Av idéhistoriker, oversetter og kritiker Kristin Gjerpe

 

Hvor bombastisk, pompøs og selvhøytidelig kan man tillate seg å skrive på norsk, i forhold til italiensk, og fremdeles bli tatt alvorlig? Hva gjør man med det manisk insisterende og repetitive, det svulstige og omstendelige, det profetiske eller deliriske i en italiensk tenkers tekster når de skal overføres til norsk? Det er noe av oversetterens utfordring i møte med Giorgio Agamben, etter at man først har dannet seg et bilde av hva de lange setningene fulle av innskudd, avstikkere, utstikkere, utbrudd og innsirklinger måtte bety. Syntaksen og stemmeleiet peker seg ut som problemfelt, i tillegg til enkeltbegreper. Det virker ikke like kronglete, sært eller overdrevent på italiensk.

«Alle språk er sjargong,» hevder Agamben. Utsagnet er ekstremt i den forstand at ytterpunkter holdes sammen, det vi oppfatter som motsetninger settes på samme nivå. I denne og andre ytterliggående uttalelser tar Agamben på seg narrens rolle, eller komikerens, bare med omvendt fortegn. Det er i hvert fall slik, med italiensk-norskspråklighetens tvisyn, man kan lese ham. Han karikerer, overdriver, for så å la leseren sette latteren i halsen før den har brutt ut. Noen avsnitt røper at han selv forstår sin egen tekst som tilnærmet komisk – han skriver om det å gjenta en sammenlikning «parodisk» for å «kaste lynglimt over» noe annet og viktig, og er tydelig på at ekstreme utsagt ikke må veies på vitenskapens eller logikkens vektskåler; de er der for å være virksomme, produktive, provosere fram ny tenkning, riste leseren ut av vante kategorier: «Her handler det ikke om å vurdere denne tesens eventuelle vitenskapelige riktighet, men om ikke å gå glipp av dens frigjørende potensial,» skriver han.

Emnene er gravalvorlige og dystre, tonen likeså, i disse boklærde og frilynte gjenskrivningene av problemstillinger som både er urgamle og hyperaktuelle: Eksilet, flyktningen, språket. Hvem vi er, hvis vi ikke er nasjonen, ikke er vårt virke («jobben»), ikke er hud- eller hårfargen. Hva politikk er, eller ikke er, kan være. Krigen. Grensene og gråsonene i verden. Gestene, stivnet eller stilisert, mellom Tourettes syndrom og Commedia dell’arte. Som om også språket kunne bli slike gester, veivinger på måfå, ladet av mening. Likevel ender han i smilet, helt på tampen av siste essay i denne samlingen, det eneste som – da samlingen kom på italiensk i 1996 – ikke var blitt publisert tidligere som avis- eller tidsskriftartikkel. Her skriver han skisseaktig og springende om begivenheter i sitt eget land, om det politikkens klovnaktige skuespill som tidlig på nittiallet utfoldet seg rett for nesa på ham. Hvordan videreformidle – oversette – et slikt skjevt smil i skrift?

Og hvordan, for å ta et av de mest sentrale begrepene, oversette Agambens potenza (Aristoteles’ dynamis, skolastikkens og Spinozas potentia)? Agambens begrepsverden trekker på lange tradisjoner i europeisk filosofi, men forfatteren går ofte de etymologiske sporene opp på nytt; omhyggelig ordhistorisk og assosiasjonistisk forfølger Agamben etablerte filosofiske termer inn i stadig nye kontekster. Nyfortolkningene blir brikker i hans eget helt personlige puslespill, og dette gjenbruket, disse omstokkingene, er med på å gi et langt og mangeslungent forfatterskap særpreg og helhet.

*

Dette skrev jeg i et etterord til Giorgio Agamens Midler uten mål. Noter om politikk, utgitt i den akademiske serien Cappelens upopulære på Cappelen Damm i 2008, oversatt av meg. Det er selvsagt ikke å forvente at en slik bok blir populær. Desto hyggeligere, da, at den gir endel intellektuell cred og dermed fortsetter å leve sitt stille liv i engere kretser – både Ingunn Økland i Aftenposten og Espen Søbye for Prosa utropte den til årets viktigste sakprosautgivelse. Og språket gikk ikke upåaktet hen; Freddy Fjellheim i Klassekampen skrev blant annet (29/11/08):

Midler uten mål rommer etter mitt skjønn et språklig frigjøringspotensial, som begynner med selve det å lese mangfoldig. Lesere som søker et radikalt håp vil finne gode ansatser i denne enestående utgivelsen, som bør danne opptakten til en ny giv for Cappelens upopulære.

At han også pirket borti et kanskje uheldig oversettervalg – som fikk meg til å skrive et motinnlegg – er nå nesten glemt. Jeg angrer altså ikke på at jeg tok på meg en så krevende oppgave (det vanket også en måned med NFF prosjektstipend). Likevel hadde jeg ikke råd og tid til å oversette Agambens mer kjente Homo Sacer da jeg et års tid senere ble spurt om det. Ære være hun som gjorde det! Jeg tror heller ikke hun vil begi seg til å oversette Agamben igjen med det første… Men om pengene ikke ynglet, ble det i alle fall fin Morgenbladet-ros til oss begge av det: 

Agamben er jurist, klassisk filolog og litteraturviter med filosofiske ambisjoner. Off-Broadway er han en tenkerhelt blant yngre generasjoner. […] Kristin Gjerpes oversettelse av Midler uten mål (2008) og Birgit Owe Svihus’ oversettelse av Homo sacer. Den suverene makten og det nakne livet (2010) er i sannhet heroiske anstrengelser, for Agambens prosa er affektert, vanskelig og overlesset med tyske, franske og latinske gloser. Det burde finnes premier for oversettere som på den måten frivillig hjelper Sisyfos med stenrullingen.

– skrev Trond Berg Eriksen i sin anmeldelse av Homo Sacer 6. august 2010. Det er jo nesten en premie i seg selv å høre denslags! Dessuten skriver han at Agambens filosofiske prosa er mer for skjønnlitteratur å regne. Og han avslutter: 

Til slutt: Nok en takk til oversetterne som snubler og reiser seg, snubler på nytt og reiser seg igjen. Agambens feiende flotte tekster er utvilsomt verdt denne blodmarsjen. Nå er det lesernes tur.

Email, RSS Follow