Knausgårdsafari

Av oversetter Sara Koch, som oversetter fra norsk til dansk

I sommer stod jeg på en klippe i Sørlandet i Norge og var så svimmel at jeg næsten faldt, ikke fordi jeg kiggede på den smukke sørlandsnatur med de runde, sorte klipper, blåbærrisene og holmene ude i skærgården med de kridhvide træhuse der lyste op i solskinnet. Nej, jeg var svimmel fordi jeg var forsvundet lidt for langt ind i en roman. Det var Karl Ove Knausgårds selvbiografiske 6-binds værk: ’Min kamp’, og jeg var i Sørlandet, hvor dele af den foregår, for at oversætte værket til dansk. Jeg rejste derop for at opleve de steder værket foregår, se dem med egne øjne, og forhåbentlig få en erfaring der styrkede mit arbejde. Men nu stod jeg lige inden afrejse og havde mistet perspektivet. Les mer

Hvem latterliggjør hva?

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien
(Denne teksten sto i Klassekampen 18. juni 2011. Se også NO-leder Cecilie Wingers innlegg HER, oversetter Fartein Døvle Jonassens innlegg HER og HER og Jon Rognliens innlegg HER.)

I Bokmagasinet 11. juni hekter bokredaktør Karin Haugen seg på Morgenbladet-debatten om Herman Willis’ slakt av Pynchon-oversettelsen for å fortelle oss at hennes egne anmeldere samme dag samler seg til seminar om dette emnet. Dét er bra, men hennes framstilling av saken er ikke så bra. Haugen sier at oversetteren – Fartein Døvle Jonassen – i sitt innlegg i Morgenbladet forsøkte «å latterliggjøre kritikervirket». Sannheten er helt motsatt. Døvle påpekte at kritiker Willis ødelegger kritikervirket ved 1) å vise til feil som ikke er feil, 2) å vurdere en bok han etter all sannsynlighet ikke har lest, 3) å plagiere i omfattende grad andres omtaler av samme bok. Videre sier Haugen at «Norsk oversetterforening var heller ikke gode lesere når de forferdet hevdet at Willis anså oversettelsen for å være ‘et overlagt, litterært drap på en tekst’.» Utover den nedlatende posituren Haugen inntar («forferdet hevdet»), er dette også helt feil. Det var jo nettopp Willis som påsto at det var skjedd en forbrytelse: «Oversettelsen prøver hardt å ødelegge leseropplevelsen». Og så ga han seg til å snakke om å anmelde boka til litteraturpolitiet – hva han nå kan ha ment med det. Denne debatten har handlet om én ting: et krav fra en seriøs yrkesgruppe om å bli tatt på alvor. Feil forekommer i alle oversettelser og feil må gjerne påpekes, men da må anmelderen ta seg bryet med å være vederheftig. Det er anmeldelser som Willis’ som «latterliggjør kritikervirket», ikke reaksjonene fra oversetteren og hans kolleger.

"Dylan-konkurransen ingen spøk" eller "Hvem var Lady?"

Av oversetter Birger Huse
Innlegget viser til DENNE artikkelen.

Cecilie Wingers redegjørelse for juryens valg og vurderinger reiser etter min mening enkelte viktige spørsmål. For å ta det sentrale først: Hun sier at vinnerteksten ”flere steder har en ganske fri tilnærming til originalen”.  Jeg vil hevde at den ikke bare er fri, men for fri, hvis vi legger vanlige oversettermål på det. Flere steder står det noe helt annet enn i originalen, det er lagt til nye elementer og tatt bort utsagn, uten at man skjønner at det kan være nødvendig eller ønskelig.

Dylan sier ”tvers over min svære messingseng”, noe annet enn ”legg deg hos meg”, og han foreslår ikke ”leik deg med meg” (linje 3), men gjentar tittelordene ”Lay, Lady, lay” fra første linje. Vi får vel tro gjentagelsen er bevisst? Og når han gjentar dette også i slutten av. 1.vers, vil jeg tro at forfatteren virkelig mener det slik, mens oversetteren helt malapropos dikter til noen uforklarlige ”steg etter steg, berrføtt uti blomstereng”. Handlingen foregår innendørs, hvorfor tillegge forfatteren vandring i blomstereng på dette punkt!

Fri diktning (banalisering?) også i 2. vers: ”du får meg ør og yr, blir du til dagen gryr, skal du sjå ein lystig fyr”. Men hvem snakker om dette? Ikke forfatteren. På den annen side er henstillingen til damen om å få mannen til å smile falt ut. Les mer

Det er ikke noen spøk å oversette Dylan

Eller: Hvor mange varianter finnes det egentlig for ordet «lady» på norsk?

av Cecilie Winger, leder i Norsk Oversetterforening

«Er det noen vanskelig jobb, da?» er et typisk spørsmål vi oversettere får når vi treffer folk der ute i virkeligheten. «Er det ikke bare å oversette det som står der?»  (Dette spørsmålet kommer gjerne etter at de forundret har spurt: «Bruker man ikke maskiner til slikt rutinearbeid nå for tiden?»)

Jo, ja, det kan faktisk ha sine ufordringer. I slike samtaler utfordrer jeg ofte folk til å få fram den doble meningen i den snertne engelske formuleringen «on the other hand, you got fingers». De som får til den, bør vurdere å bli oversetter. Men … det er ikke for ingenting oversetteri kalles «Det umuliges kunst».

Foranledningen til at jeg igjen kom til å gruble over disse problemstillingene, var at Bob Dylan sannsynligvis fylte 70 år i slutten av mai i år. Dylanologene strides riktignok om hvilket år His Bobness ble født, men Norsk Litteraturfestival, Dagbladet og Norsk Oversetterforening tok likevel sjansen på å feire ham i år, i likhet med flertallet av gratulanter. Det gjorde vi ved å utlyse en konkurranse om hvem som kunne levere den beste gjendiktningen av Dylans klassiker «Lay Lady Lay» fra 1969. Les mer

Pussig abdikasjon

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien 

Morgenbladets Herman Willis trer av som kritiker av oversettelser til norsk, etter en del motbør mot hans unøyaktige praksis. Han varsler at han for framtida bare skal skrive om bøker i original – og da blir det jo spennende å se hvilke språk han velger seg å lese. Men takk for innsatsen så langt, Willis. Såvel oversettere som kritikere har hatt mye å lære av ditt eksempel, om enn kanskje på vrangen. Les mer

Josef Winkler: Natura morta. En romersk novelle

Av oversetter Alf B. Glad

Josef Winkler (f. 1953) er fra Kärnten i Østerrike. I likhet med sine mer kjente kolleger Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek er han sterkt kritisk til forholdene i sitt hjemland. Hans første tre romaner, utgitt samlet under tittelen Das wilde Kärnten, er en skremmende avsløring av livet i Kamering, den lille katolske landsbyen han vokste opp i. I nesten alle Winklers bøker er det barndomsopplevelsene i Kärnten som står i sentrum. Først i 1990 – med romanen Friedhof der bitteren Orangen – flyttes skueplassen til andre steder, i første rekke til Roma. Mye av det stoffet Winkler har registrert og brukt her, kommer igjen i den lille boken han utgir mange år senere Natura morta. Eine römische Novelle (2001), men nå i en mer konsentrert utgave, en novelle eller kortroman på vel 100 sider. Denne fortellingen har jeg nylig oversatt til norsk, den utkom på Solum tidligere i år, og jeg vil gjerne presentere boken for blogg-leserne. Les mer

Den hodeløse bøddelen

Historien om en anmeldelse, en forbrytelse og en oppklaring

 Thomas Pynchons kjempeverk Mot dagen er en uløst gåte – vill, morsom, rar og ugjennomtrengelig. Jeg har brukt en del av livet mitt på å oversette den til norsk. Så det var med spenning jeg fant anmeldelsen i Morgenbladet og ga meg til å lese. Ville det vanke et klapp på skulderen og et vennlig ord?

Anmelderen er godt kjent med denne sære forfatteren, han uttaler seg med en ledig sikkerhet om forfatterskapet og sammenligner ham med Bob Dylan – begge er tydeligvis litt av noen helter for Anmelderen. Og han har kost seg med boka, viser det seg, han har «benyttet seg av det dårlige skiføret i påsken og krøllet seg opp til en fantastisk ferd».

Jeg lar meg imponere: Selv drevne lesere sliter med å komme gjennom denne boka på noe under en måned. Han fortsetter med å rose boka i høye toner og utlegge det han finner av visdom og innsikt i teksten.

Les mer

Den hodeløse bøddelen (forts.)

Av oversetter Fartein Døvle Jonassen
Jeg ser på Anmelderens handlingsreferat, som begynner:

Pynchons antifortellinger har aldri vært mer anti enn her.”

Ja ha, dette må han jo faktisk ha lest både denne boka og alle de tidligere for å kunne si. Jeg begynner å kunne denne leken nå. På et par forsøk får jeg treff på Google med: Pynchon, anti-narrative, og kommer til en anmeldelse av denne boka i The Observer:

«Pynchon’s experimental, anti-narrative tendencies appear in his latest novel (…) in full-blown, runaway metastasis.”

Anmelderen har droppet de vanskelig ordene, men meningen er den samme.

Observer fortsetter: «There is a spinal story of sorts: »

Annmelderen: « I den grad det finnes en historie, …» Les mer

Forfjamret, jeg må bruke "hvi" — Om å oversette Tolkien

Forfjamret, jeg må bruke «hvi»; hva vil vel konsulenten si?
Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap
Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

Del 1

Filologen John Ronald Reuel Tolkien, gjennom en mannsalder professor i gammel­engelsk ved universitetet i Oxford, er i dag best kjent som skjønn­litterær forfatter, da særlig av barneboka Hobbiten og den episke romanen Ringenes herre, som i disse dager blir (re)filmatisert med meget stor kommersiell suksess, men også av beslektede verker som Silmarillion og Ufullendte fortellinger.  Hans helt særpregede forfatterskap byr på en rekke nokså spesielle utfordringer for dem som skal forsøke å oversette det, og dette er da emnet for dette lille foredraget.

Les mer

Forfjamret, jeg må bruke "hvi" — Del 2, om å oversette Tolkien

Forfjamret, jeg må bruke «hvi»; hva vil vel konsulenten si?

Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap
Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy
Del 2
Så var det vitnesbyrdet og de personlige erfaringene.  Nå er det lett å liste opp ideale krav og få alt til å høres fryktelig vanskelig ut, men det blir fort pinlig når man selv kommer ynkelig til kort.  Det får stå til.

The Sil­maril­lion var den første større over­settelsen jeg tok fatt på.  For dem som ikke kjenner forfatterskapet er dette et slags Gamle Testamente for legendariet, med skapelsesberetning, urhistorie og alt som hører til.  Den over­skyggende vanskeligheten her, slik jeg så det, var stilen.  Boka er skrevet i en arkaiserende stil, et slags ’King James-engelsk’ komplett med ’thees’ og ’thous’ og ’hadsts’ og ’dosts’.  Problemet er at den er bevisst arkaiserende – Tolkien mente faktisk, om vi er uenige eller ikke, at gamle måter å tenke på går sammen med gamle måter å tale på; at noen ting rett og slett ikke lar seg uttrykke tilfreds­stillende i nåtidsspråk.  Hadde The Sil­maril­lion faktisk vært skrevet på 1700-tallet en gang, ville det selvsagt ikke vært problematisk å oversette den til samtids­norsk.  Som det er, måtte også over­settelsen være arkai­serende, derom ikke et fullt integrert og tilsiktet karakte­risti­kum rett og slett skulle ignoreres.  Problemet var da selvsagt at norsk rett og slett ikke har noe litterært språk som engang løselig kan tilsvare språket i originalen ved å være knapt, verdig, begripelig og samtidig alder­dommelig.

Les mer