Til Bastianprisen 2017 ble det påmeldt 47 oversettelser. Årets Bastiankomité har plukket ut følgende fem finalister (i alfabetisk rekkefølge):

Tove Bakke for oversettelse fra fransk av Anna Gavaldas «Livet, til det betre» (Samlaget)
Jan Ragnar Hagland for oversettelse fra norrønt og islandsk av Bergsveinn Birgissons «Soga om Geirmund Heljarskinn» (Pelikanen)
Bjørn Herrman for oversettelse fra engelsk av George Orwells «Nittenåttifire» (Gyldendal)
Endre Ruset for oversettelse fra dansk av Inger Christensens «Det» (Pax)
Arild Vange for oversettelse fra tysk av Franz Kafkas «Under byggingen av den kinesiske muren» (Solum)

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000.

Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. I 1984 ble Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur opprettet. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur. Prisoverrekkelsene finner sted torsdag 28. september under feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus.

Komiteens innstillinger:

Tove Bakke for omsetjinga frå fransk av Anna Gavaldas Livet, til det betre. Anna Gavalda er ein populær forfattar med etter kvart ein stor lesarkrins i Norge. I denne boka møter ein tre ulike personar i kvar si forteljing i eit fransk storbymiljø. Og sjølv om forteljingane kan synest trivielle, vil ikkje det seie at språket er lett. Her er folkelege vendingar, for ikkje å seie slang, her er innskot, digresjonar og avstumpa setningar. Her er referansar til svært så lokale franske fenomen: songar, trivialia, forkortingar. Tidlegare har omsetjaren synt at ho greier å føre slikt språk over til eit leseleg, urbant nynorsk. Så også her: Ein kan opne boka kor det skal vere og finne ei suveren og kreativ løysing.

Jan Ragnar Hagland for omsetjinga frå norrønt og islandsk av Bergsveinn Birgissons Soga om Geirmund Heljarskinn. Naturalmente, un manoscritto – «Sjølvsagt, eit manuskript» står det heilt først i Umberto Ecos Il nome della rosa. Ikkje til å tru på, men kan ein tru på forfattaren når han seier at han i Islands nasjonalbibliotek har funne ei avskrift av ei gammal skinnbok med ei ukjend soge? Her er nok meir tradisjonen frå Frans G. Bengtsson og Jon Leirfall enn frå Sigrid Undset. Men altså på eit overtydande norrønt, med lærd innleiing og noteapparat. Jan Ragnar Hagland (og forlaget?) har vore nøydd til å tone ned slikt som truleg berre appelerer til islandske lesarar, men har lukkast i å halde på nok noteapparat og etterord til å halde på norske lesarar. Teksten har ei form som er prega av dei meir moderne sogeomsetjingane, meir lettlesen og levande enn dei klassiske. Og dei tilsikta anakronismane i ein nyskriven tekst på norrønt er tatt godt vare på.

Bjørn Herrman for oversettelse fra engelsk av George Orwells Nittenåttifire. I den for lengst kanoniserte dystopien Nittenåttifire beskriver Orwell en totalitær verden. Oceania er et samfunn hvor språket kontrollerer tanken. Det offisielle språket i Oceania – «newspeak» eller «nysnakk», som det er blitt hetende i Herrmans norske oversettelse – er et språk forkortet til det ekstreme, det er fullstendig abstrahert og vitenskapeliggjort. Alle ord som har å gjøre med frihet eller likhet, for eksempel, inngår i ordet «crimethink». Eller «forbrytertenk», som Herrman oversetter det med. Nysnakk er med andre ord et språk som gjør det umulig å tenke visse tanker. Et språk som er laget ikke for å utvide tenkningen, men begrense den. I sin nyoversettelse av Nittenåttifire ivaretar Herrman Orwells bisarre nyord og setningskonstruksjoner i en kjølig, hakkete og korthugd stil. Som oversetter viser han humør, dristighet, egenrådighet og stor innsikt i Orwells språk og tankeverden.

Endre Ruset for oversettelse fra dansk av Inger Christensens Det. Som en av Nordens største lyrikere og som en av de mest fremstående representanter for poetisk eksperimentalisme, er det gledelig at Inger Christensen fortsetter å bli gjendiktet til norsk. «Det» regnes gjerne som Christensens gjennombruddsverk og et hovedverk i den europeiske modernismen. Samlingen er blitt stående som et av de mest betydelige konstruksjonsarbeidene innen systemdiktningen. Og i fjor ble den altså for første gang gjendiktet til norsk. Med autoritet og lekenhet makter Ruset å gi dette komplekse verket en moderne og spenstig norsk språkdrakt. Han aktualiserer og revitaliserer på mange måter originalteksten og gjør den enda mer tilgjengelig og trollbindende for dagens lesere.

Arild Vange for oversettelse fra tysk av Franz Kafkas Under byggingen av den kinesiske muren. I likhet med mange av Kafkas i dag mest kjente verk hører tekstene i denne utgivelsen i utgangspunktet til Kafkas etterlatte skrifter. Boka består av nedtegnelser fra de såkalte blå oktavbøkene, som Kafka noterte i fra høsten 1916, etter at han hadde sluttet å skrive dagbok. De åtte oktavbøkene som er samlet her, rommer et stort register av stilarter, fra trivielle observasjoner i et hverdagslig språk til filosofiske aforismer i et kunstferdig språk, i tillegg til drømmer, dramatikk og ulike litterære fragmenter. «Ethvert menneske har sin egenart og er i kraft av denne egenarten egnet til å virke i verden», skriver Kafka et sted, i en av bøkene, og i Vanges solide oversettelse er ikke minst Kafkas språklige særpreg og egenartede temperament godt bevart for norske lesere. Enhver oversettelse av Kafkas tekster er en krevende oppgave – Vange har løst den på en ledig og overbevisende måte.