Av oversetter Steinar Lone
Da jeg kom tilbake til Norge i 1979 etter et universitetsår i Romania, fikk jeg den bisarre ideen at jeg kanskje kunne få et forlag interessert i noe av den litteraturen jeg hadde lest. Éi bok som hadde gjort sterkt inntrykk, var Øksa av Mihail Sadoveanu, ei bondefortelling han skal ha skrevet i løpet av sytten dager, og som kom ut første gang i 1930. Da jeg leste den første gang, måtte jeg lese ut boka helt da jeg var litt over halvveis – og holdt på til klokka tre om morran.
Så på en liten reiseskrivemaskin oversatte jeg, med blåpapir slik at jeg fikk to gjennomskrifter, etter beste evne første og siste kapittel. Og siden boka er skrevet i et sterkt «ruralt» språk, måtte jeg slå opp mye. Heldigvis hadde jeg en firebinds litterær ordbok fra 50-tallet, der Øksa inngikk som leksikografisk grunnlag. Et av ordene jeg slo opp, hadde betydninga «spontekt» – og eksemplet under oppslagsordet var faktisk akkurat den setningen jeg var i ferd med å oversette…
Et eller annet sted hadde jeg fått tak i en engelsk oversettelse av hele verket. Jeg skreiv et følgebrev, og troppa opp på Sehesteds plass hos Gyldendal. Og la fram mitt ærende for resepsjonen: «God dag, jeg heter… Jeg har oversatt første og siste kapittel av en roman fra rumensk som forlaget kanskje kunne være interessert i. Jeg har også en engelsk oversettelse.» Jeg la en stor konvolutt på skranken. «Hva!? Det er slett ikke slik man gjør det!» «Hva gjør man da?» «Ja, det kommer et forslag på en bok, og så sendes den til et medlem av Norsk Oversetterforening til uttalelse!» «Jeg tror ikke det er noen i Norsk Oversetterforening som kan rumensk…» (Og det sa jeg ut fra det faktum at Tiden på den tida ga ut en del rumenske titler i sekundær-, ja sågar tertiæroversettelse fra svensk.) «Det må det da være!» «Jeg ber jo ikke om annet enn at dere tar det imot, og ser på det…»
Et par uker etter fikk jeg hele greia i retur, med et høflig og helt korrekt avslagsbrev. Som også inneholdt en vurdering av kvaliteten – oversettelsen var god nok. Men altså…
Jeg prøvde meg hos Tiden, hos Aschehoug, hos Solum… Og så glemte jeg hele greia. Men da jeg i 1982 skulle opp til magistergraden i romansk filologi, førte jeg boka opp på pensumlista mi. Og til muntlig, da jeg skulle vise mine ferdigheter i å snakke rumensk, presenterte professor Aurelian Tănase meg for et par sider med fotokopier. «De kjenner det kanskje igjen?» (Naturligvis var vi dis på rumensk.) «Ja, det er siste kapittel i Øksa av Sadoveanu.» Jeg leste opp litt av teksten, kommenterte en del dialektuttrykk, oversatte så et avsnitt. Jeg blåste selvfølgelig bakoversveis på hele eksamenskommisjonen – der to av de fire medlemmene forresten ikke kunne et ord rumensk. Jeg sa ikke noe om at dette vel var omtrent det eneste tekststykket der jeg ikke bare hadde slått opp hvert eneste ord, men også lagd en litterær oversettelse. Morsomt. Jeg veit at Winston Churchill har opplevd noe liknende. Uten sammenlikning for øvrig.
En gang på 1990-tallet kom det en ildsjel av en kulturattaché til den rumenske ambassaden i Oslo. Ved en anledning nevnte jeg for ham at jeg hadde oversatt første og siste kapittel av Øksa, og han ble fyr og flamme. Han tok kontakt med Gyldendal, jeg hadde da alt oversatt éi bok fra rumensk (og tre faglitterære fra italiensk), og jeg skreiv en ny konsulentuttalelse. Der jeg dessuten tok med at Caplex nevnte boka som et hovedverk, under artikkelen om forfatteren – dog med forbehold om at det var jeg som hadde revidert akkuratden artikkelen og føyd til boka. (Eller nevnte jeg det? Nå husker jeg ikke.)
Det ble bok. Jeg gikk gjennom oversettelsene mine fra over femten år tidligere. Det var faktisk ikke mye å rette opp. Dessverre ble det noen forsinkelser i prosessen, så den rakk ikke å bli siste utgivelse i Vita-serien før den ble lagt ned. Den kom hors serie, fikk meget velvillige anmeldelser – og solgte selvfølgelig ikke. Men den ble innkjøpt: Ikke ante jeg at jeg dermed fikk bonus fra Kulturrådet! Dermed står den på bibliotekene. Hvor det ble av resten av opplaget, veit jeg ikke, men da forlaget rydda før forlagshuset skulle tømmes for å bygges opp igjen innenfra, dukka det opp ett eneste eksemplar – som jeg fikk. Men boka er fortsatt å få tak i hos antikvariatene. Pluss at jeg prøver å få et annet forlag til å trykke den opp i pocket.
Av og til dumper det bøker ned i postkassa mi fra rumenske forfattere som har fått snusen i at jeg oversetter fra rumensk, og på mystisk vis har fått tak i adressen min (jo da, jeg veit hvordan). Hittil alltid med en e-postadresse, så jeg bekrefter mottakelsen per e-post, takker, og skriver at jeg ikke kan love å lese boka med det aller første – og forteller dem at det tar mellom femten og tjue år før norske forlag reagerer. Og da er jo boka forlengst passé, ikke sant? Helst skal jo norske oversettelser komme før den engelskspråklige originalen, heftig markedsført på bokmessa i Frankfurt før den er ferdigskrevet. Og der kom jeg i 1981 med ei bok fra 1930! Hvor naiv går det an å bli…
Brikt Jensens omtale av boka i Dagbladet kan fortsatt leses her.
Og i et intervju med meg, som du finner her, opprinnelig trykt i Nordahl & Eftf. 3-4/2008, står en tilsvarende historie om et annet forfatterskap.
Utdrag:
— Akk og ve, herr David, sukket Vitoria. Vi har ikke slektninger her i Măgura. Vi reiste fra hjemstedet vårt da vi var unge og slo oss ned her. Brødrene til Nechifor drev også med sauer. Så vidt jeg har hørt, kom de en vinter med flokkene sine helt til Krim. De slo seg ned der ved noen rike beiter rett ved havet. Det ble sagt at de skulle komme tilbake etter femten år, men bare med esler, og i kløven til eslene skulle det bare være penger. Jeg har ingen brødre, søstrene mine ble igjen der borte bak andre fjell, og jeg har ikke hørt mer fra dem. Foreldrene våre er også døde. Så her bor vi, bare vi og barna våre. Jeg har rådet meg selv med det lille vettet jeg har fra Vårherre. Jeg ventet og ventet, kanskje for lenge. Men hva skulle jeg gjøre?