av Jørn Roeim

Er en oversetter tospråklig? Med oversetter mener jeg her en som, i likhet med meg selv, er hel- eller deltidsbeskjeftiget med å oversette skjønnlitteratur fra et fremmedspråk til norsk. Spørsmålet er imidlertid like relevant for andre kategorier av oversettere, som tolker, translatører, audiovisuelle oversettere (TV-tekstere) etc. (For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at den gjennomgående bruken av pronomenet han skyldes at jeg i tankene bruker meg selv som eksempel både på oversetter og leser. Det er ikke meningen å tildekke det faktum at kvinner er i flertall blant så vel skjønnlitterære oversettere som blant lesere av skjønnlitteratur.)

Det innledende spørsmålet kan virke overflødig siden det er innlysende at en oversetter må beherske to språk — utgangsspråket (det fremmede) og målspråket (norsk). Dermed er det ikke gitt at en oversetter er det vi vanligvis mener med tospråklig. For å nyansere problemstillingen vil jeg innledningsvis bruke begrepene primær og sekundær tospråklighet. Begrepene er mine egne og gjør således ikke krav på vitenskapelig gyldighet.

Med primær tospråklighet mener jeg som i vanlig språkbruk ligger i begrepet tospråklighet. Det vil si en person som er oppvokst med to språk enten i forbindelse med migrasjon eller på grunn av foreldre med ulik språkbakgrunn. Et typisk eksempel er en person med norsk far og fransk mor, født og oppvokst i Norge, og fra foreldrenes side bevisst oppdratt som tospråklig i tett kontakt med morens hjemland og familie, og ved at fransk i betydelig grad er benyttet som dagligspråk i hjemmet. En variant av dette er personer som har tilbrakt store deler av barndommen i utlandet i forbindelse med foreldres arbeid, for eksempel misjonærbarn. Andre varianter kan selvsagt også tenkes — poenget er at en primært tospråklig person har fått det vi betrakter som fremmedspråket så å si inn med morsmelken.

Med sekundær tospråklighet tenker jeg på tospråklighet oppnådd gjennom et akademisk studium eller en annen form for egeninitiert læring.

En oversetter kan tilhøre en eller begge av disse kategoriene. Å trekke klare grenser mellom dem kan i mange tilfeller være vanskelig, for ikke å si umulig. En tospråklig oppvekst (primær tospråklighet) kan for eksempel bli etterfulgt av akademiske studier i fremmedspråket (sekundær tospråklighet), slik at man får en kombinasjon av de to.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at det er en fordel for en oversetter å være primært tospråklig, altså tospråklig fra barnsben av. Det sier seg selv at en slik naturlig innlæring av språk gjennom daglig familiær og kulturell praksis er den beste måten å lære seg et språk nummer to på. Ved å praktisere to språk i sitt daglige liv er man jo i praksis nesten automatisk også en form for oversetter.

Men det er langt fra noen selvfølge at man derved også er kompetent til å bedrive litterær oversettelse. Man blir like lite automatisk en god skjønnlitterær oversetter fordi man er oppvokst med for eksempel fransk mor og har snakket både fransk og norsk hjemme i oppveksten, som man automatisk blir en god skjønnlitterær oversetter fordi man har en master i et fremmed språk. Språklig kompetanse har man riktignok rikelig av i begge tilfeller, men derav følger ikke at man behersker kunsten å oversette.

For å oversette skjønnlitteratur er det nødvendig med minst følgende tre kvalifikasjoner: 1) inngående kjennskap til et fremmed språk og dets kultur, 2) inngående kjennskap til norsk språk og evnen til å uttrykke seg skriftlig på norsk på et litterært kunstnerisk nivå (det man kaller å kunne skrive — det er ingen tilfeldighet at mange forfattere også er oversetter og omvendt), 3) litterær modenhet, innsikt og interesse, supplert av gode allmennkunnskaper.

Man kan oppsummere det hele slik: En god skjønnlitterær oversetter er et lesende, skrivende og nysgjerrig menneske.

Men som sagt: Ingen av disse kvalifikasjonene følger automatisk av at man er oppvokst som primært tospråklig, og de følger heller ikke automatisk av en tilegnet sekundær tospråklighet.

I oversetterbransjen spørres det ikke hverken etter språklig bakgrunn eller formelle kvalifikasjoner. Medlemmene av Norsk Oversetterforening, det vil si kjernen av norske skjønnlitterære oversettere, har en faglig bakgrunn som spenner fra professorkompetanse til autodidaktisme. Felles for dem alle er at de kan oversette på et nivå som tilfredsstiller forlagenes språklige og litterære kvalitetskrav, det vil si frembringe oversettelser som er en «stilistisk og innholdsmessig adekvat gjengivelse av originalverket», som det heter i  forlagsbransjens normalkontrakt for oversettelser. Hvordan de har oppnådd dette nivået, er likegyldig. Det eneste som teller, er hva man kan prestere i praksis.

Dermed ser vi at begrepene primær og sekundær tospråklighet egentlig ikke er særlig relevante i oversettersammenheng, og jeg vil derfor innføre et tredje begrep, som relaterer seg til oversetterens praktiske yrkesutøvelse, nemlig funksjonell tospråklighet. Det vil si den formen for tospråklighet, den være seg primær, sekundær eller ulike kombinasjoner av disse, men med alt den rommer av språklig og kulturell kunnskap og viten, som gjør en person skikket til å utføre skjønnlitterære oversettelser på tidligere nevnte nivå.

La oss derfor igjen se på det jeg nevnte som etter min mening nødvendige kvalifikasjoner for å kunne gjøre dette, nemlig inngående kjennskap til et fremmed språk og dets kultur, inngående kjennskap til norsk språk og evnen til å uttrykke seg skriftlig på norsk på et litterært kunstnerisk nivå, samt gode allmennkunnskaper.

At en oversetter må ha inngående kjennskap til fremmedspråket og dets kultur, virker vel nokså selvsagt, skjønt det er kanskje ikke like selvsagt for alle at kulturen er like viktig som språket. Men kulturell kunnskap er helt nødvendig for å forstå alle aspekter ved en tekst, og en oversetter må forstå absolutt alt. Det er ganske enkelt umulig å oversette godt og riktig noe man ikke selv har forstått.

Noen eksempler kan utdype litt nærmere på hva det vil si å forstå en tekst, så vel språklig som kulturelt. Jeg har opplevd at folk som selv ikke er oversettere, nærmest har en illusjon om at oversettelse handler om at dét og dét ordet eller uttrykket på et fremmed språk har sin direkte motsvarighet på norsk — det vi oversettere litt ironisk kaller én til én-oversettelse (ekstremvarianten av dette er de generatoroversatte mailene, for eksempel de såkalte Nigeria-brevene, som av og til havner i innboksen).

At litterær oversettelse handler om noe langt mer, erfarer mange, som ikke er oversettere av profesjon, når de prøver å oversette en litterær tekst. Så godt som uten unntak blir de fleste forbløffet over hvor vanskelig det er, og de innser raskt ordbøkenes begrensninger når det gjelder å finne løsninger.  En enkel engelsk setning som «He reached out and picked an apple», vil en amatør kanskje oversette med «Han strakte ut hånden og tok et eple.» En oversetter vet imidlertid at den engelske beskrivelsen av håndbevegelsen er en retorisk klisjé som ikke hører hjemme på norsk, hvor håndbevegelsen ligger implisitt i utsagnet «Han tok et eple». Et annet eksempel er «dozen», en mye brukt tallangivelse på engelsk. «Dozen» tilsvarer selvsagt «dusin», men direkte oversettelse er lite gunstig fordi «dusin» nå er arkaisk på norsk. Dessuten brukes «dozen» stort sett som en ikke nærmere definert mengdeangivelse. I stedet for «et dusin» er det derfor bedre å snakke om «ti-tolv stykker» i entall på norsk, eller om «mange» eller «en mengde» i flertall. Utallige andre eksempler kunne nevnes. Løsninger som disse finner man ikke ved hjelp av ordbøker, de fremkommer som et resultat av oversetterens intime kjennskap til de to språkene han arbeider med — det som han avkoder, det vil si fremmedspråket, og det som han formulerer seg på og skriver det hele om igjen på, nemlig norsk. Eller kort sagt — oversetterens funksjonelle tospråklighet

Et par eksempler på kulturelle, nærmere bestemt litterære, referanser, som kan være hyppig forekommende i blant annet engelsk litteratur: Hvis det i en engelsk tekst snakkes om «the cities of the plain», må oversetteren vite at det dreier seg om Sodoma og Gomorra, altså en bibelreferanse. Hvis det i teksten snakkes om et sted hvor «in the poet’s word — prayer had been valid», må oversetteren vite at det er en referanse til T.S. Eliot og hans dikt «Little Giddin». (Jeg sier at oversetteren må vite, men ingen kan vite alt eller ha alle referanser inne. En oversetter må derfor ha en slags sjette sans, eller det man kanskje kan kalle en språklig og litterær følsomhet eller fornemmelse, som gjør at han mistenker at her kan det være en referanse. I tilfellet med Eliot fremgår det jo av teksten at det er en dikter som har sagt det, så da er det bare å google på «prayer had been valid» dersom man ikke er så bevandret i britisk litteratur at man tar referansen uten videre).

Like viktig som kjennskap til fremmedspråket, eller om mulig enda viktigere, er kjennskap til norsk språk og evnen til å uttrykke seg skriftlig på norsk på et litterært kunstnerisk nivå. Min erfaring er at de fleste, når de hører at jeg er oversetter, først og fremst oppfatter meg som en person som er god i fremmedspråk.  De færreste tenker på at en norsk oversetter skriver norsk, og at det altså er morsmålet en norsk oversetter virkelig må beherske, fordi det er det norske språket som er en oversetters kunstneriske uttrykksmiddel.

Selv om oversetteren skriver med det vi kan kalle bundet mandat — han skal jo ikke, som en forfatter, finne på det han skal skrive — det står der allerede, han skal bare skrive det om igjen på norsk. En definisjon på en god oversettelse er derfor slik man kunne tenke seg at boka var blitt skrevet av en norsk forfatter. Det vil si at det språklige uttrykket skal være hundre prosent norsk; man skal ikke kunne skimte originalspråket gjennom teksten.

Da Ragnar Hovland fikk Bastianprisen, som utdeles av Norsk Oversetterforening, for sin oversettelse til nynorsk av Roar Dahls «Georgs magiske medisin» i 2008, het det i juryens begrunnelse (det skal i parentes bemerkes at undertegnede var medlem av denne juryen):

«Den er trofast mot originalen når det gjelder form, innhold og stilnivå. Den er like leken, like rampete og like absurd poetisk. Det gjelder også de to-tre diktene. Den er helt norsk i ordvalg og uttrykksmåte. Språket er nært, muntlig og friskt, og originalspråket kommer ikke til syne. Norske idiomer er brukt på en selvfølgelig og overbevisende måte, også der en direkte oversettelse kunne tolereres, men gjøre opplevelsen fattigere.»

Dermed er vi inne på selve den kunstneriske prosessen som en oversettelser innebærer, selve forvandlingen av teksten fra ett språk til et annet. Selve «magien» i en god oversettelse, om jeg kan driste meg til å bruke et slikt uttrykk. Vi er nå langt hinsides ordboknivå og langt inne i kunstnerens verksted, der hvor tospråklighet i lykkelige øyeblikk blir til språklig og litterært artisteri. For det er fortsatt tospråklighet det er snakk om, oversetterens tospråklighet, utfordringen og svetten og slitet ved å vri hjernevinningene, bruke alt man har av språklig kunnskap og skaperevne for å få et litterært verk på fremmedspråket trygt brakt over i norsk språkform, slik at en norsk leser opplever det som å lese originalen, ja slett ikke tenker på at det er en oversettelse han leser.

En kollega, oversetteren og filmteksteren Jon Rognlien, sier det slik: «Vår oppgave som oversettere er å få til en tekst som hverken peker på at den kommer fra et annet idiom (språk) eller peker på at den er blitt oversatt. Den oversatte teksten skal gi leseren en opplevelse av å oppleve verket direkte — om mulig.»

Om mulig, ja.  Oversettelse er blitt karakterisert som «det umuliges kunst», i hvert fall i teorien. Men det heter seg også at «oversettelse er i teorien umulig, men i praksis relativt mulig». Og den som gjør det mulig, er oversetteren med sin funksjonelle tospråklighet, sin intime kjennskap til så vel utgangsspråket som til målspråket, sin evne til å se hvilke muligheter som foreligger for overføring. Hele tiden med like stor konsentrasjon på originalteksten som på den norske teksten han selv produserer.

I oversetterens hjerne gjennomgår teksten en forvandlingsprosess  hvor han tar i bruk alt hans tospråklighet rommer av kunnskaper og skaperevne, og resultatet er noe så paradoksalt som den samme teksten i en helt annen og ny versjon, men som sagt — like fullt en versjon som leseren opplever som den originale.

Jeg har lest Alice Munro, sier vi, eller Philip Roth, Henning Mankell, Charles Dickens, Valerie Solanas, Jane Austen eller hvem det måtte være av utenlandske forfattere, uten å tenke på at vi har lest en bok av vedkommende forfatter og hennes/hans norske oversetter. To åndsverk har smeltet sammen til ett og eksisterer i symbiose, for det ene kan ikke skilles fra det andre, men oversettelsen, det vil si oversetterens tekst, er et like selvstendig og juridisk beskyttet åndsverk som forfatterens tekst.

Tenk på det neste gang du leser en oversatt bok: Hver eneste bokstav, hvert tegn, hvert ordvalg, hver formulering, hver setning, kommer fra tastetrykk på oversetterens PC og er resultatet av en sammenhengende serie kvalifiserte valg.

Som alle kunstneriske prosesser kan også en skjønnlitterær oversettelse oppleves som et slit. Man «brottas med orden», for å si det med Strindberg. Leter fortvilet etter det rette ordet eller den rette formuleringen i det ene øyeblikket, for kanskje å oppleve en lykkelig språklig «flyt» i det neste.

En målsetning med strevet er paradoksalt nok at det ikke skal merkes, at leseren ikke skal tenke over at det er en oversettelse han leser. Takket være oversetterens tospråklighet kan leseren slippe å bakse med et fremmedspråk han kanskje har få forutsetninger for å kunne forstå og oppleve på det nivået en god leseopplevelse bør innebære, og i stedet kunne nyte verket i kongenial versjon på sitt eget språk, norsk.

Artikkelen sto trykket i Impuls nr. 3/2013, utgitt av Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Follow