda en forfatter:

«Jeg satt bak deg og Roberto i går. Jeg hørte dere snakket rumensk sammen. Jeg ble så rørt.» Hvilket språk skulle vi ellers ha snakka? Men jeg ble selvfølgelig rørt av at hun sa at hun var blitt rørt.

 

MIRCEA CĂRTĂRESCU
Den andre hovedattraksjonen denne gangen, ved siden av Herta Müller, var Mircea Cărtărescu. Han skulle ha Det nasjonale teater lørdag kveld, men jeg antok at han ville komme tidligere, siden han er gift med forfatteren Ioana Nicolaie, og hun skulle snakke på et arrangement særlig for elever fra videregående skole på fredag formiddag. Et arrangement jeg også ville ha med meg.

Jeg ville være ute i god tid, og rusla sakte oppover gågate i retning av lokalet. (Forresten et gammelt bojarpalass, der Franz Liszt hadde spilt den 18. januar 1847.) Fesitvalens dynamikk slo til: På veien møtte jeg Sunia, oversetterkollega til og fra tyrkisk, og vi ble stående og prate. «Mircea kommer jo — og vi er jo mange her som har eller skal oversette ham. Burde vi ikke få til et møte?» Jo da — men når er alle oversetterne samla? Vi bor jo på forskjellige hoteller? I morgen, lørdag, etter en paneldebatt om formiddagen? Seinest da får vi sagt fra til de andre. Hvordan få tak i Mircea? «Jeg kan snakke med Ioana — jeg skal dit nå…» Og akkurat da kommer Mircea Cărtărescu gående nedover mot FILIT-teltet. Utveksling av hilsener — vi kjenner ham jo godt begge to. «Vi snakka forresten akkurat om deg. Blir du med på et uformelt møte med oversetterne i morgen rundt klokka tolv?» Jo visst, det lot seg gjøre.

For å gjøre en lang historie litt kortere: Lokalet ble litt tilfeldig, ikke helt egna, en dunkel kjeller som egna seg bedre som diskotek, men vi satt nå rundt noen småbord og småprata, med — naturligvis — Mircea i sentrum. Og så tilbaketrukket at vi fikk være i fred, bortsett fra to unge mennesker som kom og ville ha autografen hans.

«Vi er oversetterne hans! Vi har ham for oss selv!» Nå ja — det var uansett interessant å se ham på scenen, igjen med et smekkfullt teater, på lørdag kveld. Denne gangen hadde jeg havna på balkong, uten noen oversetterkolleger i nærheten. Desto mer interessant å kjenne på stemninga i salen. Er folk interessert i litteratur i Romania? Gjett.

Det er heller ikke vanskelig å få Mircea til å snakke om sin egen litteratur. Ganske mye av det han sa, visste jeg riktignok på forhånd. Men det var nye vinklinger, nye opplysninger, og når han — nok en gang — forteller at han høsten 2015 regner med å komme ut med en ny bok på 950 sider, må jeg si som brura: Jeg både gleder meg og gruer meg.

Til gjengjeld var det jo en del av kollegene mine som var i byen som akkurat hadde satt i gang med første bind av Orbitor. Da var det greit å vise fram Inger Johansson fra Sverige og meg sjøl som faktisk har oversatt hele trilogien på rundt femtenhundre sider, og fortsatt lever i beste velgående og er ved våre fulle fem.

 

FILIT III?
Det er et hardt liv å være på en sånn litteraturfestival. Hvis noen tror at jeg lever et så intenst og spennende liv hele tida, så er det feil: Mesteparten av tida mi sitter jeg aleine foran en dataskjerm og et tastatur. Heller ikke til å unngå at jeg har drevet med mye name dropping her. Men det er altså kollegene mine. Vi sitter i hvert vårt elfenbeinstårn og pusler med vårt. Og når vi av og til får anledning til å møtes, er det som selene i Polhavet: De lever under isen, men har åndehull de regelmessig oppsøker for å få luft (og der må passe seg for isbjørner på lur, så ikke press metaforen for mye!). Skal jeg neste år? Har ikke bestemt meg ennå. Vi får se.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website