Åndsverklovens § 71
Tirsdag 9. mai holdt Familie- og kulturkomiteen åpen høring om regjeringens forslag til ny åndsverklov. Der ble det sagt mye om den foreslåtte arbeidsgiverregelen i § 71. Hvorfor virker den så provoserende på opphaverne?

I proposisjonen heter det at:

 … hensikten har vært å modernisere og forenkle loven, slik at den blir et mer effektivt og anvendelig verktøy for alle dens brukere. […] Loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens mål om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet.

Videre står det at:

  … flere av de materielle endringene er begrunnet i hensynet til de opprinnelige rettighetshaverne (dvs. skapende og utøvende kunstnere) som ofte vil være den svakere part i kontraktsforhandlinger.

Regjeringen foreslår derfor å innføre et krav om rimelig vederlag: «At skapende og utøvende kunstnere sikres rimelig vederlag ved overdragelse av sine rettigheter, bidrar til å oppfylle opphavsrettens mest grunnleggende formål, nemlig å sikre et effektivt vern som gir den skapende og utøvende kunstneren rett til å råde over sine rettigheter og dra økonomisk nytte av dem (vår uthevelse).» Og for å gjøre det helt klart: «Bestemmelsen tar særlig sikte på å motvirke totaloverdragelse som ved press skjer vederlagsfritt eller til et meget lavt vederlag.»

På denne bakgrunn blir forslaget om å innføre en arbeidsgiverregel komplett uforståelig: Forslaget innebærer kort fortalt at verk skapt i et arbeidsforhold, i mangel av annen avtale, anses overgått til arbeidsgiveren. Regelen skal ikke bare gjelde ansatte, men også «i oppdragsforhold og lignende tilknytningsforhold». Dette undergraver alle gode intensjoner om å sikre kunstneren rett til å råde over sine rettigheter, og tømmer dem for ethvert innhold.

Det er ikke første gang man drøfter å innføre en slik regel i åndsverkloven, det skjedde i 1985, og ble senere tatt opp – og forkastet – på nytt i 1995, med den begrunnelse at spørsmålet «best kunne utvikle seg i praksis innen de forskjellige områder uten presumpsjonsregel i loven». Det er forresten verd å merke seg ordlyden i formuleringen av dette prinsippet i Ot.prp. 84 (1991-92): «[D]et gjeldende prinsipp i norsk rett går ut på at opphavsrett til verk skapt i ansettelsesforhold, vil kunne anses overgått til arbeidsgiveren i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål, og det dessuten er omfattet av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet å skape slike verk.»

Vil kunne – det er noe ganske annet enn i foreliggende forslag til § 71: «opphavsrett til åndsverk skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren …» Det er altså ikke riktig som det står i proposisjonen, og i tillegg understrekes av statssekretær Bård Folke Fredriksen i Klassekampen lørdag 6. mai, at forslaget bare er en kodifisering av gjeldende rett og at rettstilstanden ikke endres med dette. Visst gjør den det!

Lovforslaget favner dessuten mye videre enn høringsnotatet ved å inkludere oppdragstakere og frilansere under arbeidsgiverregelen, og ved å foreslå at bestemmelsen også skal omfatte videreoverdragelse. Dermed mister opphaveren enhver mulighet til å få sin del av overskuddet når verket videreutnyttes.

Det er derfor høringsinstansene deler seg i synet på arbeidsgiverregelen: distributører, produsenter, mediebedrifter og kringkastere er for, skapende og utøvende kunstnere er imot, fordi vi har en begrunnet frykt for at vi vil få mindre avtaleregulering av rettighetsspørsmål og at vi vil bli presset til å overdra rettigheter i større omfang enn vi ønsker.

For å ta et eksempel fra oversetternes virkelighet.
Vi fikk i høst en henvendelse fra et medlem angående en tvist med NRK. Det dreide seg om honorering av en oversettelse for radioteatret. Vårt medlem har svært mange års fartstid i denne bransjen og gikk ut ifra at NRK fulgte den inngåtte standardavtalen. Men da honoraret skulle utbetales, kom NRK frem til et helt annet beløp enn standardavtalen skulle tilsi. Det var to grunner til det: NRK hadde endret måten å omfangsberegne på slik, at honoraret ble betydelig lavere enn vårt medlem hadde grunn til å forvente, og det enda de hadde lagt på 25 % på sin sidepris som betaling all fremtidig utnyttelse av oversettelsen, bl.a. repriser og rett til lydbokutgivelse. De hadde bare ikke fortalt ham om det – eller Norsk Oversetterforening som var deres avtalemotpart. Etter en del frem og tilbake og advokatbistand ga NRK seg, og vårt medlem fikk det han hadde krav på etter gjeldende avtale, og fikk kontraktfestet sine sekundærrettigheter. Så var vel dette en gladsak, tross alt? Ikke helt. Rett etter at forliket var inngått, sa NRK opp standardavtalen, og meddelte at de ville komme tilbake til forhandlinger i god tid før avtalen utløp. Siden har vi ikke hørt fra dem. Avtalen utløp 30. april.

Vi har ingen grunn til å tro at det blir lettere å forhandle med NRK eller andre motparter om rettigheter når den nye åndsverkloven i § 71 fastslår at alle rettigheter i utgangspunktet overgår til dem dersom ikke annet er avtalt. Da trenger de ikke engang å forhandle, for uten avtale vil de, ifølge loven, ha rettighetene! Det høres nesten ut som et eventyr når man kan lese i proposisjonen «at dette ikke vil påvirke styrkeforholdet mellom partene i nevneverdig grad». Skjønt, helt overbevist er de visst ikke, for vi forsikres om at «departementet vil likevel følge utviklingen og avtalepraksis nøye og vurdere eventuelle nødvendige endringer». På denne måten blir opphavsretten i arbeids- og oppdragsforhold til en Rødhette i skogen med departementet som den snille jegeren som kommer til unnsetning dersom ulven (produsenten) skulle sluke både opphaveren (bestemor) og opphavsretten.

Det påstås også at forslaget er i tråd med rettsenheten på opphavsrettsfeltet i Norden. Dette er heller ikke riktig. Ingen av de andre nordiske landene har nedfelt noen slik regel i sine respektive lover. Tanken har vært tatt opp – og blitt forkastet flere ganger, i Finland i 2003, i Danmark senest i 2007. Danmark er et interessant eksempel for der ble det gjort et svært grundig arbeid; kulturdepartementet nedsatte et utvalg med representanter for både opphavere og produsenter som skulle utrede spørsmålet. Det arbeidet tok flere år og resulterte i en betenkning på 528 sider – og da drøftet man kun spørsmålet om ansettelsesforhold. Ideen om å inkludere oppdragstagere og frilansere ble ikke tatt opp. Denne betenkningen har ikke ført til noen lovendring i Danmark.

Forslaget til ny åndsverklov bruker til sammenligning 10 – ti! – sider på den samme drøftelsen, der man tar hensyn til produsentsidens innspill til høringsnotatet, men ikke opphavernes. Dette er slett politisk håndverk. Regjeringen kan ikke i fullt alvor foreslå å vedta en så radikal omlegging av opphavsretten uten først å utrede konsekvensene av den.

Skal forslaget til ny åndsverklov behandles nå, må § 71 strykes.

Follow