Av oversetter Astrid Nordang
Dette er en av de bøkene som dumper ned i den elektroniske postkassen til vurdering, og som jeg verken vet noe om eller har noen større forventninger til idet jeg tar fatt. Og fordi jeg er for gjerrig til å printe ut hele manuset, får mac-en fungere som lesebrett.
Nå er det gjerne gode bøker som finner veien til kjøttvekta her oppe, i det minste bøker som er utgitt og solgt til utlandet. Men en debutant? En som har jobbet med teater i California og casting i Berlin? Langsomt går det opp for meg hvor annerledes dette er, hvordan hun har grep om det hele og kanskje også hvor hun vil med å gi oss historien i form av en ”lesning” av naziledernes ansikter, utført av jødiske stabeiser som vil få en pekepinn om hva de har i vente. Jeg mener: hva betyr vel avstanden mellom øynene, overleppens areal og eventuelt ovale ansiktsform?
Rosenfeld er av dem som bare har det. Hennes talent, innlevelsesevne og stilsikkerhet er udiskutabel. Hun skriver umiskjennelig tragisk og umiskjennelig komisk. Og kanskje, kanskje har hun bare denne ene boka. Det gjenstår å se. For hun viser så avgjort en evne til diktning når hun går inn i hodet på to gutter og siden unge menn, den første grandnevø av den andre. De skal aldri møte hverandre, Adam og Edward, men sistnevnte får til stadighet høre at han har Adams munn, Adams øyne, Adams nese. Når det kommer fra bestemorens munn – Adams svigerinne – er det så avgjort ikke et kompliment, men et illevarslende tegn. Og med det er fysiognomiens rolle innskrevet. Les mer