Oversetterforeningen

Av oversetter Kari Bolstad

En gang oversatte jeg en roman der heltinnen kjørte rundt på en gammel motorsykkel med sidevogn, en Puch 800. Den hadde firesylindret motor med bokserstøt. Sykkelen hadde dessuten særdeles myk differensialfjæring i presstålgaflene og innvendig ekspansjonskopling.

Etter at jeg omhyggelig hadde sjekket disse finessene og mer til med kyndige folk og følte meg på trygg grunn, lot jeg damen sette seg opp på motorsykkelen og dra ut i verden idet hun tråkket på gasspedalen.

Jeg visste ikke bedre, hvor dumt det enn høres. Saken er at kjøring av motorsykler ikke har noen tydelig plass i min erfaringsverden.

Vi har påpasselige anmeldere som sier fra om slikt. Derfor vet jeg nå at man får fart på en motorsykkel ved å vri på håndtakene, eller var det kanskje bare det ene?

Så lett er det å trå feil, på motorsykler eller i ukjent terreng. Selv om oversetteren skjerper alle sanser og har alarmanlegget i full beredskap, lurer det farer der vi minst venter det. Tryggest er vi egentlig når problemene er åpenbare og vi forstår at her må det drives research. I noen bøker blir undersøkelsene våre så omfattende at vi nesten burde hatt ansatte til å utføre dem. Lurer på om anmelderen med gasshåndtaket tenkte på alle de begrepene som takket være grundig research faktisk var kommet på plass i denne boka? Heltinnen var nemlig usedvanlig lærd, bevandret på de fleste fagområder, og brøt ut i lange utlegninger på annenhver side.

Men i dag skal jeg fortelle litt om en svensk krim fra avismiljø – med en sjargong som forfatteren ville skulle virke autentisk. Og derfor var den ikke nødvendigvis begripelig for svenske lesere heller.

Himlalådor? Ettapuff? Bubblare? Hvor finner en ordbøker med sånne ord? Og hele uttrykksmåten, da, de forte replikkene eller henvisningene til arbeidsprosesser og redaksjonelle rutiner, kort sagt mye av bokas sjel og puls. Det hele var så ”inside” – og jeg var så til de grader ”outside” der jeg sto med favnen full av løse ord og hele setninger, sjargong og fagtermer som hang og slang, alle dem jeg hadde plukket ut av teksten i løpet av de første hundre sidene jeg hadde prøvd å oversette. Og hvordan er det egentlig med bildene – ligger eller står de på sidene når avisfolk snakker sammen?

Jeg måtte opprette en forbindelse inn dit hvor løssalgspulsen hamrer som aller heftigst, til Akersgata. Og hva fant jeg? Gull! En hyggelig og imøtekommende krimjournalist med erfaring som korrespondent i Stockholm. Han svarte tålmodig på mailspørsmål gjennom hele prosessen. Dermed kom avisslangen på plass. Himlalådor ble garnityr og ettapuff lead. Ettan, førstesiden altså, ble fronten. Og så videre.

La anmelderne merke til strevet, tro? Neiiida! ”Grei nok oversettelse, men det har nok gått litt fort i svingene her og der,” var det en som skrev – uten å presisere nærmere. Jeg antok at det var den omhyggelig etterforskede, men til dels ubegripelige avissjargongen som var ment, og ble passe sur. Her var det ikke kuttet noen svinger, nei! Så i neste bok fra samme miljø passet jeg på å skrive etterord der krimjournalisten min ble behørig takket for god hjelp. Det kom ingen bemerkninger om fort i svingene denne gangen. Så heretter skriver jeg gjerne etterord når en oversettelse har krevd spesielt mye research. På den måten mener jeg å synliggjøre at ”det er ittnå som kjæm tå sæ sjøl.” Vi driver jo ikke og oversetter i vilden sky heller!