Tilbakeblikk på fagseminar for engelskoversettere

av oversetter Stéphanie Lutz de Miranda

28. og 29. februar 2020 deltok jeg på fagseminar for skjønnlitterære engelskoversettere i regi av Norsk Oversetterforening, i øverste etasje i Ingeniørenes Hus. Temaet denne gangen var «Tid og rom», som jo favner svært bredt. Her var det åpent for å fordype seg i engelsk fra svunne tider og sosiolekter fra nær fortid, dialekter fra hele den engelskspråklige verden og viktigst av alt – hvordan man best kunne gjengi disse på norsk, med den kreativiteten det krever og de begrensningene vi må forholde oss til på et «lite» språk.

Før jeg i det hele tatt la ut på reisen fra Strasbourg til Oslo bet jeg meg merke i at seminarkomiteen hadde gjort alt de kunne for at arrangementet skulle være åpent for «alle». Det vil si at allerede da de utlyste søknader til deltakelse, la de vekt på at målet var å inkludere både medlemmer og ikke-medlemmer fra alle erfaringnivåer innen skjønnlitterær oversettelse. For en som meg, som er forholdsvis ny i gamet og foreløpig ikke kan søke medlemskap, er det utrolig verdifullt å bli tatt inn i varmen og få faglig påfyll i selskap med både andre unge lovende oversettere, og godt etablerte bransjefolk og «gamle travere».

Da jeg sendte inn søknaden rundt jul skrev jeg til komiteen om et av mine drømmeprosjekter som oversetter, nemlig å oversette Elizabeth Gaskells fantastiske (og undervurderte!) industriroman «North and South» (1854) til norsk, som var et av verkene jeg skrev om i masteravhandlingen min. Jeg mente denne var spesielt relevant for seminarets tema, siden hovedpersonen og fortelleren snakket et dannet 1800-tallssprog, mens forfatteren hadde valgt å understreke det ekstreme klasseskillet ved å la figurene fra arbeiderklassen snakke bred Lancashire-dialekt (så bred at romanen inneholder en ordliste med oversikt over dialektord).  Da søknadsfristen gikk ut fikk jeg til min store glede beskjed om at jeg ikke bare hadde fått plass på seminaret, men at komiteen var interessert i å bruke utdrag fra «North and South» til en av verkstedoppgavene vi skulle få bryne oss på i grupper.

I tillegg fikk alle deltagerne tilsendt to utdrag fra Marlon James’ «A Brief History of Seven Killings» (hvis norske oversettelse har vært mye omdiskutert, skulle jeg først få vite senere), skrevet med tretten (!) forskjellige fortellerstemmer og en handling som strekker seg over flere tiår. Jeg kan ikke uttale meg om hele boka, men utdragene var i forskjellig grad påvirket av jamaicansk patois (Patwah) og var litt av en utfordring å oversette, både alene og i plenum.

Hanne Munkelien utsikt Ingeniørenes Hus
Utsikt fra Ingeniørenes Hus. Foto: Hanne Munkelien

Foruten gruppeverkstedene bød seminardagene også på flere interessante foredrag, blant annet fra André Dannevig og Julian Kirkeby Lysvik, språknerdene som har skapt og/eller rekonstruert de forskjellige talemålene (mesolittisk, middelaldersamisk, norrønt og 1800-tallsnorsk) og aksentene til fremvandrerne i TV-serien «Beforeigners», Nils Ivar Agøy, som har oversatt J.R.R. Tolkiens Silmarillion, Jan Erik Rekdal, professor i irsk ved UiO, og Andrew Weir, førsteamanuensis ved NTNU, som underviser i «Global Englishes». Deres synspunkter som forskere eller oversettere var spesielt nyttige fordi de på hver sin måte formidlet de vidt forskjellige aspektene man må ta hensyn til når man jobber med språk – fra det av vellet parallell- og kildetekster og språklige varianter som finnes, til ørsmå syntaktiske og morfologiske markører som kan gjøre hele forskjellen i en tekst.

Verkstedene om tekstene til Gaskell og Marlon James bød på inspirerende diskusjoner, spennende forslag og rivende uenighet om språklige valg. Skulle Lancashire-dialekt gjengis på arkaisert trøndersk, Vikamål, eller på hybrid-hedmarksk? Burde markørene i det hele tatt være særlig sterke? Og hva slags obskurt møbel var nå egentlig en squab? Hvor tidsriktig er det å bruke order gønner i en fortelling som foregår på 70-tallet i Jamaica? Det beste med slike diskusjoner er at det ikke finnes noen fasit for oversettelse. Likevel er alle bidrag en berikelse for de andre deltagerne og setter i gang tankeprosesser de ikke hadde før.

På slutten av første dag ga vi oss i kast med «O-ringen live», en liveversjon av diskusjoner, prat og debatter som til vanlig kan finne sted på det kjente e-postforumet for norske oversettere, denne gang om anglisismer i det norske språket. Det ble en fantastisk anledning til fellesnerding og -irritasjon der vi kunne lete oss frem til de verste «forbrytelsene» mot det norske språk, fra Dagbladet-anglisismer som får oss til å skjære tenner til markedsføringsspråk som sakte men sikkert får fotfeste i dagligtalen.

Til slutt vil jeg rette en stor takk til alle kollegene jeg fikk bli kjent med i løpet av disse to dagene. Det å være oversetter kan være et ensomt yrke, og når man er ny i bransjen er det ekstra godt å finne fellesskap og utveksle erfaringer med dyktige kolleger man ser opp til.