«Rundt omkring oss på alle kanter hever det seg kropper i stein, i grupper eller sprengt fra hverandre i fragmenter, her og der med en torso, en sprukken hofte, en løsrevet arm, i bruddstykker som skal antyde skikkelser, alle i bevegelser som forteller om kamp, på flukt eller i fremstøt, noen i angrep, noen i dekning, sammenkrøpne eller oppreiste, og noen døende, og helt alene en frittstående fot som kjemper alene og spenner imot.»
Slik åpner Peter Weiss’ «Motstandens estetikk 1» i Middelthons oversettelse fra 1979. Middelthon oversatte hovedsakelig fra italiensk, men ble tildelt Bastianprisen for denne oversettelsen fra tysk. Astrid Nordang ser visse likhetstrekk mellom forfatter og oversetter:
«Weiss’ kunstneriske eksil er et gjennomgående tema i forfatterskapet, og han kalte selv Motstandens estetikk for en Wunschautobiographie, en ønskememoar. Blant annet skrev han inn en proletær oppvekst framfor å beskrive sin egen, borgerlige familiebakgrunn.
Her øyner vi en parallell til Carsten Middelthon selv, som etter jusstudier velger journalistikken og orienterer seg i kultur- og samfunnsspørsmål, før han med årene i Italia blir ført inn i en kompleks sosial bevissthet. At denne ble speilet i litteraturen, må ha virket ansporende i hans stadig mer omfattende virke som skjønnlitterær oversetter.»
Follow
