Gombrowicziansk geografi

Av oversetter Agnes Banach

Den polske forfatteren Witold Gombrowicz’ forfatterskap er en tett sammenvevd helhet med mange mulige innganger. Dagboken – som jeg har jobbet med de to siste årene – spriker i ulike retninger; nye betydninger belyses av andre deler av forfatterskapet, litteraturvitenskapelige tekster og forfatterens biografi. Én slik inngang er reisen, både som metafor og metode. Gjerne en reise til Argentina.

Selv om Gombrowicz aldri skrev på noe annet språk enn morsmålet, kan man ikke undervurdere betydningen av hans 24 år i Sør-Amerika. Eller som han selv skriver:

 Jeg hadde reist til Argentina ved en tilfeldighet, for et par uker; hvis ikke skjebnen hadde villet det slik at krigen brøt ut i løpet av disse to ukene, ville jeg ha reist tilbake til Polen – men jeg vil ikke skjule at da det ikke var noen vei tilbake og Argentina slo igjen døren bak meg, så var det som om jeg endelig hørte meg selv. Les mer

Kenneth Grahame og The Wind in the Willows

Av oversetter Bjørn Herrman

I september 2013 fikk Bjørn Herrman Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur for sin oversettelse av Kenneth Grahames The Wind in the Willows, Det suser i sivet. I denne artikkelen forteller han om forfatteren, boka og oversettelsen:

Da jeg sa ja til å oversette The Wind in the Willows i januar i fjor, kjente jeg egentlig hverken forfatteren eller boken utover at tittelen vakte noen litt vage forestillinger om engelsk kulturlandskap med elv og enger og generell trivelighet. Jeg hadde med andre ord en formening om at den var en slags “god gammeldags barnebok”, og det er den jo ikke. Dvs. den er det, men ikke helt på den måten vi mener når vi tenker på en god gammeldags barnebok.

Forfatteren, Kenneth Grahame, var bankmann, direksjonssekretær i Bank of England, med et visst litterært ry. Han var født i Skottland i 1859 som tredje barn i en søskenflokk på fire. Da han var fem år, fikk moren skarlagensfeber og døde. Faren, som hadde hatt alkoholproblemer tidligere, begynte å drikke igjen, og de fire barna måtte flytte til mormoren i Berkshire. Til tross for omstendighetene ble tiden som fulgte etter alt å dømme en relativt lykkelig tid. De bodde i et kråkeslott i en stor hage ved Themsen. Og det skal være landskapet her som la grunnlaget for hans livslange kjærlighet til elven og båtliv. Unge Kenneth var flink på skolen og ville gjerne studere, men familien hadde ikke råd til å betale for ham (sier én kilde, onkelen nektet å betale for ham, sier en annen), så han ble i stedet satt i lære i en bank – Bank of England – der han på opptaksprøven – som den eneste i bankens historie – skal ha fått beste karakter i stilskriving, og etter hvert jobbet seg opp til stillingen som direksjonssekretær i en alder av niogtredve – til dags dato visstnok den yngste direksjonssekretær Bank of England har hatt. Les mer

I samtale med Gud: Religiøse referanser skaper utfordringer for oversetteren

Av oversetter Hilde Rød-Larsen

Følgende essay om Grace McCleens roman I en annen verden sto opprinnelig i Klassekampens bokmagasin 5. januar 2013:

”Når jeg leser en god bok, er det som om jeg flytter inn i den,” sier datteren min på ti år. Og akkurat sånn er det, det er jo derfor jeg leser. For å kunne flytte langt av sted, men også for å få hjelp til å flytte lenger inn i meg selv. Enkelte bøker kan frakte en både utover og innover på samme tid. De forandrer verden litt.

Er det én bok som har hatt forandrende kraft for mange, er det Bibelen. Slik er det også for tiåringen Judith i I en annen verden. Da Judith var liten, forteller hun, tok faren henne med til legen fordi hun ikke snakket. Legen foreslo at faren skulle lese for henne, Det gjorde han så til gangs, fra Bibelen. Og etter hvert begynte Judith å lese i den selv. ”Og da jeg begynte å lese, begynte jeg å snakke, og etter en stund snakket jeg like mye som alle andre, men kanskje ikke om de samme tingene.”

Med historien om denne lille jenta skildrer den britiske forfatteren Grace McCleen det ikke alltid så tydelige skillet mellom det som er og det vi forestiller oss, og hvordan det vi forestiller oss, kan forandre det som er. I noen måneder var jobben min å oversette denne boka til norsk, og jeg ble litt annerledes underveis. Les mer

Om bruk av dialekt i oversettelser

Av oversetter Tommy Watz

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en italienskstudent ved Universitetet i Oslo som var i gang med å skrive en mastergradsoppgave der hun med utgangspunkt i et knippe norske utgivelser av italienske romaner ville undersøke ”utfordringen ved å oversette bøker hvor bruken av dialekt spiller en sentral rolle”. Jeg sa meg villig til å svare på et titalls spørsmål om mine erfaringer på området generelt og fra arbeidet med en av Simonetta Agnello Hornbys ”sicilianske” romaner, La mennulara, spesielt. Svarene på studentens spørsmål kom til å overlappe hverandre i den grad at mitt bidrag til prosjektet mer kom til å fortone seg som en artikkel enn som en enquete. Les mer

Tom Egeland: Om havknøler, waangefisk, panchella og banchifrukt

Av forfatter Tom Egeland

Da russiskfødte Vladimir Nabokov en gang skulle beskrive hvordan det føltes å skrive en roman på engelsk, svarte han at det var som bare å kunne spille på et pianos svarte tangenter.

Å bli oversatt er en ære. Åtte av romanene mine er blitt oversatt. Til sammen er det blitt 23 språk og enda flere land. Tanken på at det sitter folk i Sør-Korea, Japan eller for den saks skyld Danmark og leser noe jeg har skrevet, er svimlende i sin absurditet. Jeg tilhører den gruppen forfattere som gjerne vil bli lest; jeg er en historieforteller, og uten lesere eksisterer heller ikke historien. Noen oversettere hører jeg aldri fra. Andre melder seg med morsomme – eller dypsindige – spørsmål. Jeg elsker dem som tar kontakt. Å bli oversatt er nesten som å gi fra seg sitt barn til adopsjon – du håper det beste og unner barnet ditt all mulig lykke og hell på ferden. Da vil du jo gjerne følge opp og vite hvordan det går. Jeg kan sitte lenge og gnikke og gnu på en formulering. Jeg kan tråle ordbøker og glemte hjerneceller på jakt etter det rette ord – ordet som presist fanger opp den mening, den atmosfære og den nyanse som jeg ønsker å formidle. Da er jeg prisgitt oversetterens nidkjærhet og talent slik at ingenting blir borte på ferden. Les mer

Istedenfor kryssord og Wordfeud

Av oversetter Birger Huse
Under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo våren 2013 hadde jeg gleden av å delta i en programpost som het Duett. To oversettere hadde fått i oppdrag å oversette en sangtekst av Charles Aznavour, og så skulle publikum få anskueliggjort at ting kan løses på flere måter som kan være vidt forskjellige. Dette viste seg å være en fornøyelig, men tidkrevende øvelse, godt egnet for oss pensjonister som vil ta ut restarbeidsevnen på en hyggelig måte. Det er utrolig hvilket antall kombinasjonsmuligheter selv den enkleste verslinje kan by på, og det er meg en stadig kilde til forundring hvilke krumspring og omveier man etter hvert synes det er akseptabelt å ty til for å få med en banal mening over i norsk, når man samtidig vil forsøke å opprettholde rytmen og stilen fra den franske teksten og sikre et minimum av sangbarhet. Les mer

Berte og andre ord for person av hunkjønn

Av oversetter Ellen Holm Stenersen
– Berte passer ikke, mente forlagsredaktøren. Jeg hadde nettopp levert en oversettelse av en finsk roman. Kanskje ikke, men hva var originalen her?
Jo, ‘lyyli’. I den store, gamle ordboka, Nykysuomen sanakirja, er ordet med. Det er et sjeldent ord som kan bety kult eller hell. Dessuten er det et ikke uvanlig pikenavn.
I de vanlige, moderne ordbøkene som Suomen kielen perussanakirja og Finsk-svensk ordbok er ikke lyyli med. Men i slangordbøkene! Jeg har tre slangordbøker, en jeg har kjøpt, en jeg har fått og en som er et tillegg i en annen ordbok. ‘Lyyli’ er oppslagsord i alle tre, men de er ikke enige om hva det betyr. Da er det ikke annet å gjøre enn å se på konteksten. Kontekst er konge, som kjent.
I denne sammenhengen handler det om en voksen dame som ikke lar seg pille på nesa. Så hva skal en stakkars oversetter gjøre som får jernteppe og bare kommer på kjerring og hurpe, og ingen av delene passer?Men heldigvis er det hjelp å få. På et nettsted for oversettere er det en rekke ordbøker å lete i, og hvis man ikke er fornøyd med det man finner der, har oversetterne laget sine egne, iblant litt elleville lister, som må brukes med kritisk sans. Der er det blant annet en liste over ord for «Kvinner – synonymer og nøytrale, smigrende og fornærmende betegnelser». 223 ord! Så er det en liste på 50 ord for «Tykke kvinnfolk». Stikkord: Nedlatende om fedme. ‘Damemenneske’ kunne kanskje ha passet, men det er litt for mye Torbjørn Egner. Til slutt endte jeg på ‘fruentimmer’. For håpe forlagsredaktøren blir fornøyd med det, for jeg er helt enig i at ‘berte’ ikke passet og glad for at han påpekte det.
 

Om å stange hodet i språkmuren: Rampelys av Marieke van der Pol

Av oversetter Hedda Vormeland

I fjor høst reiste jeg – sittende hjemme på kontoret – fra Nederland til Israel i følge med en ung skuespiller, Vero. Hun var på leting – etter kjærligheten, men kanskje først og fremst etter seg selv. I Jerusalem prøvde hun å vinne innpass i kjærestens vennekrets. Det var syttitall, ingen satt og glodde ned i smarttelefonskjermer. Vennegjengen slo seg ned på gulvet, drakk te, diskuterte politikk. Med Veros ord, i min oversettelse: «Tempoet var høyt, og iblant var jeg glad når de slo over til hebraisk en liten stund, slik at jeg kunne få igjen pusten.» Men selv om pausene var en lettelse, understreket de også utenforskapet: «Hebraisk var en mur, bak den befant det seg en hemmelig verden». 

Romanen Rampelys er Veros fortelling, vi følger henne gjennom turbulente år på teaterskolen i Amsterdam og i den perioden hun oppholder seg i Jerusalem. Hun strever med å komme seg inn gjennom muren, lære hebraisk og høre til. Iver og innsatsvilje mangler ikke, men igjen og igjen opplever Vero at det ikke er alt som står i ordboka:Litt senere fikk de latterkrampe.Shlomo måtte ta av seg brillene og tørke tårer, så voldsomt lo han. Noen sa et eller annet, og så lå de tvekroket av latter igjen. Det eneste ordet jeg forsto, var hummus. Galit forklarte meg det lojalt; de laget setninger med ordet «hummus» slik som smurfene, de blå tegneseriefigurene, gjorde med ordet «smurf». Jeg fordypet meg i bladet mitt igjen. En underlig slags tristhet overmannet meg. 

En vits som må forklares, er det ikke mye vits i. Men når fellesskapet er hele poenget, hjelper ikke engang forklaringer for den som står utenfor. Vero grubler og graver – hva kreves egentlig for å bli en del av dette fellesskapet? Er det mulig i det hele tatt? For meg, som fyller arbeidsdagen med å flytte kjærlighet, humor, raseri, fryd og fortvilelse fra ett språk til et annet, var det tankevekkende å være med på Veros reise. Jeg håper jeg har gitt henne de norske ordene som skal til for at leserne her til lands kan slå følge.

Om å oversette fra skandinaviske språk til gresk

Av oversetter Sotiris Souliotis

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Dette er den siste teksten i rekken. Tidligere innlegg finner du HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER og HER.

Det er første gang i mit liv jeg skriver et ”kåseri”, og oven i købet om noget, som måske i første omgang ikke er så sjovt, dvs. om oversættelse. Men jeg vil prøve det alligevel, eftersom nogle gange har begynderen heldet med sig.
            Det var for mange år siden, fra 1996 for at være mere præcis, jeg startede med at oversætte fra dansk til græsk, 3 år efter jeg kom tilbage fra mit udvekslingsstudium i København og 1 år efter min danske kæreste slog op med mig. Jeg kom tilbage fra Danmark med tanken om jeg besidder en stor sjælden skat, som det danske sprog, og jeg kunne sagtens bruge det til at blive en ekspert på et særligt lille område, men i 1996, lige før jeg fik min første opgave, troede jeg, at jeg den gang måske havde lidt for høje forventninger til mig selv og de skandinaviske sprogs popularitet under det solrige frappédrikkende Grækenland, det glade appelsintræs land, som et græsk digt siger.
            Den ene roman bragte den anden, og den anden bragte den tredje, og den tredje den fjerde … osv., osv. Imens havde jeg nået at komme til Litauen (igen på en udveksling), at komme tilbage til Grækenland og så til Litauen igen, at blive gift og til sidst at flytte til Danmark, i året 2001. Les mer

Oversetteren oversettes

Av oversetter Johanne Fronth-Nygren
Lydia Davis ble nettopp tildelt The Man Booker International for sitt forfatterskap. I den uforberedte takketalen (“Jeg forventet virkelig ikke dette. Virkelig ikke.) sa hun, “Siden jeg også er oversetter, er dette en hyggelig tildeling for oversettelse, for i lang tid, la oss si to eller tre år, da jeg ville ha skrevet mer skjønnlitteratur, skrev jeg ikke skjønnlitteratur, jeg skrev en oversettelse av Proust, og så av Flaubert, etter mange år med andre oversettelser, og hvis dette kan bringe oversettelse mer fram i lyset, ville jeg bli veldig glad”. Dette minner oss på at oversetteren Davis er like nødvendig for forfatteren Davis, som forfatteren Davis er for oversetteren Davis. De to formene for språklig arbeid hun dyrker drar nødvendig nytte av hverandre. Derfor virker det som en opplagt ting å gjøre noen “åpne” oversettelser av tekstene hennes, der oversettelsesprosessen blir blottlagt; problemer, mulige løsninger og prioriteringer diskutert, og Lydia konsultert. Ved å dissekere tekstene sammen med henne og i full offentlighet, får leseren bedre innblikk i hvordan de er konstruert, hvordan oversettelsen virker, og hvordan Davis forholder seg til dem begge.

Å oversette Lydia Davis er en leksjon i presisjon, og har ofte vært en lettere paranoid opplevelse. Jeg har ofte tenkt at hun vet nettopp hvilke feller som finnes i teksten. Jeg har stadig hatt fornemmelsen av at hun har kikket meg over skulderen mens jeg har jobbet. Hørt henne humre. Å oversette henne har derfor blitt et forsøk på å nærme seg tekstene hennes slik hun gjør – som forfatter og oversetter. Under arbeidet med The Way by Swann’s uttalte Davis at “Selvfølgelig gjennomsyrer fransk kultur Prousts tankegang og bestemmer hvordan tankene hans folder seg ut i setningene. Jeg forsøker å holde meg svært tett opp til rekkefølgen i denne utfoldelsen.” Hun har også lignende uttalt at hun “ikke får ordene eller setningene til å bære vekten av noe […] det er ingen tvang involvert, og det finnes ingen adskillelse av tekst fra kultur eller av kultur fra tekst. Den utenlandske teksten dikterer eller antyder ord for ord til meg, ikke omvendt. […] Enhver effekt jeg oppnår, enhver kultur som overbringes, er et resultat av mitt forsøk på å finne det som er mest mulig tilsvarende en tekst på mikronivå – setningsledd for setningsledd, i diksjon, tone, lyd, referanser.” Dette har blitt en rettesnor når jeg selv skal oversette, og da særlig Davis’ egne tekster. Les mer