Bastianprisen 2021 er tildelt Geir Pollen for oversettelse fra russisk av Dama med hunden og andre forteljingar av Anton Tsjekhov, utgitt på Skald forlag. Prisen ble delt ut under feiringen av oversetternes skytshelgen Hieronymus 30. september.

Fra komiteens begrunnelse:

«Årets prismottaker har mer enn oversettelse som sitt virke. Vedkommende er utdannet cand.philol., med hovedfag i nordisk, russisk mellomfag og tysk grunnfag, har arbeidet som lektor i den videregående skolen i 19 år og har vært lektor i nordisk ved det russiske statsuniversitetet, først i St. Petersburg og deretter i Moskva, og var bosatt i Russland i tolv år fram til 2020.

 Men først og fremst er «vedkommende» kjent som forfatter. «Vedkommende» skrev sine første romaner og diktsamlinger på nynorsk, men har deretter hovedsakelig skrevet på bokmål. For sine utgivelser som forfatter har «vår prismottaker» blant annet – med vekt på blant annet, merittlisten er meget lang – vært nominert til Brageprisen og til Nordisk Råds litteraturpris. Og for sine utgivelser som oversetter har han mottatt Kritikerprisen for beste oversettelse (i 2005). Den fikk han for sin oversettelse av W.G. Sebalds roman Austerlitz.

Årets prismottaker skapte begeistring hos jurymedlemmene fra første stund. Under det første møtet – Zoom-møte, naturligvis – svermet den første leseren for en bok med en enorm bredde i de sosiale lagene og miljøene som beskrives, og ikke minst for de svært poetiske naturskildringene som ofte står i dyp kontrast til elendigheten. Desto mer imponerende er det ettersom miljøet, eller miljøene, som skildres i prisboka, ligger så langt fra vår verden både i tid og rom. Likevel lyder språket så naturlig, så uanstrengt, og man merker knapt at det dreier seg om en oversettelse.

La oss koste på oss en liten scene fra landsbygda [fra «Bønder», s. 141]:

– Kven er det? ropte Olga.
– Eg, svara det. – Det er eg.

 Ved sida av døra, klemd opp til veggen, stod Fjokla, heilt naken. Ho skalv av kulde, hakka tenner og såg svært bleik, vakker og underleg ut i det skarpe månelyset. Skuggane som låg over henne, og glansen frå månen på huda, fall skarpt i auga, og særleg tydeleg teikna dei mørke augnebryna og det unge, sterke brystet seg av.

– Lømlane på den andre sida kledde av meg og sleppte meg laus slik, fekk ho fram. – Eg gjekk heim utan klede, naken som i mors liv. Du må finne noko eg kan ha på meg.
– Ja, kom deg inn i stova! sa Olga stilt og byrja også å skjelve.
– Berre gamlingane ikkje får sjå deg.

Noen har nå kanskje gjettet hvilken forfatter og hvilken oversetter jeg snakker om. Og ja, årets Bastianpris går til Geir Pollen for oversettelsen av Anton Tsjekhovs Dama med hunden og andre forteljingar.

Anton Tsjekhov skrev 600 noveller. Geir Pollen har valgt ut seks av de beste og mest kjente og oversatt dem til nynorsk. Alle finnes i eldre oversettelser til bokmål, men dette er, så vidt vites, første gang de kommer på nynorsk. Det første utvalget av Tsjekhov-noveller kom på norsk i 1951, utover i 60- og 70-årene kom det deretter en rekke utgaver, inntil de to siste store samlingene kom på Bokklubben (i 1991) og i Verdensbiblioteket (i 2011). Alle de seks fortellingene Pollen har oversatt, er med i disse to antologiene.

Pollen sier i sitt etterord at fortellingen «Dama med hunden» var den første lengre teksten han selv leste på russisk da han var tjue år, så det å arbeide med novellen etter så mange års inngående erfaring med russisk språk, kultur og litteratur, må ha vært en helt spesiell gledelig og utfordrende opplevelse for oversetteren. Bastian-komiteens russiskkonsulent understreker også at Pollens oversettelse av denne teksten er blitt spesielt vakker, velformulert og tekstnær, og mener dessuten at Pollen har klart å gjengi poesien i originalen bedre enn tilsvarende tidligere oversettelser til bokmål. Han velger de beste alternativene, og språket faller naturlig og uspjåket.

Novellen «Dama med hunden», skrevet i 1899, handler om en middelaldrende kyniker, en garvet skjørtejeger som plutselig blir fanget av sine følelser for en ung dame under et opphold i Jalta. Begge er gift på hver sin kant. Novellen har ingen egentlig slutt, den skildrer, over en periode, en rekke møter mellom to mennesker. Stemningen i novellen er det vesentlige, det ligger et evighetens sus over den: [sitat s. 17-18]

I Oreanda sat dei på ein benk ikkje langt frå kyrkja, såg ned på havet og tagde. Jalta var så vidt synleg gjennom morgontåka, på fjelltoppane låg det urørlege kvite skyer. Lauvet rørte seg ikkje på trea, sikadene song, og det einstonige, dumpe bruset frå havet som kunne høyrast nedanfrå, talte om fred, om den evige søvnen som ventar oss. Slik brusa det der nede før det korkje var noko Jalta eller Oreanda, slik brusar det no, og slik kjem det til å bruse når vi ikkje lenger finst, like likesælt og dumpt. Og dette uforanderlege, denne totale likesæla overfor menneskets liv og død, gøymer kanskje pantet på vår evige frelse, livets uavbrotne rørsle på jorda: utvikling mot stadig større fullkomenskap. Der han sat ved sida av den unge kvinna som var så vakker i morgonlyset, tenkte Gurov, roa og fortrylt ved synet av dei eventyrlege omgivnadene – havet, fjella, skyene, den vide himmelen – at eigentleg, når ein tenkjer etter, var alt storarta i denne verda, alt bortsett frå det som vi sjølve tenkjer og gjer når vi gløymer tilværets høge mål, vår menneskelege verdigheit.

Novellen «6. avdeling» fyller nesten en tredel av samlingen og handler om en lege på et sinnssykehus som samtaler så mye og personlig med en pasient at han selv blir oppfattet som sinnssyk. Samtalene handler mye om betydningen av indre frihet som legen har fremhevet fremfor den ytre friheten, helt til han selv blir sperret inne.

 «6. avdeling» er en, i tonen, udramatisk tekst som langsomt tar kvelertak på leseren. Den er full av nyanser og paradokser som vi fullstendig vikles inn i. Tsjekhov, som for øvrig selv var lege, skal ha uttalt at «en forfatter må være like objektiv som en kjemiker, han bør ikke oppfattes som dommer over sine skikkelser, hans oppgave er å stille spørsmål, ikke besvare dem.» «Når jeg skriver, stoler jeg på leseren og forutsetter at han selv vil fylle ut med de subjektive elementene som mangler i fortellingen.» Og det gjør vi – som han får oss lesere til å vemmes over de erkesunne aktørene som fortrenger hovedpersonen, Andrej Jefimytsj, fra hans stilling og til slutt fra livet selv.

I andre noveller, som «Bønder» og «I dalbotnen», skildres hjerteskjærende elendighet med innslag av grov komikk hvor oversetteren får utfoldet seg i alle språklige nyanser.

Når dette er blitt en så gripende og rik leseopplevelse på norsk – nynorsk! – er det fordi oversettelsen både er så frodig og ikke kommer i veien for innlevelsen, men på alle måter åpner for den. Menneskeskildringer, replikker, ordvalg, filosofiske resonnementer, om aldri så kompliserte, virker alt sammen helt naturlig.

 Med sin oversettelse viser Geir Pollen hvilken stor stilist og menneskeskildrer Anton Tsjekhov er i sine fortellinger. Det er en ære å overrekke årets Bastianpris til Geir Pollen.»

Geir Pollen (f. 1953) har ved siden av å oversette og undervise også et snart 40 år langt forfatterskap bak seg, som spenner fra dikt og romaner til sakprosa. Pollen oversetter fra russisk og tysk.

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Det utdeles normalt to priser hvert år, hvorav en for barne- og ungdomslitteratur. Fra og med 2006 presenteres en kortliste til Bastianprisen. Det er ingen kortliste til Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur.

Bastianprisen har vært delt ut siden 1951, Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur siden 1984. Prisen består av en statuett og kr 50 000.