Torsdag 30. september deler Norsk Oversetterforening tradisjonen tro ut Bastianprisen. Det var denne gangen påmeldt 63 oversettelser. Årets Bastiankomité har bestått av Inger Gjelsvik, Eivind Lilleskjæret og Asbjørn Øverås. Komiteen har plukket ut følgende fem finalister (i alfabetisk rekkefølge):

Ute Neumann for oversettelse fra tysk av Jenny Erpenbecks Hjemsøkelse (Oktober)
Geir Pollen
for oversettelse fra russisk av Anton Tsjekhovs Dama med hunden og andre forteljingar (Skald)
Vibeke Saugestad for oversettelse fra amerikansk av Lucia Berlins Kveld i paradis (Oktober)
Henninge Margrethe Solberg for oversettelse fra fransk av Annie Ernaux’ Årene (Gyldendal)
Kristin Sørsdal for oversettelse fra italiensk av Elena Ferrantes Dei vaksnes løgnaktige liv (Samlaget)

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Prisen består av en statuett med plakett (en fole lagd av kunstneren Ørnulf Bast) og kr 50 000.

Bastianprisen ble første gang utdelt i 1951. I 1984 ble Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur opprettet. Det er ingen finaleliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur. Prisoverrekkelsene finner sted i forbindelse med feiringen av oversetternes skytshelgen St. Hieronymus.

Komiteens innstillinger:
Ute Neumann med bokomslagUte Neumann for oversettelse fra tysk av Jenny Erpenbecks Hjemsøkelse (Oktober)
Romanen fra 2007 er en tett, poetisk, men samtidig høyst konkret skildring av en landsby og et sommerhus i det østlige Tyskland gjennom noen turbulente tiår i regionens historie, fra 1930-årene til vår tid. I en beretning som er detaljorientert og eventyraktig på samme tid, følger vi huset ved innsjøen og dets skiftende eiere og beboere, som med alle sine drømmer og planer sjelden blir annet enn kasteballer for historien. Og når de navnløse menneskene dør eller blir drevet vekk, står landskapet og tingene igjen.

Årstidenes jevne gang skildres via gjennomgangsfiguren «Gartneren», og i disse avsnittene får Neumann stilt både språklig presisjon og kunnskaper om hagestell på prøve: «Om våren anlegger han en blomsterrabatt på den ene siden av huset som vender ut mot veien, på husherrens ønske beplantes den med valmuer, peoner og gule skogblomster, en engletrompet i midten. For å ramme inn bedet stikker han ganske enkelt noen buksbomstiklinger i jorda rundt blomstene, de fester seg og slår rot.»

De fleste som har prøvd, vet hvor vanskelig det kan være å oversette romlige forhold fra ett språk til et annet. Erpenbecks norske oversetter får dette til å se enkelt ut: «I dag er Klara her alene og til fots, hun har plukket bringebær oppe på enga og deretter spasert ned skråningen blant buskene og trærne som tilhører henne: eik, older og furu, for å se glitringen i vannet, for fra Klotthof-tunet er det ikke utsikt til sjøen, heller ikke om vinteren når trærne står uten løv.»

Språket svinger fra det poetiske via det nøkternt beskrivende til det tørt byråkratiske, men er alltid nådeløst presist. I Erpenbecks verden blir mennesker, hus og ting små i historiens skygge. På snaue 170 sider klarer hun å skildre både hverdagsliv og tidsskifter på en måte som gjør sterkt inntrykk på leseren. Det er en stor prestasjon, og Ute Neumanns norske oversettelse står på ingen måte tilbake for originalen.

Geir Pollen med bokomslagGeir Pollen for oversettelse fra russisk av Anton Tsjekhovs Dama med hunden og andre forteljingar (Skald)
Med dette utvalget har oversetteren sørget for at seks av Anton Tsjekhovs beste og mest kjente fortellinger for første gang foreligger på nynorsk. Selve tittelnovellen, «Dama med hunden», er blitt en uhyre vakker og velformulert utgave av denne romantiske kjærlighetshistorien, og kanskje nettopp på grunn av nynorsken har oversetteren klart å gjengi poesien i teksten bedre enn tidligere oversettelser til bokmål. Pollens sterke språkfølelse gjør at teksten hele veien virker naturlig og ujålete.

Det som imponerer mest, er at Pollen i oversettelsen klarer å bevare den innfløkte russiske setningsbygningen uten å dele opp i flere perioder. Han kan bytte om på enkelte deler, men sørger alltid for å få alt på plass. Her er et eksempel, der alt er kommet med, men uten at det gjør teksten tung og utilgjengelig:

«Hyppige og verkeleg bitre erfaringar hadde for lengst lært han at kvar tilnærming som først gjer livet så hyggeleg og rikt på avveksling, og som verkar som eit behageleg og lett eventyr, blant sømelege folk, særleg dei tunge og trege moskovittane, utan unntak utviklar seg til eit trøyttande og særs komplisert problem som endar i reint slit.»

Det som særlig utmerker denne oversettelsen, er flyten og plasseringen av ordene i setningen, slik at språket faller naturlig. Når man leser disse tekstene merker man knapt at det dreier seg om en oversettelse. Valget av nynorsk kler innholdet, ikke minst i de to fortellingene fra landsbygda, men også ellers. Geir Pollen har truffet tonen på en fortreffelig måte.

Vibeke Saugestad med bokomslag

Foto: Ken Fox


Vibeke Saugestad for oversettelse fra amerikansk av Lucia Berlins Kveld i paradis (Oktober)
«Over middag og seinere kaffe eller vin var det de to mennene som snakket om poesi, jazz og billedkunst. Kvinnene ryddet av bordet, vasket opp, fikk ungene i seng og lyttet til ektefellene sine.» Selv om det er de begavede kunstnermennene disse kvinnenes tilværelse kretser om, er det kvinnene selv som er sentrum for Lucia Berlins oppmerksomhet i Kveld i paradis – «Men jeg ble bare stående og lot Rex stryke meg over baken mens han fornærmet mannen min.»

Samlingen inneholder 22 av de til sammen 76 novellene Lucia Berlin (1936–2004) skrev fra 60-tallet og fremover. Berlin levde et omflakkende liv: New York, New Mexico, Mexico, Texas og California, i materiell overflod så vel som i fattigdom. Hun hadde hatt tre ektemenn og født fire sønner før hun var tretti. Innholdet i novellene ligner innholdet i livet hennes: tiltrekning, graviditeter og fødsler, et miljø av kunstnere, fyll, dop, måltider, livsglede; hardt arbeid som vaskedame og universitetslærer; fryd over barn og over blomster; elendighet og drama. Det hviler skjebne over novellene, men de er fortalt med ledig eleganse: «Forspilte øyeblikk. Ett ord, én handling kan endre hele ens liv, kan rive i stykker alt eller lappe det sammen. Men ingen av dem gjorde noe. Han dro, hun tente seg en ny røyk …»

Tone, tid og miljø er selvfølgelig og stilsikkert overført til norsk av Vibeke Saugestad. Replikkene bare sitter. Oversettelsen gir i det hele tatt inntrykk av samme uanfektede suverenitet som originalen.

Henninge Margrethe Solberg med bokomslagHenninge Margrethe Solberg for oversettelse fra fransk av Annie Ernaux’ Årene (Gyldendal)
Forfatteren kaller selv boken en «upersonlig selvbiografi». Bokens hovedperson er «tidens gang», anskueliggjort gjennom forfatterens opplevelser av sex og kjærlighet, av litteratur, musikk, politikk, reklame og forbruk, uttrykt i lavmælte men ubehagelig treffende karakteristikker av den rådende tidsånd – med utgangspunkt i beskrivelsen av seks fotografier av forfatteren selv, ett for hvert tiår. Den nå 80 år gamle Annie Ernaux har satt seg fore å «bevare noe fra den tiden da vi aldri mer skal finnes.» Skrive «en fortelling om et enkeltliv, men et som smelter sammen med strømningene i en hel generasjon.»

Forutsetningen for at Årene har kommet til å angå så mange lesere er presisjonen og dybden i skildringene. Et presisjonsnivå og en dybde som oversetter Henninge Margrethe Solberg er fullt på høyde med enten det gjelder å finne norske ekvivalenter for ord som er tidsmarkører: «korka», «fy flate», «gem», «kåk», «skjelve i buksene», «køye», «få på seg fillene», eller i formidlingen av beskrivelsene av alt fra presidentvalg til søndagsmiddager.

Den norske oversettelsen har i likhet med originalen en letthet i tonen som gjør at bokens sannheter overrumpler oss med desto større virkning – «Overfloden av ting gjorde det vanskelig å se at det var knapphet på nye tanker, at folks tro var tynnslitt.» – «Kvinner følte at de ble jomfruer igjen av bare å ligge med samme mann.» – «Med bankkortene ble pengene usynlige.» Henninge Margrethe Solbergs oversettelse er forbilledlig presis og nyansert.

Kristin Sørsdal med bokomslag

Foto: Sara Berntsen

Kristin Sørsdal for oversettelse fra italiensk av Elena Ferrantes Dei vaksnes løgnaktige liv (Samlaget)
Vi møter tolv år gamle Giovanna, som lever et trygt liv med akademikerforeldrene sine i et pent og rolig strøk på en høyde over Napoli. Moren er vennlig, men fjern; faren spøkefull og overstrømmende kjærlig overfor datteren. Men to hendelser ryster Giovanna og bryter harmonien. Den ene er da Giovanna en dag uforvarende hører faren si til moren at «eg [Giovanna] var i ferd med å bli som søster hans, ei kvinne som var den perfekte kombinasjonen av stygg og vondskapsfull – det hadde eg høyrt han seie så lenge eg kunne hugse». Dermed oppstår det hos Giovanna et sterkt behov for å bli kjent med denne tanta, noe som fører henne nedover, «heilt til botnen av botnen av Napoli», der hun blir kjent med tante Vittoria, farens ildfulle, grove, til tider irrasjonelle, men uimotståelig fascinerende søster, og hennes fargerike omgangskrets.

Den andre hendelsen som setter Giovannas liv på hodet, er avsløringen av at faren i mange år har hatt et forhold til kona i et nært vennepar, moren til Giovannas bestevenninne. Han flytter ut, både familie og vennskap oppløses, og bildet av den suverene og rasjonelle faren slår sprekker.

Romanen utspiller seg i spennet mellom høyt og lavt, nord og sør, borgerskap og arbeiderklasse, fornuft og begjær, og konfliktene raser i Giovanna mens hun utvikler seg fra barn til ung kvinne. Sørsdal har en utpreget følelse for hva som fungerer muntlig, på norsk, samt tillit til at leseren er med på sjargongen hun legger opp til, for best å ivareta tonen i det italienske, eller snarere, det «riksitalianiserte» napolitanske stilleiet.

Utfordringene er mange og krever dyp kjennskap til både språk, kultur og realia, men Sørsdal er fullt på høyde med sin forfatter der refleksjoner og resonnementer snor seg over sidene for så å avbrytes av dialog og handlingsdrevet tekst. Det er imponerende hvor tett hun klarer å legge seg til originalteksten uten å miste den opprinnelige betydningen og gnisten.