Tilskuddsrapport: Oversetter møter forfatter

Av oversetter Tone Formo

Plutseligstipend, kaller jeg det, men det heter egentlig «Tilskudd til oversetterrelevante aktiviteter», og er akkurat det: Når det plutselig dukker opp noe «som er relevant for søkers oversettervirke», som det heter, og som man ikke visste noe om ved den årlige stipendutlysningen. Stipendet er en flott ordning som kan bli bedre kjent. Jeg har søkt og fått slike tilskudd to ganger, og begge gangene har det vært for å treffe en av forfatterne jeg oversetter.

Denne gangen var det den fabelaktige irske forfatteren Anne Enright som skulle opptre på Sigtunafestivalen i slutten av august, og ved et arrangement på Kulturhuset i Stockholm like etterpå. Anne Enright er Irlands første «laureate for fiction», hun mottok Bookerprisen for sin forrige bok, The Gathering (Sammenkomsten). Jeg har oversatt den siste boka hennes, The Green Road, som kom på norsk i vår som Veien ved Boolavaun – en sår, vakker og varm roman om … tja, om menneskets kår. James Wood skrev om den at den er «en av de sanneste og vakreste historiene om familien jeg har lest på lenge», og trakk den frem som en av de fem beste romanene han hadde lest i fjor.

Sigtunafestivalen er en av de nyere litteraturfestivalene, dette var femte gang den ble arrangert, og jeg ville neppe ha hørt om den om jeg ikke tilfeldigvis hadde oppdaget at Anne Enright skulle dit. Sigtuna er en liten by ved Mälaren, noen mil nord for Stockholm, og – ifølge turistkontoret – Sveriges første hovedstad, med storhetstid på 1100-tallet. Ingen annen by i verden har så mange runesteiner som Sigtuna. Og her har vært nordmenn før: Harald Hardråde var innom i 1045, da han var på hjemvei for å gjøre krav på tronen etter 30 år i utlendighet. Han hadde giftet seg med Ellisiv av Kiev, datter av storfyrst Jaroslav, og skipet var søkklastet av gull og kostbarheter. Hos Snorre står det:

Fagrast last du hadde
fått med på skipet, Harald.
Gull du førte fra Gardar.
Fullt av heder du høster.

Herlige konge, du styrte
snøgt i den harde stormen.
Skipene duvde, og Sigtun
så du da sjøsprøyten sluttet.

 

I dag er Sigtuna en idyllisk småby med én hovedgate, småbåthavn, bibliotek og et par hoteller. Flere av arrangementene foregikk på og i regi av Sigtunastiftelsen, en institusjon som ble innviet i 1917 og i snart hundre år har vært et møtested for svensk intellektuell debatt. Nesten siden starten har stiftelsen delt ut årlige forfatterstipender, og utallige svenske (og flere utenlandske) forfattere har hatt arbeidsopphold her: litteraturen satt i veggene! Det skulle vært morsomt å vite hvor mange bøker som er skrevet her. Gunnar Ekelöf tilbrakte sine siste år i Sigtuna (de har et eget Ekelöf-rom), Göran Tunström var her flere ganger, Nelly Sachs var her, Dag Hammarskiöld, Sven Delblanc — listen er lang og imponerende.

Jeg var heldig og fikk rom på stiftelsen, der mange av deltakerne bodde. Jeg fikk både hilst på og snakket med Anne Enright, selv om det var utenom programmet hennes. Hun var med i en samtale med sin svenske forlegger og neste dag med kulturredaktøren i Dagens Nyheter. Jeg satt der og var svamp! Det var fint å høre henne, både da hun snakket om skriveprosessen og mer spesifikt om boka. Morsomt at hun valgte samme utdrag å lese høyt som jeg gjorde da jeg leste på Oversetterforeningens kollegatreff i juni.

Marte Michelet var den eneste norske forfatteren på festivalen, dvs. hele det norske forfatterlandslaget i fotball var også der, men dem merket jeg lite til og jeg aner ikke hvordan det gikk! Ellers fikk jeg med meg Kjell Westö, en debatt om Sveriges fremtid i EU, en poesistafett og to litterære vandringer.

Under hele festivalen ble det gjort filmopptak som nå er publisert, og har man tid, kan man oppleve høydepunktene på egen skjerm. Innslaget med Enright, intervjuet av Svenska Dagbladets kulturredaktør Madelaine Levy, ligger som nummer ni på siden. Jeg har sett det om igjen nå, og det er som å være tilbake! Jeg tror det var anmelderen i SvD som skrev om Enrights bok at den var så bra at det var nesten umulig å anmelde den!

I Uppsala, der Pelle Svanslös bor, har kattene eget skilt. (Foto: Tone Formo)
I Uppsala, der Pelle Svanslös bor, har kattene eget skilt. (Foto: Tone Formo)

Reisen videre gikk til Stockholm via Uppsala med lokalbuss og tog og jeg fikk oppfylt et mangeårig ønske om å besøke universitetsbiblioteket der. Der oppbevares det som skal være det eldste vi har bevart av norsk skrift overhodet: bruddstykker av helgenfortellinger – altså en oversettelse. Nå var ikke de utstilt, men jeg så Uppsala-Edda og Olav den Helliges saga, norsk håndskrift fra 1200-tallet. Så gikk jeg en tur i Linnés hage og besøkte domkirken og synes jeg fikk sett og opplevd mye på tre timer!

Arrangementet i Stockholm var på Kulturhuset: samtale mellom Anne Enright og en intervjuer fra Sveriges radio, og det var fullsatt sal og stormende jubel i drøye halvannen time. Gøy å oppleve at folk hoiet og pep når forfatteren hadde lest noen av sine flotte skildringer, det var nesten som på en rockekonsert!

I tillegg til dette fikk jeg med meg intervju med henne på Babel på SVT2. Det var en boklansering til å bli grønn av misunnelse over. I Norge gikk boka de fleste anmelderne hus forbi …

Hjemreisen var av det langsomme slaget, først tog gjennom Sør-Sverige, et lite stopp i København, ettermiddagskaffe under glasskuppelen på Glyptoteket, neste dag: Tog halve Danmark rundt og ferge hjem til Larvik. Hele hjemturen kostet nesten på krona det samme som reisen dit med tog og fly. Stipendet dekket reise, billettavgifter og tre av overnattingene. Tusen takk!

Tilskudd til oversetterrelevante aktiviteter kan søkes av alle medlemmer av Norsk Oversetterforening. Normalt gis det inntil kr 5000 i tilskudd, og det skal søkes på forhånd. Les mer om ordningen her.