Av oversetter Einar Blomgren

Klassikerne bør oversettes på nytt for hver generasjon, sies det ofte. Og dette er det lett å være enig i. Helt siden jeg leste The Great Gatsby som del av pensum på engelsk grunnfag på UiO, og deretter på hovedemnet «The Lost Generation» på hovedfag samme sted, har jeg vært svak for denne klassikeren som står som en påle i amerikansk litteratur. Den har for lengst fått ikonstatus, som det heter nå. Historien om Gatsby fikk muligens et ufortjent nostalgi-«image» etter filmversjonen fra 1974 med Robert Redford og Mia Farrow. Filmen var ikke dårlig, men det er uheldig hvis folk bare forbinder 20-tallsnostalgi med historien om Gatsby. Her er nemlig dybder og tematikk som er langt fra lettvint «jazz age»-fjolleri. Ikke bare er boken litterært høyverdig, den er også særdeles relevant for i vår tid, for Fitzgerald skildrer fenomener som er svært så til stede nå – opptatthet av penger, iøynefallende forbruk, brutalitet, overflatiskhet, kynisme, osv. Bakteppet er selvsagt første verdenskrig, det store vannskillet i historien. Ingenting ble det samme. Og boken skildrer mange av fenomenene som forbindes med nettopp 1920-årene: forbudstiden som ga opphav til kriminalitetsvekst og gangstervelde, hardtdrikkende og hardtfestende menn og kvinner, den nye kvinnetypen (the flapper), desillusjon, tap av mening etter opplevelsene i skyttergravene. Boken er gjennomanalysert og ‑tolket, så mer behøver ikke sies om dette.

Siden boken er så sentral i det 20. århundrets litteratur, må den jo finnes på norsk, og det gjør den. Norge var faktisk utrolig tidlig ute med å oversette Gatsby, for allerede i 1927, et års tid etter at boken kom ut, forelå Den gule bil: Historien om Jay Gatsby på norsk, oversatt av en Turid Thomsen. Det var visst på denne tiden oversetterne tok seg store friheter og kunne finne på å kutte og endre så mye de ville, og jeg skulle gitt mye for å få tak i denne tidlige utgaven for å se hvordan man gjorde det i 1927, men har aldri funnet den. Det er nok Peter Magnus’ oversettelse fra 1951 som helt til nå har vært Gatsby på norsk. Men det er 60 år siden 1951. Språket har forandret seg. Nye generasjoner burde få lese boken i nyoversettelse. Ved flere anledninger utsatte jeg Gyldendal for mitt utidige mas om dette, med henvisning til bokens relevans for vår tid, og selvsagt med et (dårlig skjult) ønske om selv å få oppdraget med å nyoversette. Slik gikk det ikke. Derimot fikk jeg i oppdrag å revidere og modernisere den eksisterende utgaven, altså Peter Magnus’ oversettelse, da Gyldendal utga den i serien «Forfatternes forfatter», der norske forfattere velger og presenterer en bok. Kjell Ola Dahl valgte seg Gatsby. Og da jeg begynte med denne revisjonen – en varsom, respektfull oppgradering av Magnus’ oversettelse – ble jeg glad for at jeg ikke var bedt om å nyoversette selv, for jeg hadde vært dum nok til å si ja. Under arbeidet med Magnus’ tekst ble det nemlig åpenbart for meg at jeg ikke kunne ha gjort det særlig bedre, snarere tvert imot. Men som sagt: Teksten bærer et visst preg av å være blitt til i en annen tid og trengte modernisering, i tillegg til at et par–tre rene feil burde korrigeres, som også var en grunn til at jeg maste på Gyldendal. For eksempel sier fortelleren Nick i begynnelsen av boken, der han reflekterer over begivenhetene den skjellsettende sommeren på Long Island med Gatsby: «No – Gatsby turned out all right at the end.» Dette var på norsk blitt til «Nei, det endte godt med Gatsby.» Men dette utsagnet samsvarer dårlig med realitetene, for Gatsby endte med å bli myrdet, skutt og drept i sitt eget svømmebasseng, som følge av en tragisk misforståelse. Man kan neppe si det endte godt med ham. Nick mener nok å si at Gatsby viste seg å være en bra kar tross alt. Feilen ble rettet under revisjonen. Kanskje Peter Magnus da han kom til slutten av boken og Gatsbys død, hadde glemt denne formuleringen helt i begynnelsen. Et medlem av Norsk Oversetterforening fortalte meg en gang at Magnus hadde en stor familie å forsørge og oversatte mye og fort for å tjene penger, slik oversetternes honorar nå engang var/er. Kanskje det kan forklare misforståelsen. Men uansett var det en glede å modernisere Magnus’ flotte oversettelse, ikke minst fordi det er enormt lærerikt å se hvordan eldre kolleger løste problemene – man blir imponert, for å si det mildt!

Men tiden går, og man kan ønske seg nyoversettelse av så mange klassikere. Og bønnhørt blir man også, for nå, i 2011, utgir Kagge forlag Den store Gatsby i nyoversettelse ved Kari og Kjell Risvik! Forlaget skal ha stor honnør for dette. Om det skyldes at de er rørende opptatt av nyoversettelse av klassikere, skal være usagt, og det samme kan det være. Poenget er at boken nå finnes. (Kagge har også fått oversatt Fitzgeralds hovedverk, den mer komplekse Tender is the Night – eller Nattens ømhet, som tidligere ikke har foreligget på norsk. Dobbelthonnør til Kagge!).

For oss som er spesielt interessert, er det fristende å granske oversettelsene fra hhv. 1951 og 2011 og se om ”språket har forandret seg” også i denne sammenhengen, med alle forbehold om at oversettere uansett årstall må velge et språk som kler både stil og tidsepoke. Spørsmålet er da om oversettelsen fra 2011 er blitt mer ”moderne”. En rask kikk i boken viser i hvert fall at Kari og Kjell Risvik (R) velger noen andre former og skrvemåter enn det Magnus (M) gjorde i 1951. Hos R heter det dermed ikke have, men hage, de har innført ”ny” tellemåte og skriver tjue og sju, de bruker mer etterstilt eiendomspronomen og tyr til enkelte a-endelser, f.eks. ”den greia” og nyere ordbruk som ”nedtur”. Man merker seg også at M oversatte en del egennavn/stedsnavn, men R beholder dem på engelsk. ”Skolen” sier M, men R beholder prep school, et pengeskap hos M er en safe hos R, en pjolter hos M er en highball hos R. Likeledes er det brukt norske tiltaleformer hos M, engelske hos R, som også beholder sangtekster o.l. på engelsk – og denne bruken av engelsk må vel sies å være i tråd med tidens ånd, og kanskje engelskkunnskapene i befolkningen. Men slikt er kanskje tross alt pirk. Det store spørsmålet er om R har modernisert selve stilen, altså Fitzgeralds flotte lyrisk-romantiske prosa. Inntrykket her er at de er svært lydhøre for Fitz’ stil og gir teksten en patina som i høy grad ”treffer” originalen. Dog kan en viss modernisering spores, i et eksempel som dette, der det begynner å spisse seg til mellom den fascistoide Tom Buchanan og Gatsby:

Fitzgerald:

Daisy rose, smiling faintly, and went to the table.
      ”Open the whisky, Tom,” she ordered, ”and I’ll make you a mint julep. Then you won’t seem so stupid to yourself … Look at the mint!”
      ”Wait a minute,” snapped Tom, ”I want to ask Mr. Gatsby one more question.”
      ”Go on,” Gatsby said politely.
      ”What kind of a row are you trying to cause in my house anyhow?”
      They were out in the open at last and Gatsby was content.
      ”He isn’t causing a row,” Daisy looked desperately from one to the other. ”You’re causing a row. Please have a little self-control.”
      ”Self-control!” repeated Tom incredulously. ”I suppose the latest thing is to sit back and let Mr Nobody from Nowhere make love to your wife. Well, if that’s the idea you can count me out … Nowdays people begin by sneering at family life and family institutions, and next they’ll throw everything overboard and have intermarriage between black and white.”

 

Norsk, 1951:
Daisy reiste seg, smilte litt og gikk bort til bordet.
      ”Trekk opp whiskyen, Tom,” kommanderte hun, ”så skal jeg lage Mint Julep. Dermed kommer du ikke til å merke hvor dum du virket akkurat nå … Se på minten!”
      ”Nei, vent nå litt,” glefset Tom. ”Det er et spørsmål til som jeg gjerne vil stille herr Gatsby.”
      ”Vær så god,” sa Gatsby høflig.
      ”Hva er det for slags bråk De prøver å få i stand i mitt hus?”
      Endelig var det blitt sagt, og Gatsby var fornøyd.
      ”Det er ikke han som lager bråk.” Daisy så fortvilet fra den ene til den andre. ”Det er du om lager bråk. Vis nå litt selvbeherskelse!”
      ”Selvbeherskelse!” gjentok Tom vantro. ”Ja, i våre dager er det vel blitt sånn at man bare skal la herr Ingenting fra Ingensteder stå i med ens egen kone. Men jeg deler ikke den oppfatningen, skal jeg si dere … Folk er begynt å rakke ned på familielivet og familiens rettigheter, og før vi vet ordet av det, kommer de til å kaste alle idealer overbord og tillate ekteskap mellom hvite og svarte.”

Norsk, 2011:

Daisy reiste seg med et lite smil og gikk bort til bordet.
      ”Du får åpne whiskyen, Tom,” kommanderte hun, ”så skal jeg lage mynte-julep til dere. Så dere slipper å føle dere så dumme … Se på den peppermynten!”
      ”Vent litt,” glefset Tom. ”Jeg vil spørre Mr. Gatsby om en ting til.”
      ”Vær så god,” sa Gatsby høflig.
      ”Hva er det for spetakkel De har tenkt å sette i gang hjemme hos meg?”
      Endelig lå kortene på bordet, og det passet Gatsby bra.
      ”Han driver vel ikke med spetakkel,” sa Daisy og lot blikket gå desperat fra den ene til den andre. ”Spetakkel er det du som driver med. Kan du ikke ta deg litt sammen?”
      ”Ta meg sammen!” gjentok Tom som om han ikke trodde sine egne ører. ”Det er kanskje det som er det siste – at man skal lene seg makelig tilbake og se på at Mr. Null og Niks fra Ingensteds ligger med ens kone. Altså, i så fall kan du ikke regne med meg …
Nå for tiden begynner folk å rynke på nesen av familieliv og familieverdier, og det neste blir vel at de kaster alt over bord og tillater blandingsekteskap mellom svarte og hvite.”

Det overlates til leseren å vurdere eksempelet. Det som imidlertid er tydelig, er at 2011-versjonen også holder seg med et fint riksmålsnært språk som ikke stikker seg ut på noen utidige måter. Det sies at Gordon Hølmebakk i Gyldendal brukte den berømte avslutningen i Gatsby som prøvestykke for håpefulle oversettere som ringte ham og ville ha oppdrag. Klarte de den, var det håp. Interesserte henvises til de to norske utgavene for å se hvordan det er blitt på norsk. Ikke alle bøker fortjener evig liv, men denne gjør det, og yngre generasjoner har veldig godt av å lese om Nick Carraway, Daisy og Tom Buchanan, Jordan Baker, og Gatsby selv – og alt som snyltet på ham, «det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann.» Vakkert, relevant og usigelig trist. Mer kan man ikke forlange.

Email, RSS Follow