Tom Egeland: Om havknøler, waangefisk, panchella og banchifrukt

Av forfatter Tom Egeland

Da russiskfødte Vladimir Nabokov en gang skulle beskrive hvordan det føltes å skrive en roman på engelsk, svarte han at det var som bare å kunne spille på et pianos svarte tangenter.

Å bli oversatt er en ære. Åtte av romanene mine er blitt oversatt. Til sammen er det blitt 23 språk og enda flere land. Tanken på at det sitter folk i Sør-Korea, Japan eller for den saks skyld Danmark og leser noe jeg har skrevet, er svimlende i sin absurditet. Jeg tilhører den gruppen forfattere som gjerne vil bli lest; jeg er en historieforteller, og uten lesere eksisterer heller ikke historien. Noen oversettere hører jeg aldri fra. Andre melder seg med morsomme – eller dypsindige – spørsmål. Jeg elsker dem som tar kontakt. Å bli oversatt er nesten som å gi fra seg sitt barn til adopsjon – du håper det beste og unner barnet ditt all mulig lykke og hell på ferden. Da vil du jo gjerne følge opp og vite hvordan det går. Jeg kan sitte lenge og gnikke og gnu på en formulering. Jeg kan tråle ordbøker og glemte hjerneceller på jakt etter det rette ord – ordet som presist fanger opp den mening, den atmosfære og den nyanse som jeg ønsker å formidle. Da er jeg prisgitt oversetterens nidkjærhet og talent slik at ingenting blir borte på ferden.
 

På arrangementet Oversatte dager i mars hadde jeg gleden av å delta i et panel sammen med fire av mine oversettere: Sotiris Souliotis (gresk), Cristina Gómez Baggethun (spansk), Sara Koch (dansk) og Kari Dickson (engelsk). De er alle den type oversettere som tar kontakt. Det setter jeg – og de aller fleste forfattere jeg kjenner – stor pris på.

Sotiris – som har oversatt en rekke av mine bøker til gresk – var den første oversetter jeg i sin tid hørte fra. Han var i gang med «Sirkelens ende» og kom (takket være et stipend) ens ærend til Oslo med to A4-ark fulle av spørsmål. Jeg husker: «Hva er et krafsebrett?» «Hva er et vindskjevt kjerr?» Jeg tok Sotiris med til Theatercafeen – i et forsøk på å vise ham et mondent Oslo – og besvarte spørsmål for spørsmål.
Noen ganger kniper oversetterne meg i pinlige feil. Det måtte en spansk oversetter, Cristina Gómez Baggethun, til for å lære meg forskjellen på skjønnskrift og løkkeskrift. Med Sara Koch endte jeg opp i en festlig semantisk og teologisk diskusjon om min formulering «småfete kjeruber og flaksende barneengler» (Lucifers evangelium).
For tiden har jeg en riktig så underholdende kommunikasjon med Natalya Ivanychuk, som oversetter Fedrenes løgner til ukrainsk. Stakkars dame!

Fra Natalya får jeg spørsmål som: «Hva har du ment med ‘rev’ i setningen ‘Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin.’ Fox? Hvorfor ‘fox’?» Eller: «Hva er småbrisen?» «Hva er Gullfisken?» (Svar: Sjargong for en gammel Oslo-trikk). «Hva er Nissen?» (Svar: Hartvig Nissen skole i Oslo). «Hva er ‘stusselige, snusspyttende havknøler’?» (Svar: «Havknøl» er et ord jeg har funnet på). «Hva er waangefisk, panchella og banchifrukt – ingen biologer kan hjelpe meg?» (Svar: Eh. Jeg har diktet opp alt sammen, sorry!). Og slik går no dagan …

Noen forfattere er opptatt av at oversettelsene følger originalen så å si ord for ord. For meg er det viktigere å bli gjendiktet, for å bruke et pretensiøst ord. Hvis min oversetter fullt ut forstår hvor jeg vil hen med teksten, er det bedre om h*n bruker sitt eget språk og sine kunstneriske evner til å gjenskape den atmosfære jeg forsøker å formidle enn slavisk å følge forelegget.
I en egen bokhylle i mitt hjemlige bibliotek har jeg samlet noen av bøkene mine som er oversatt. Hver og en av dem er som en liten verden – på sitt eget språk. Jeg vet jeg har skapt dem. Men oversetterne har gjenskapt dem. Gitt dem nytt liv – på et språk jeg bare unntaksvis forstår.  
Blogg: http://tomegeland.blogspot.no
Hjemmeside: http://www.tomegeland.no
Twitter: @tomegeland

Comments

Leave a comment

name*

email* (not published)

website