Gode kritikker, dårlig salg

Av oversetter Egil Rasmussen
Tegningen forestiller forfatteren Cees Nooteboom.

Et herlig tiltak, denne oversetterbloggen, jeg håper og tror den vil vokse seg stor og sterk.

Jeg skulle så gjerne ha bidratt til primærmålet og talt varmt for et forsømt produkt. Men Jeg har stort sett vært så heldig, i min lille oversetterproduksjon, å kunne forholde meg til forfattere hvis bøker blir gjenstand for seriøse anmeldelser – om enn kanskje ikke i alle tilfeller så mange som ønsket.

For meg er det altså ikke forlagene eller kritikerne det er noe i veien med, jo forresten, middelmådig kritikk finnes det mer enn nok av, det har det alltid gjort. Men hovedproblemet for en halvgammel desillusjonert intellektuell radikaler er at litteraturen, eller tiden, er sjuk og svak og dårlig bak, for å låne en vending av Torborg Nedreaas. Les mer

Forfatterfamilien Paasilinna

Av oversetter Ellen Holm Stenersen

Arto Paasilinna har skrevet bortimot femti bøker, mange av dem er solgt i store opplag. Han er en av Finlands mest leste forfattere, oversatt til over førti språk, og italienerne synes han bør få nobelprisen i litteratur. Det synes ikke finnene, han har ikke fått Finlandiaprisen engang.

Jeg har bare lest noen av dem, og oversetter nå min fjerde, om en broingeniør. Hvor tar han alle disse historiene fra? Jeg har begynt å snuse på familiebakgrunnen hans, og der er det mye å hente, noe han også har gjort.

Faren, Väinö Gullsten, nummer sju av tolv unger, ble uvenner med faren sin, flyttet fra Lappland, hvor han var født, til Petsamo og byttet navn til Paasilinna, som betyr Helleborg. Han var politimann og senere også en slags sakfører. Hadde flere runesangere i slekta. Selv var han dessuten en skrivende mann. Moren, Hilda-Maria kalt Maija, var født i Petsamo, men hennes mor var norsktalene og fra Finnmark, altså Norge, av skånsk innvandrerslekt, og faren hennes, Hanhi-Mikki, var bjørnejeger og «snåsamann». Det er henne Arto ligner mest på, av utseende iallfall. (Artos første bok handlet også om en bjørnejeger.) Les mer

Laurent Gaudé: Kong Tsongors død

Av oversetter Tove Bakke

Dette er noko så sjeldan som ein nydeleg roman om krigens vesen. Den er full av krig og fred. Når eg tenkjer på boka, og det gjer eg merkeleg nok ofte, minnest eg ei stemning av ro, og ord som innsikt og klokskap er ikkje langt unna. Og eit musikalsk og fint språk å arbeide med. Men no kjem eg jo på at eg måtte til Snorre for å lære å formulere drapsmetodar i nærkamp: dei hogg, stakk og beit før i tida. Kong Tsongors død føregår også for lenge sidan, i eit mytisk ”Afrika”. Det var faktisk frykteleg å grave seg ned i kampscenane! Men tenkjer eg i større perspektiv, er dette den beste antikrigsskildringa eg har lese sia Väinö Linna: Ukjent soldat, som eg las i tiårsalderen – og som kanskje låg ein plass under medvitet den gongen eg fann på å starte eit litteraturprosjekt for førstegongsrekruttar i samarbeid med det norske Forsvaret i si tid!

Kong Tsongors død, fekk dei franske vidaregåande-elevanes Goncourtpris for beste roman2003. Eg – og forlaget – hadde store forventningar om mange lesarar av alle slag. Men boka kom aldri gjennom marknadssensuren og medielydmuren, og nådde dermed ikkje lesarane. Og det er som kjent berre tull å tru at kvalitet før eller seinare når fram.

Kongen skal gifte bort dotter si og leve eit fredeleg liv, etter å ha vore ute og slåst i tiår på tiår og lagt under seg eit imperium. Men ein annan beilar, barndomskjærasten hennar, dukkar opp til bryllupet, og så er draumen om pensjonistlivet over. Eg har valt ein del frå opningskapitlet, og så ein del lenger uti – og seier ikkje meir! Les mer

Om en stor forfatter fra et lite land

Av oversetter Kari Bolstad

De omtalte bøkene fra Sveits har brakt meg til en annen sveitsisk forfatter, nemlig Peter Bichsel (født 1935), en stor forfatter av små historier. I Sveits er det folk som mener at han bør få Nobelprisen. Enkelte norske lesere med sans for underfundig absurditet, kjenner ham kanskje allerede. Noen av bøkene hans er oversatt til norsk av – ikke overraskende – Jan Erik Vold, og de jeg har sett, har kommet ut på henholdsvis Gyldendal, Pax og Ex Libris.

Bichsel var en av mine tidlige litterære helter, og da jeg faktisk fikk møte ham ansikt til ansikt under en litteraturfestival i Solothurn i fjor vår, ble jeg helt andektig. Jeg satt overfor ham til bords! Han var litt sjenert, og det var jeg også, men han fortalte om sitt møte med Jan Erik Vold og at navnet Bichsel antakelig stammet fra Norge. Skal se om jeg får forsket litt i dette ved leilighet.

 

Les mer

Om små forlag og små land

Av oversetter Kari Bolstad

Å redde en og annen god bok fra å dø ulest er noe av formålet med denne bloggen. Enkelte av dem som er i faresonen, finner ikke engang veien til bokhandlernes mest bortgjemte hyller. Det er vel slik at de små forlagene kommer i bakleksa når de store har presentert sine bøker for bokhandlerne i kjedene de selv eier.

Et av disse små forlagene er Ganesa, som var ukjent for meg inntil jeg ble tilbudt å oversette ”Small World” av sveitsiske Martin Suter. Og nå er Ganesa i ferd med å bygge opp en fin portefølje av forfattere fra det tyskspråklige Sveits, et land vi ikke er så vant til å høre fra litterært. Max Frisch og Friedrich Dürrenmatt vil vel være kjent for mange lesende nordmenn, men der stopper det kanskje for de fleste?

Jeg har allerede skrevet om Alex Capus’ “Et spørsmål om tid” og Martin Suters “Small World”, som begge er oversatt av meg. Nylig kom Suters “Den siste Weynfeldt” ut. Kanskje jeg skriver litt om den senere. Både Capus og Suter er kjent for sin elegante form og fine ironi, begge skriver ytterst underholdende, men Capus er vel den av de to som lodder dypest — ikke til forkleinelse for Suters fascinerende miljø- og menneskeskildringer samt originale intriger. «Humor og humanitet!» sto det i en begeistret mail fra en venn etter at han hadde lest «Et spørsmål om tid». Jeg vet at Ganesa har flere titler av samme forfattere – og dessuten av andre sveitsiske forfattere – i ermet.

Men dette blogginnlegget er egentlig bare en innledning til det som kommer i morgen eller overimorgen. Da skal jeg skrive litt om en av mine litterære helter, som flere mener fortjener Nobelprisen. Enkelte ting av denne forfatteren er oversatt til norsk, men det er ganske lenge siden og slett ikke av meg, og jeg er redd det ikke er så mange som har lagt merke til ham her til lands.

Frukthagen (Bustân) av Sa’di

Av oversetter Nina Zandjani

Da jeg i 2006 hadde oversatt Sa’dis bok Golestân (Rosenhagen) fra persisk til norsk, hadde jeg en forhåpning om å få anledning til også å oversette hans første bok, Bustân (Frukthagen). Så skjedde i 2008, da Solum forlag, med støtte fra Norsk kulturråd, gav meg dette oppdraget. Bustân (Frukthagen) er det mest kjente poetiske verket innenfor persisk litteratur. I Norge vil boken inngå i Bokklubbens Verdensbibliotek over tidenes ett hundre beste og viktigste skjønnlitterære bøker. Disse er blitt kåret av ett hundre fremstående forfattere fra femtifire land.

”Frukthagen” (Bustân) er et mye sitert verk i de persiskspråklige landene Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. Mange av versene er blitt til ordtak og stående uttrykk brukt som livsfilosofi eller allmennkunnskap og rettesnor i hverdagen, selv om disse ikke alltid blir gjengitt helt ordrett. På mange måter kan dette sammenliknes med måten så vel Bibelen som arbeidene til Henrik Ibsen blir sitert på. Tekstene hans har vært brukt i opplæring og oppdragelse i flere hundre år og inngår forsatt i dagens skolebøker i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. I den vestlige verden har både Golestân og Bustân hatt stor betydning for forståelse av islamsk tenkemåte. De inneholder begge klare referanser til Koranen. Les mer

Besatt av Byron (og Don Juan)

Av oversetter Geir Uthaug

Lord Byron. Det lyder som en besvergelse. Det er forunderlig hvordan en mann – som alltid kjente smerten av sitt verkende Kainsmerke – har øvet en så sterk dragning på så mange. Ved hans død i 1824 stengte Goethe seg inne på sitt arbeidsværelse, den unge Tennyson, (en gutt), sprang ut i skogen og skrev på en stein: Byron is dead. I Russland var Pusjkin en beundrer, i Norge begeistret han Henrik Wergeland. Rekken av norske diktere som har vært fascinert av Byron er så lang at man heller bør spørre seg hvem som ikke var det. Vinje hyllet ham i Ferdaminne, Ibsen i ”Peer Gynt”; (hvem andre er vel ”den fremmede passasjeren” enn nettopp B?) salmedikteren Halmrast oversatte hans Jødiske Sange, Nordahl Grieg reiste ham et verdig minne i ”De unge døde”; ja selv Hamsun skrev et ”Himmelbrev til Byron”, og Rudolf Nilsen hadde ”Don Juan” med seg når han var på reisefot! Det er vel først i dag at Byron ikke lenger er så iøyenfallende, (en skjebne han deler med så mange av fortidens mestere), men det er vel en mening i at det nettopp er nå de store klassikere kommer frem igjen. Les mer

Alda Merini, in memoriam

Av oversetter Tommy Watz

Milanos Navigli preges for tiden av noen fargesterke, flere meter høye plakater med bilder av Alda Merini. Unge gatekunstnere i denne tradisjonsrike bydelen med kanalene har villet hedre ”la poetessa” som levde og virket der nesten hele sitt liv. Italias største kvinnelige lyriker i moderne tid gikk bort Allehelgensdag i fjor, åtteogsytti år gammel.

Alda Merinis poesi betegnes av mange som ”visjonær”, og hennes improviserte, sterkt erotisk ladede kjærlighetslyrikk har ofte mystisk-religiøse undertoner. I mange dikt kretser hun om de erfaringer hun gjorde under sine mange år som psykiatrisk pasient utsatt for tvilsomme behandlingsmetoder. Noen utpreget folkelig lyriker var Alda Merini ikke, men hun vant med årene et stort publikum og ble satt spesielt pris på av yngre lesere. Flere populære artister har satt musikk til og fremført tekster av henne. (Mange perler å finne ved et søk på f.eks. Merini + Milva på Youtube!) Da hun døde, var hun for lengst blitt utnevnt til æresborger av Milano, og hun var i en årrekke den italienske forfatterforeningens kandidat til Nobelprisen. Begravelsen på statens bekostning fant sted fra den ærverdige Milano-domen, og hun har fått en sentral plass på byens spektakulære æreskirkegård, Cimitero Monumentale.

Les mer

Når Goethe tar feil

Av oversetter Tom Lotherington

Det er en gammel, akademisk karikatur, en ofte gjentatt studentvits, der man ser for seg dosenten under gjennomgang av det geniale dikterverket, fra kateteret stikke hånden i været med dirrende pekefinger for å påpeke, som i triumf: Hier irrt sich Goethe!

Vitsen ligger i misforholdet mellom den geniale dikters store visjon og dosentens forstand på detaljer. Selv store forfattere gjør feil i farten, men lesere flest legger ikke merke til det. Man leser videre, opptatt av hvordan det går. Annerledes da med dosenter og oversettere. En oversetter leser så sakte at faktafeil og inkonsekvenser springer en i ens allerede blodsprengte øyne. Og fristelsen er da sterk til å påpeke feilen, ikke bare for å frelse leseren fra villfarelse, men også for å minne om at man i all beskjedenhet er en skarpsindig og kunnskapsrik person.

Et sted i Reisen til nattens ende, opprinnelig av Céline, på norsk av Axel Amlie, står det en liten fotnote, apropos en perifer hendelse i foregående århundre: ”Årstallet er feil, muligens med hensikt. Hendelsen fant sted året …” Les mer

Om språklige blindpassasjerer 1

Av oversetter Kari Bolstad

Utdrag fra kåseri holdt på Oversatte dager

Som oversetter er jeg blitt litt yrkesskadet. Overfølsom. Det er jo jobben min å være litt språklig reaksjonær – ikke så reaksjonær at jeg lider av fremmedfrykt og ikke kan ta nyinnvandrede ord i bruk når teksten innbyr til det. Men iallfall konservativ i den forstand at jeg ikke sløvt og uoverlagt slipper språklige blindpassasjerer inn i oversettelsene mine. Derfor føler jeg meg forulempet inntil smertegrensen når journalister og mediesnakkere helt usjenert fjonger seg med ord som jeg og kollegene mine gjør vårt beste for å oversette!

Aller verst er det når blindpassasjerene gir meg feil bilder i hodet. Politiet går etter svindlerne, ja vel, det blir det neppe noe særlig til pågripelser av. At politikerne går for en bestemt løsning, gir meg også rusk på netthinnen. Å stå opp for saker eller komme opp med ideer er blitt gjengs språkbruk, og her en dag var det en i radioen som i fullt alvor snakket om oppfinneren som hadde kommet opp med flyet. Jeg lo, men det var visst ikke meningen. For ikke å snakke om at genserne kommer i flere farger, slik jeg leste i en annonse, jo, jeg ser det levende for meg. Les mer