David Vann på norgesbesøk
Jeg elsker åpningen av Caribou Island, David Vanns første roman, hans andre bok på norsk, som akkurat er utkommet. Først: «Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, et håp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt.» Det går ikke mange linjer før man rives hardt ut av denne vakre, rytmiske tonen:
Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene.
Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren.
Så var jeg utenfor på verandaen igjen.
Enda så grusomt det er det hun forteller her – en ti år gammel jente finner sin egen mor hengt – er dette et av de aller fineste, et av få øyeblikk i romanen med god kontakt mellom mennesker. Irene forteller faktisk om det, til datteren sin. De holder om hverandre en bitte liten stund, foran peisen. Likevel ruver selvfølgelig denne hendelsen i fortiden over hele romanen, man skjønner fort at det vil gå forferdelig galt, man forventer det verste. Et voldsomt trykk bygges opp. Og det går enda verre enn man kunne ha forestilt seg. Romanen ender rett og slett sjokkerende – først etterpå ser man den uavvendelige logikken, at det måtte gå akkurat slik.

Det er så mørkt det David Vann skriver, det er undergang og elendighet fra start til slutt, men likevel er det en humor i alt. I den sentrale novellen i debuten Legender om et selvmord oppstår en ekstremt svart komikk: En far drar rundt på liket av sin sønn, i en sovepose, og oppfører seg som om gutten bare sover. Og likevel er det vakkert, nydelig, et opprivende sjelelig drama som først og fremst blir beskrevet gjennom det ytre.
I Caribou Island er selve det håpløse prosjektet – denne hytta til Gary – et komisk element. Dette komiske både letter og forsterker det tragiske, trykket som bygges opp hele tiden. Hele veien er det malplasserte replikker og snåle ting – ikke minst i de andre trådene i romanen, med litt lettere historier: Blant annet følger vi datteren Rhoda og hennes overfladiske, idiotiske mann som er utro med en ung turist. Her får jakten på mening en komisk form, som når han plutselig får en åpenbaring:
David Vann er på norgesbesøk akkurat nå, og han skriver ikke bare rystende, beksvarte bøker (med humor), han forteller også både morsomt, klokt og åpenhjertig om romanene og hendelsen i hans eget liv som utvilsomt har preget skrivingen: Da han var tretten år, begikk faren selvmord. Onsdag 30. mai blir han intervjuet på Litteraturhuset av Martin Grüner Larsen under overskriften Vinter i Alaska, lørdag møter han Fredrik Wanderup på Lillehammer. Få med deg det!