Til Bastianprisen 2019 ble det påmeldt 56 oversettelser.  Årets Bastiankomité har plukket ut følgende fem finalister (i alfabetisk rekkefølge):

Tove Bakke for oversettelse fra amerikansk av Paula Fox’ Guden for mareritt (Samlaget)

Sverre Dahl for oversettelse fra tysk av Daniel Kehlmanns Tyll (Gyldendal)

Bodil Engen for oversettelse fra svensk av Lina Wolffs De polyglotte elskerne (Forlaget Oktober)

Torstein Bugge Høverstad for oversettelse fra engelsk av Charles Dickens’ Oliver Twist (Transit)

Knut Johansen for oversettelse fra amerikansk av Colson Whiteheads Intuisjonisten (Kagge)

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000.

Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. I 1984 ble Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur opprettet. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur. Prisoverrekkelsene finner sted torsdag 26. september under feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus.

Komiteens begrunnelser:

Foto: NO, Samlaget.

Tove Bakke for oversettelsen fra amerikansk av Paula Fox’ Guden for mareritt.
Boka ble første gang utgitt i 1990, og er lagt til 1940-tallets New Orleans. Det er en eksistensiell roman om ensomhet, fyll og lidenskap, men tar også for seg den tidens homofobi, rasisme og klasseskiller med annen verdenskrig som bakteppe.

Paula Fox (1923-2017) er en av flere amerikanske forfattere som har blitt gjenoppdaget i nyere tid, og nå er i ferd med å få klassikerstatus. Guden for mareritt er Tove Bakkes tredje oversettelse av forfatteren, som også er tilgjengelig på norsk med Desperate personer (2010) og Lånt stas (2014).

Fox har en helt særegen skrivestil. Den er direkte, av og til spissformulert, av og til komisk, og med en usentimental, nesten forundret, sårhet. Hun er også svært god på å formidle psykologiske nyanser. Det er dette språket Bakke klarer å overføre til et vakkert, rått, følsomt og velklingende nynorsk. Her viser oversetteren nok en gang hvordan hun mestrer balansen mellom å formidle en forfatters særpreg, samt skrive et gjennomarbeidet, bevisst og forbilledlig nynorsk som i seg selv er en nytelse å lese.

 

Foto: NO, Gyldendal.

Sverre Dahl for oversettelsen fra tysk av Daniel Kehlmanns roman Tyll.
Kehlmanns hovedperson er modellert over den populære skikkelsen Till Eulenspiegel, gjøgleren og provokatøren som først dukket opp i 1300-tallets folkelige historier. Kehlmanns Tyll, sønn av en møller og vitenskapsmann, fødes inn i 1600-tallets Tyskland, et land som herjes av Tredveårskrigen. Sammen med bakerens datter drar Tyll ut i verden for å tjene til livets opphold, ut i en stinkende pøl av sykdom, vold, overtro, død og fordervelse, alt beskrevet med sanselighet og svart humor.

Tyll er en burlesk, kaleidoskopisk roman som beveger seg høyt og lavt, og det samme gjør oversetteren, som med den største selvfølgelighet pendler mellom stinkende kadavre og den fineste fløyel, mellom folkelige ballader og snirklete kansellispråk. Lik Tyll der han går på line over sitt måpende publikum, må oversetteren sørge for å stokke språkets ben og armer, noe han da også gjør med smidighet og presisjon, ikke minst i dialogene, som er mange og mangfoldige. I Sverre Dahl har forfatteren fått en oversetter som yter hans verk rettferdighet og enda litt til.

 

Foto: NO, Forlaget Oktober.

Bodil Engen for oversettelsen fra svensk av Lina Wolffs De polyglotte elskerne.

Så himla bra, skrev VGs anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro om denne boka, som ble kalt en intellektuell pageturner. Boka ble tildelt Augustprisen for 2016.

Romanen er tredelt, der første del handler om den uskolerte røffe Ellinor, som innleder et forhold til en overvektig, lett voldelig litteraturkritiker. Vi møter Max Lamas som drømmer om en polyglott – flerspråklig – elskerinne, og endelig italienske Lucrezia som stammer fra en lutfattig italiensk adelsfamilie.

Wolff har en sjelden humoristisk vitalitet og burlesk språklig energi, og beveger seg høyt og lavt, både i referanser, stil og språk. Den stilistiske lekenheten vises også gjennom de tre hovedpersonenes ulike språk, fra det helt enkle og konkrete til det mer dvelende litterært poetiske. Det er her Engen imponerer. Med en lekende letthet formidler hun alle bokas stilarter og nivåer på et velklingende norsk. Engen viser også sin språklige bredde og vidd gjennom de elegante oversettelsene av de mange snurrige sammensatte vendingene Wolff leker seg med.

 

Foto: Sunniva Lind Høverstad, Transit.

Torstein Bugge Høverstad for Charles Dickens’ Oliver Twist. Romanen om den foreldreløse gutten som kastes ut i Londons forbryterverden før han blir reddet i siste kapittel, utkom i månedlige kapitler fra 1837—1838. På norsk er det kommet ut fire oversettelser før denne, foruten utallige kortversjoner, tegneserier, osv. Høverstads oversettelse er den første som er komplett. Men hvordan gjøre 1800-talls engelsk til leselig norsk i dag og samtidig gi leseren opplevelsen av å ha et levende diktverk i hendene, ikke en museumsgjenstand?

I et forbilledlig etterord gir Høverstad eksempler på tre ulike oversettelsesstrategier: «oversette slik det står», «bibelstrategien: å snakke til ungdommen på ungdommens språk» og «kompromissets møysommelige vei», og viser hvorfor og hvordan han selv har valgt den siste. Da blir resultatet alderdommelig, men ikke utilgjengelig, og leseren får en illusjon om å lese Dickens slik Dickens ville ha skrevet hvis han skrev på norsk. Dickens er kjent for å bruke dialog for å beskrive karakterene sine. Dette er en utfordring som Høverstad turnerer med bravur; her er talefeil og dialektale særpreg som er med på å skape et fargerikt og levende persongalleri.

Alle klassikere må oversettes på ny etter som språket forandrer seg; med Høverstads oversettelse har vi fått en Oliver Twist for vår generasjon.

 

Foto: NO, Kagge.

Knut Johansen for oversettelsen fra engelsk av Colson Whiteheads Intuisjonisten. I Whiteheads debutroman befinner vi oss i en ikke navngitt storby der det hersker splid i heiskontrollørenes laug mellom intuisjonistene og empirikerne. Hovedpersonen Lila Mae, som tilhører intuisjonistene, er den eneste svarte kvinnen i denne hvite og mannsdominerte verdenen av vertikal forflytning. Så raser en heis i avgrunnen dagen etter at Lila Mae har kontrollert og godkjent den …

Whiteheads roman er ikke bare en original samfunnsfabel, men en språklig og stilistisk karusell av en roman. De mange krevende øvelsene Whitehead bedriver i denne romanen, løser oversetter Knut Johansen på suverent vis, fra filigransaktige ironiske passasjer, verbale nyvinninger og en fornøyelig akrobatisk spesifikasjonsiver uti det heistekniske. Johansens oversettelse utmerker seg ved sin språklige stringens og oppfinnsomhet så vel som ved sin humørfylte medlevelse med originalteksten.