Afrikansk frankofon litteratur: om å oversette en kultur, del 2

Av Laura Álvarez

Blogginnlegget er delt i to; 2/2

«Anmeldelser av oversatt litteratur publisert i aviser og tidsskrifter omfatter sjelden vurderinger av oversettelsens kvalitet bygget på kvalifisert analyse» (Malmqvist 2009: 45). Det er tilfellet medden norske oversettelsen av Kouroumas Les Soleils des indépendances. Uten å ha i sinne en slik analyse vil jeg se litt på de ulike oversettelsene, sammenligne dem og kommentere det jeg har funnet iøynefallende.

Ser man på det første kapitlet i alle de seks versjonene, altså originalen pluss de fem oversettelsene jeg har tatt for meg, finner man for eksempel at mens den engelske utgaven er konsis og økonomisk i ordforbruken i forhold til originalen, overgår derimot den svenske den sistnevnte markant i ordbruken. I den svenske finner man dessuten en del uttrykk, elementer og løsninger som jeg hadde sett på som mer tvilsomme.

Det som jeg spesielt la merke til, var at noen av oversettelsene hadde tatt med innholdsfortegnelse fra originalen mens andre hadde utelatt den. Tro mot originalen har den norske versjonen en innholdsfortegnelse (like ryddig som den spanske, bare så det er sagt); den svenske og den danske har ikke inkludert den; og den engelske versjonen inneholder riktignok en innholdsfortegnelse, men oversetteren har foretatt en annen nummerering av kapitlene enn originalen har.Det er ellers flere faktorer som jeg mener bidrar til å gjøre den norske oversettelsen til en vellykket kulturell transponering, og den viktigste er oversetterens bakgrunn: Ingse Skattum er afrikanist, professor i frankofon kultur, med særlig vekt på det frankofone Afrika sør for Sahara; hennes arbeidsfelt er afrikanske språk og muntlig afrikansk litteratur; hun kan et afrikansk språk (bambara), som er beslektet med forfatterens morsmål; hun har bodd i forfatterens by, hvor romanens drama utspiller seg (om noe kamuflert); i hovedfagsoppgaven sin gjør hun en stilistisk analyse av romanen hun oversetter; og doktoravhandlingen hennes omhandler gjentagelse som muntlig trekk i mandingo (språket omfatter bambara og malinké) tradisjonell og moderne litteratur, et stilistisk trekk hun med stor eleganse og musikalitet viderefører til den norske oversettelsen.

«Han dro til malinké-land for å reinkarneres i en malinké-baby og på den måten oppfylle en malinké-mors ønsker», lyder det, rytmisk, på norsk. Selv om ordet ’malinké’ kun står to ganger i originalen, «Elle a marché jusqu’au terroir malinké où elle ferait le bonheur d’une mère en se réincarnant dans un bébé malinké», gir den ekstra gjentagelsen i norsk en type autentisitet, uten å forandre noe. I sin hovedfagsoppgave, skrevet på fransk, sier Skattum (1980: 3) at særlig gjentagelser gir fortellingen til Kourouma «en rytme som skiller seg fra den i ’det nøytrale språket’, en musikalsk note som nærmer seg poesi, en tone av spontanitet og intensitet, ekspressivitet og varme» (min oversettelse). I den svenske utgaven, derimot, finner vi ingen repetisjon: «Den gick ända till malinkeernas stamort och lyckliggorde en nybliven mor genom att ta plats i ett nyfött barn». Generelt har oversettere en tendens til å utelate det som betraktes som overflødige gjentagelser, og det kan skyldes, som Skattum (1991) poengterer, at oversetteren gjerne er gjennomsyret, «impregnert», av den skriftlige mentaliteten. I Christian Ballius artikkel (2009), som handler om den dynamiske ekvivalensen i oversettelse (oversette slik man forstår på det språket man oversetter til), leser man at moderne oversettelser på en ubevisst måte er styrt av den gresk- latinske retorikken som anbefaler å unngå gjentakelser av samme eller beslektede ord: Slike unnlatelser kan imidlertid gjøre at konstruksjoner som hadde en funksjon eller betydning i originalen, risikerer å forsvinne i oversettelsene.

Som enda et eksempel på gjentagelse står etternavnet Doumbouya hele seks ganger i løpet av noen få linjer i originalen. Dette blir stort sett respektert i alle versjoner, med unntak av to utgaver som har redusert gangene til fem: I den svenske utelates det én gang, og «père Doumbouya, mère Doumbouya» oversettes med ’både far og mor Doumbouya’; og den danske i sin tur sløyfer helt og holdent ’faren’, og segmentet blir til ’en Doumbouya-mor’.

La oss se på to eksempler til: «[E]n la circonstance c’était un affront, un affront à faire éclater les pupilles»blir oversatt til norsk med «[U]nder omstendigetene var dette en fornærmelse, en fornærmelse så grov at den kunne få pupillene til å sprenges»: Gjentagelsen ’en fornærmelse’ (’un affront’) utelates ellers i alle utgavene unntatt den spanske, og på svensk lyder det slik: «med tanken på dagens betydelse hade [han] förolämpat [honom] så till den grad att pupillerna kunde spricka».

«Horodugus hellige krokodiller lå i vannskorpen eller varmet seg på sandbankene. Horodugus hellige krokodiller ville aldri våge å angripe den siste ætling av Dumbuja-slekten». Her har Skattum benyttet seg av en identisk repetisjon—’Horodugus hellige krokodiller’—i begynnelsen av to etterfølgende setninger for å gjengi anaforen i originalen: «Les gros caïmans sacrés flottaient dans l’eau ou se réchauffaient sur les bancs de sable. Les caïmans sacrés du Horodougou n’oseront s’attaquer au dernier descendant des Doumbouya». Anafor, eller grammatisk parallellisme, har som funksjon bl.a. å forsterke eksempelvis et budskap.

I en anmeldelse av den tyske oversettelse (Hamm 2005), Die letzte Fürst, illustreres boken med et par passasjer, og den ene inneholder det ovennevnte segmentet: «Die großen, heiligen Kaimane schwammen im Wasser und wärmten sich auf den Sandbänken. Die heiligen Kaimane würden den letzten Spross der Dumbuya nicht anzugreifen wagen». Det er en grei oversettelse, men hvor ble det av Horodougou? En (uskyldig) neglisjering av anmelderen eller av forfatteren? Ellers, tro om det ikke skulle stått oder istedenfor und?

At den norske oversettelsen overgår de andre hva gjelder å reflektere de opprinnelige retoriske figurer i originalverket, har jeg funnet flere andre tilfeller av. Det er tilfelle med blant annet homoiteleuton ’like endinger’, en retorisk figur som Skattum på en bevisst måte benytter seg av i sin oversettelse. En rekke like endinger finnes i originalen i for eksempel «Il fallait bousculer, menacer, injurier pour marcher», som i norsk har fått den rytmiske klangen «Man måtte skubbe, true, skjelle og smelle for å komme frem».

I «brus som fra en bøffelflokk som kommer brasende gjennom skogen» får vi en velklingende konsonantisk alliterasjon (gjentagelse av første bokstav, her en konsonant) for å gjengi den originale «brouhaha de l’arrivée d’un troupeau de buffles dans la forêt».

Jeg går over til noe som spesielt tiltrekker min oppmerksomhet i den svenske oversettelsen i forhold til originalen. I denne er det et ord som forekommer hyppig og som blir et gjennomgående symbol i romanen: det gjelder ordet bâtard ’bastard’, medfulgt av en rekke andre ord som er avledet i enten form eller betydning. I den norske og spanske oversettelsen har oversetterne vært helt konsekvente med å oversette uttrykket på hvert eneste sted det står i originalen. I den danske forekommer det gjentatte ganger, men ikke konsekvent, og i den engelske er ordet blitt brukt noen ganger. I den svenske derimot, briljerer ordet ’bastard’ med sitt fravær. Finnes det ikke på svensk også, eller?

Vi tar en kikk på første gang uttrykket anvendes og dets oversettelser: «Bâtard de bâtardise! Gnamokodé! » (fr), «¡Bastardo de bastardía! Gnamokodé! » (sp), «Bastard over alle bastarder! Njamokodé! » (no), «Hell and damnation! Njamokode ! » (eng, hvor ordet på malinké kursiveres), «Bastard over alle bastarder! Gnamokodé! » (dk), «Gnamakode! [sic] » (sv, hvor kun ordet på malinké er brukt).

Nøyaktig samme uttrykk forekommer flere ganger i originalen, og det som også er slående, er den uregelmessige anvendelsen av det hos noen oversettere, som på ulike steder bruker ulike løsninger. Nøyaktig samme uttrykk, ’Bâtard de bâtardise!’, blir for eksempel oversatt med henholdsvis «Damn all the bastards» (eng), «Fordömt, förbannat, djävulskap alltihop! Bottenlös skam», og på andre steder i romanen med «Vilken usel fördömd värld han levde i! » og «Inget annat än skam och djävulskap[…]» (sv).

La meg vise et siste eksempel med gjeldende uttrykk, her på alle seks språk:

«Bâtardes! déroutantes, dégoûtantes, les entre-saisons de ce pays mélangeant soleils et pluies. » (fr) ; «¡Qué bastardos!, qué desconcertantes y qué repugnantes resultaban los entretiempos de este país, que mezclaban soles y lluvias. » (sp) ; «Bastarder! forvirrende, avskyelige, var disse overgangene fra én årstid til en annen, disse overgangene som blandet sol og regn. » (no) (her legger vi merke til den elegante anaforen, hvor ‘disse overgangene’ blir gjentatt); «What a miserable misbegotten time of year it was here, between seasons, mingling sunshine and rain. » (eng); «Bastarder! Ødelæggende, afskyvækkende, sådan blandedes sol og regn i dette land når årstiderne skiftede. » (dk); «Fördömda, förbannade, förvirrande, äckliga, dessa årstiden som varken var det ena eller det andra och där solen kunde skina och regnet falla när som helst.» (sv).

For å avslutte denne sammenligningen av tekstene trekker jeg frem et utdrag, gjengitt først fra originalen, så fra den norske oversettelsen, så fra den svenske: «Les vrais griots, les derniers griots de caste ont été enterrés avec les grands capitaines de Samory. »; «De ekte griotene, de siste griotene av ekte kaste, ble begravd med Samoris hærførere. »; «De riktiga grioterna, de som tillhörde den äkta kasten, hade hamnat under jord samtidigt med kaptenerna av Samoryfamiljen som bekæmpade de vitskinnade. » Jeg har noen spørsmål angående den svenske oversettelsen: hvor i originalen står det noe som helst om familien til Samory? For det andre, selv om det historisk sett er kjent at Samory—ved hjelp av sine hærførere—bekæmpade de vitskinnade, henvises det jo ikke til dette annensteds i teksten. «Normalisering og utjevning [av en tekst] er et problem ved all litterær oversettelse», mente Malmqvist (2009:44), som tilføyde at «[d]e verste tilfellene av utjevning [var] å stryke deler av teksten eller legge til noe som ikke finnes der». «Oversetteren må imitere originalverkets opphavsmann, oversettelsen hans bør være så lik originalen som mulig og en sann representasjon av originalverket» (idem).

Ahmadou Kourouma, på sin side, uttrykker seg slik om oversettelse: «Toute langue, toute société, c’est d’abord un certain nombre de mythes ou réalités. Traduire c’est trouver les mythes ou réalités correspondant»(sitert i Gyasi 1996): ’Hvert språk, hvert samfunn, er til å begynne med en viss mengde myter eller virkeligheter. Å oversette er å finne de tilsvarende mytene eller virkelighetene’ (min oversettelse).

I følge Paul Ricœur er ikke oversettelse kun et intellektuelt teoretisk eller praktisk arbeid, men også et etisk problem. Å bringe leseren til forfatteren, sier han, og å bringe forfatteren til leseren, under risiko for både å tjene og svike to herrer, er å praktisere det han kaller «l’hospitalité langagière » ’den språklige gjestfrihet’ (Ricœur 2004: 43).

I mitt avisklippsarkiv finner jeg frem en liten perle fra 1988: «La rosa profunda», en sammenligning mellom to oversettelser eller gjendiktinger fra en diktsamling av Jorge Luis Borges med samme navn, skrevet av Jon Fosse i Dag og Tid. «Ein sit der, kan ikkje spansk» og «får lyst til å gi det heile opp», sier Fosse som uttrykk på hvor store ulikheter det er mellom de to utgavene. Den ene er norsk, den andre svensk, og her kommer den svenske utgaven pent ut av sammeligningen. Forfatteren konkluderer med at «[g]jendikting nok [er] altså meir eit spørsmål om språkleg musikalitet og poetisk kongenialitet enn om filologisk autentisitet» (Fosse 1988).

I 2010 ble 50 års uavhengighet fra kolonimaktene i Vest-Afrika markert, og med tanke på innhold og budskap vil jeg si at boken er like aktuell i dag som den var for over 40 år siden.

Bibliografi

Balliu, C. 2009. L’équivalence dynamique: une notion théorique?IRodica Dimitriu og Miriam Shlesinger (utg.) Translators and Their Readers: In Homage to Eugene A. Nida. [Bruxelles], Les Éditions du Hazard.

Fosse, J. 1988. La rosa profunda[en diktsamling (1975) av Jorge Luis Borges], i Dag og Tid. Oslo, nr 36, 8. sept, sidene 10-11.

Gyasi, K. A. 1999. Writing as Translation: African Literature and the Challenges of Translation. In Research in African Literatures, vol. 30, nr 2, sidene 75-87.

Gyasi, K. A. 1996. Writing as Translation: Translation and the Postcolonial Experience – The Francophone African Text. Doktoravhandling, The Ohio State University.

Hamm, S. 2005. Die Kaimane werden ihm schon nichts tun… , i Deutschland Radio [på nettet] http://www.dradio.de/dlf/sendungen/buechermarkt/352670/ [lest 22.03.11].

Kourouma, A. 1970 [1968]. Les Soleils des indépendances. Paris, Editions du Seuil.

Kourouma, A. 1981. The Suns of Independence, oversatt fra fransk av Adrian Adams. New York, Africana Publishing Co.

Kourouma, A. 1989. Uafhængighedens sole, oversatt fra fransk av Benedicte Wern. København, Tiden.

Kourouma, A. 2003. Den siste Doumbouya, oversatt fra fransk av Gunnel von Friesen. Göteborg, Papamoscas.

Kourouma, A. 2005. Uavhengighetens soler, oversatt fra fransk av Ingse Skattum. Oslo, Cappelen.

Kourouma, A. 2005. Los Soles de las Independencias, oversatt fra fransk av Mireia Porta i Arnau. Barcelona, Alpha Decay.

Malmqvist, Göran 2009.Om oversettelse: Verdenslitteratur er oversettelse (oversatt fra engelsk av Ellinor Kolstad). Prosa 3: 42-46.

Ricœur, P. 2004. Sur la traduction. Paris, Bayard.

Skattum, I. 1981. Passion et poésie : analyse stylistique d’un roman africain, Les soleils des indépendances, par Ahmadou Kourouma. Hovedoppgave i fransk, Universitetet i Oslo.

Skattum, I. 1991. De Bakoroba Koné à Camara Laye : La répétition comme trait d’oralité dans la littérature mandingue traditionnelle et moderne. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo, Klassisk og romansk institutt.

Vidal Claramonte, M. C. Á. 2007. Traducir entre culturas: diferencias, poderes, identidades.Frankfurt am Main, Peter Lang.

En stor takk til Morten Løtveit, Alex Boysen og Per Egil Hegge for språkvask og korrektur av den norske teksten. Og så takker jeg Raúl Castro Cantero for lange litteratursamtaler, oppmuntring og inspirasjon.