Først ute var Pedro Carmona Álvarez og Kristina Solum med en samtale om den chilenske forfatteren Roberto Bolaños 1000-sidige roman 2666, som Kristina Solum har oversatt fra spansk til norsk. Pedro var den første til å introdusere og oversette Bolaño for norske lesere.

Roberto Bolaño (Santiago de Chile 1952 – Barcelona 2003) er blitt en myteomspunnet figur. Han var kompromissløs og spøkefull og alltid rede til å provosere. Det samme kan sies om forfatterskapet hans. Kjernen i 2666 er et mørkt og grunnleggende alvorlig tema: Ondskapen som ligger latent i alle mennesker, og strukturelt, i samfunnet. Den posthume romanen tar både for seg nazistenes bestialitet under 2. verdenskrig, og kvinnedrap, korrupsjon og narkotikakriminalitet i Mexico rundt årtusenskiftet.

De fem delene av 2666 knytter alle an til byen Santa Teresa i Nord-Mexico, en fiktiv versjon av Ciudad Juárez, hvor hundrevis av kvinner er blitt brutalt myrdet. For en oversetter krever romanens skildringer av drap, tortur og åstedsbeskrivelser nærlesning av pressens formuleringer rundt drap i det norske samfunnet. Oversetteren må også sette seg inn i en rekke anatomiske detaljer. Finnes det virkelig brusk i et kvinnebryst, slik originalen fremholder? Ifølge patologen oversetteren snakket med: nei. Til syvende og sist er det kanskje ikke så viktig om denne detaljen overføres som ”busk” eller ”hudflik”, men snarere at oversetteren har tilstrekkelig kontroll over hva som står i originalen til å ta gjennomtenkte valg. 400 sider med iscenesettelser av måter å tilintetgjøre kvinnekroppen på, krever å leve med disse drapene setning for setning, uke etter uke.

Likevel er 2666, og Bolaños forfatterskap for øvrig, er ikke bare mørke, men også gjennomgående humoristisk. Det er selvmotsigende, fragmentert, harselerende og poetisk, og først og fremst oppsatt på å leve på egne premisser. For å belyse dette har Pedro Carmona Álvarez har valgt ut og oversatt følgende sitat fra et intervju med Bolaño: ”Min fotballkarriere ble aldri helt forstått, verken av tilskuerne eller av lagkameratene mine. Jeg syntes alltid det var mer interessant å score selvmål enn mål. Et mål – med mindre du heter Pelé eller Didí eller Garrincha – er noe fremragende vulgært og fryktelig uhøflig mot det andre lagets målmann, som du ikke kjenner og som ikke har gjort deg noen ting. Et selvmål derimot, er en uavhengighetserklæring. Du gjør det klart for kameratene dine – og for publikum – at DITT SPILL ER ET ANNET.”

Kristina Solum

Pedro Camora Álvarez

Follow