av oversetter Anne Karin Torheim

For ei stund sida høyrde eg om eit forfattarintervju, der intervjuaren spurte den skjønnlitterære forfattaren om språket er viktig. Kva forfattaren svarte er uvisst, men kanskje han eller ho gjorde det same som Dag Solstad, då Eva Bratholm spurte om han trudde på litteraturen – nemleg lét vere å svare. For å få eit interessant svar kan ein journalist sjølvsagt gjere seg meir uvitande enn han eller ho er, men det får vere måte på idiotspørsmål.

Rett nok er journalistikk prega av ei instrumentell og, kan ein kan vel seie, ei meir eller mindre rasjonell språkføring, som ikkje berre kan forenkle komplekse saksforhold, men tippe over i det totalt fordummande. Det motsette av sanninga er ikkje alltid løgna, men kan også vere forenklinga. Ei instrumentell språkføring opererer med språket som ein reiskap, men alle språkarbeidarar erfarer vel på ein eller annan måte at det også er eit materiale, ja, eit levande materiale. Orda er til og med dei eldste levande vesen, har eg lese ein stad! Og slik sett er språket vårt eit sjølvstendig fenomen.

Holrom i språket
Erkjenninga av språket som eit sjølvstendig fenomen er meir utbreitt i skjønnlitteraturen enn journalistikken. For å karakterisere, for eksempel, ein roman brukar ein ord som handlingsstyrt og språkstyrt. Ein kriminalroman er helst handlingsstyrt medan Jon Fosses romanar er språkstyrte, men dette er ei sanning med modifikasjonar. For eigentleg er det språket som handlar og skrivaren lar det gå sine eigne vegar. Men kva tyder det – å la språket gå sine eigne vegar? Ikkje at det fullt og heilt styrer våre assosiasjonar, men at det kan vere ein sterk pådrivar. Det eine ordet kan ta det andre, ikkje berre i munnleg, men også i skrifteleg språkbruk. Men korleis det eine ordet tar det andre, har jo den som skriv meir eller mindre styring med. Kanskje handlar det også om å lytte etter holrom i språket; fylle inn noko som manglar, setje språket i rørsle og gi det form? Er det noko her som ikkje kjem til orde? Vi tenkjer gjennom språket. Vi tenkjer best gjennom morsmålet, i den forstand at tankar og kjensler er to sider av same sak. Generelt sett er det gjerne lyrikksjangeren som tydelegast demonstrerer dette. I diktet Stilla direktiv frå samlinga Sånger och formler frå 2015 skriv svenske Katarina Frostenson (1953) følgjande:


Tanken är en bøn, den rør seg stilla utåt

Känsla, sök ett fäste
det går inte utan förbindelse
finn din syster

en syster i Syrien
tanken tvinnar tråden (…)

 

Språkkunstnar Frostenson har eit suverent grep om sitt morsmål. Flyten i språkføringa hennar kan føre lesaren, nær sagt, kvar som helst – for ikkje å snakke om klangen! I sitatet ovanfor kan ein sjå kor vokalane korresponderer med kvarandre, på same tid som språket løfter blikket og går vidare på overraskande vegar. Det blir meir enn kling-klang når Frostenson skriv en syster i Syrien i ei bok som altså kom ut i 2015, og som ho faktisk fekk ein vel fortent Nordisk Råds litteraturpris for.

I denne samanheng kan nemnast at då forfattaren Kjartan Fløgstad fekk same prisen i 1978 for romanen Dalen Portland, gav han prispengane til Noregs Mållag. Det tolkar eg som ei svært sterk understreking av morsmålets verdi, og det vil her seie nynorsk. Men både nynorsk og bokmål er, i så måte, norske verdiar, slik svensk er ein svensk verdi. Og vidare: At ein verdset morsmålet sitt er heller ein føresetnad for omsetting enn ein motsetnad. For eksempel har Fløgstad blant andre gjendikta chilenske Pablo Neruda. Og Frostenson er også verksam som omsettar.

Menneskelege behov
I den ovanfor nemnde diktsamlinga Sånger och formler skriv Frostenson sjølv om det meiningsfulle ved omsettingsarbeid, om å bringe erfaringar nedfelt i eit språk over til eit anna:

(…)
att overföra rader från ett språk till ett annat
knapra hårt bröd i mellantiden
tömma klunkar av vatten
prosa steg för steg eller dansande versrader
se dem träda fram
som i Ovidius Svarta havsånger
känna längtan verka och tränga att få
se en rad under handen väksa fram

 

Linjene ovanfor inngår i nokre dikt ho kallar Sorgesånger. I kontekstsen er det tydeleg at omsettinga også er noko eg‘et i diktet gjer for å kunne fordøye sorga etter at mora har gått bort. Denne kommunikasjonen med noko anna enn ein sjølv er gjerne eit teikn på eit allment menneskeleg behov. No skal ikkje eg påstå at det er eit allment menneskeleg behov å omsette frå eit språk til eit anna. Det er likevel noko med konsentrasjonen omkring det eit anna menneskes har uttrykt, merksemda ein må mobilisere for å forstå, nærkontakten med eit anna språk, og alt det kan innebere, og så se en rad under handen väksa fram. Så eg vil påstå at det er noko med omsettingsarbeid som tilfredstillar eit menneskeleg behov for reell kontakt med omverda. I alle fall er det neppe noko ein gjer for å bli rik og berømt! For kor ofte blir ikkje omsettarens namn rett og slett gløymt når ei bok skal presenterast, som om ei bok omsett frå, for eksempel engelsk, også opphaveleg er ei norsk bok! Og det er den jo ikkje, sjølv om mange i desse globaliserings-tider vil ha oss til å tru det. For ein del år sidan då sonen min gjekk på vidaregåande, blei ikkje engelsk lenger kalla eit framandspråk. Kva for ein fantastisk pedagog som fann på det, må gudane vite. Og kvifor går undervisninga om Henrik Ibsen på Universitet i Oslo føre seg på engelsk? Og på same utdanningsinstitusjonen er ein norsk professor i norrønt tvungen til å undervise studentane sine på engelsk!

Dette er ein språkleg kapitulasjon. Slik det også er når nordmenn, svenskar og danskar snakkar engelsk seg i mellom. Mon tru kva kong Gustav den 3. ville sagt til det, han som allereie i 1786 stifta Svenska Akademien for å verne om det svenske språket? Det forhindrar ikkje at medlemene til saman beherskar minst 30 framande språk, og dermed skulle dei vere godt rusta til å lese seg fram til ein verdig nobelprisvinnar i litteratur. Akademien er dessutan autonomt, altså ikkje økonomisk avhengig av skiftande regjeringars kulturbudsjett og eventuelle politiske føringar. (For ikkje å snakke om kulturministrar av ymse kaliber.) Som vi veit har Gamle Norig nørdst i Grendom ei litt anna språkhistorie enn Sverige og er eit endå mindre språkområde. Og likevel let vi engelsk få innpass, nær sagt, over alt. Det gjeld, for eksempel, namn på butikkar og restaurantar og ofte også titlar på norske kunstutstillingar. Blir kunsten liksom kulare med ein engelsk tittel? Internasjonalisering, globalisering, ja, vi må følgje med tida. Men betyr det i praksis at det no er engelsk som gjeld, elles kjem vi heilt i bakevja her oppe i nord? Jau, vi må lære oss engelsk og andre framande språk, men det er morsmålet som gjeld om vi ikkje skal bli mållause.

At mesteparten av litteratur omsett til norsk stammar frå dei engelske språkområda er heller inga overrasking. Og slik får vi mange kulturelle blindsoner, som ikkje er spesielt heldig for å forstå den verda vi lever i – i ei verd prega av migrasjon, krig og stormaktspolitikk. Dette har Norsk Oversetterforening, slik eg har forstått det, eit ønske om å gjere noko med. Foreininga har blant anna gåande eit samarbeid med Norsk PEN og Kapittel – Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. I samanheng med festivalen blir det arrangert ein omsettarverkstad der det går føre seg eit samarbeid mellom utanlandske forfattarar og norske omsettarar. Etter to dagars samarbeid blir så dei omsette tekstene presentert for publikum gjennom opplesing på originalspråket og på norsk.

I september i fjor deltok eg som omsettar av dikta til iranske Fatemeh Ekhtesari (f. 1986). Etter å ha flykta frå Iran i desember 2015 med ei fengselstraff på 11 ½ år og 99 piskeslag hengande over seg, for blant anna å ha handhelsa på ein mann, kom ho etter kvart til Lillehammer som fribyforfattar i januar i 2017. Ho har utgitt to bøker i Iran, der mange ord er forbode å bruke, men Ekhtesari visste råd. Ho laga «holrom» der dei forbodne orda skulle stått, for så å publisere dei på internett i sin rette samanheng. I eit land der kvinner blir straffa for ikkje å bruke hijab, har nok dette provosert styresmaktene. Ekhtesari er utdanna jordmor og gjennom dei tre åra ho arbeidde som jordmor tok ho imot 133 barn, fortalte ho meg. Det skal jo ikkje allverdas fantasi til for å skjønne at ho i dette yrket har komme tett på mange kvinners livsforhold. Og då eg nemnde for henne at Margaret Atwood skreiv The Handmaid‘s Tale etter å ha reist rundt i Iran, var det tydeleg at ho kjente til denne forfattaren, ja, ho sa faktisk at Atwood var ein av hennar favorittar! Men fordi dikta hennar helst bør få snakke for seg sjølv, og slik bli lesne med eit friskt blikk, tar eg ikkje med meir om bakgrunn eller om tematikk i diktinga hennar.

Postmoderne ghazal

Anne Karin Torheim og Fatemeh Ekhtesari. foto

Anne Karin Torheim leser sin gjendiktning av Fatemeh Ekhtesaris (t.v.) dikt på Kapittel-festivalen. (Foto: Andrea Rocha)

Men no er det på tide å innrømme at eg ikkje kan persisk og berre hadde eit overflatisk kjennskap til Irans historie og kultur. Samtalen oss i mellom gjekk føre seg på engelsk, må eg også innrømme. Dikta vi arbeidde med hadde eg på førehand fått tilsendt i litt laber engelsk omsetting frå persisk. Men heldigvis har Ekhtesari både ein tydeleg formvilje og eit konkret forhold til kva som går føre seg i dikta. Utan samarbeidet med henne hadde eg aldri gitt meg ut på å gi dikta norsk språkdrakt.

Det er likevel ikkje allverda ein kan få gjort på to dagar, og sidan arbeidet blei avslutta med opplesing for publikum, var det i alle fall viktig å få fram meiningsinnhaldet. Eg hadde på førehand laga rå-omsetting av dei tilsendte engelske versjonane, men sidan engelsken var såpass dårleg, var det mykje å klare opp i. Det blei for eksempel ein del søking på nettet etter diverse bilde for å få meir presise forklaringar på den noko vage engelsken. Eksempel: i dikt nr. 1, sjette strofe går dei to første verselinjene slik: I, the pane of prison‘s fan, am rotating/toward your air. Ekhtesari forklarte at eg‘et i diktet faktisk er i fengsel og at det på persisk finst eit uttrykk for lengsel etter nokon som går ut på at ein ønskjer å vere i lufta rundt den etterlengta personen. For å få meininga tydeleg fram her og samtidig behalde det effektive bildet av den roterande vifta, blei altså dette til: Eg er i fengsel og tankane mine roterer/lik fengselsvifta, rundt deg. Ikkje spesielt smidig, men det fekk duge til opplesinga. I samarbeidet var Ekhtesari viljesterk på å formidle kva ho opphavleg hadde skrive, så det forbausa meg då ho meinte vi kunne ta bort Det kaspiske hav i dikt nr. 4, strofe 8 og berre skrive hav. Ho trudde det var ein forvirrande referanse for det norske publikumet, men eg ville slett ikkje ta det bort. «Puta mi er ei strand ved Det kaspiske hav» er eit slagkraftig bilde som blir forsterka av den geografiske forankringa.

Dei fleste strofene i dikt nr. 4 er bygd opp på dobbeltlinjer. Dette er noko som kjenneteiknar ghazalen; ei innvikla verseform som blei utvikla i arabisk poesi i det 7. århundre. Verseforma spreia seg til tyrkisk – og urduspråklege område – og ikkje minst persisk, der ghazalen fekk si endeleg form blant anna av diktaren Hafiz (d. 1389).[1] Dette vitnar om at persisk er eit gammalt kulturspråk.

Og ettersom Ekhtesaris dikt blir karakterisert som ein slags postmoderne ghazal, peikar altså dette med strofer på to linjer på ein fri bruk av litterære verkemiddel frå denne verseforma. Også skifte av synsvinkel innanfor same dikt, jfr. dikt nr. 4. Men dikta hennar er ikkje ghazalar i vanleg forstand. Ho vel ut enkelte trekk ved ghazalen, og brukar dei der ho treng dei. Dette tolkar eg meir som ei frigjering frå den eldgamle, strenge verseforma. Og denne «metoden» står også i stil med innhaldet i dikta. Slik sett, trur eg, at ikkje berre innhaldet i dikta, men også forma, har provosert det djupt konservative presteskapet i Iran. Ein treng ikkje vere Iran-kjennar for å vite at ytringsfridomen har dårlege kår i landet, og at dei som kjempar for kvinners rettigheiter, blir sett på som fiendar av staten. Presteskapet har jo bukta og begge endene i denne islamske republikken som, med sine over 80 millionar innbyggjarar, er eit stort og mektig språkområde.

Risikosport?
Dei tre dikta som blir presenterte her, er så godt som akkurat slik dei blei lesne opp på Kapittel-festivalen i fjor i Stavanger. Dikta har også tilnærma same linjedeling og like mange blanklinjer som i dei engelske versjonane. Innanfor arbeidsramma til denne omsettarverkstaden, er det sanneleg ikkje godt å seie kor vel dikta til Ekhtesari har blitt tatt vare på. Var det for eksempel kulturelle referansar i originalane som har gått tapt på vegen? Ja, kan dikta ha blitt vatna ut via engelsken og mi språkføring? Med fleire kokkar blir det gjerne meir søl. Det er mykje som skal klaffe for at resultatet skal bli vellykka.

For å få fasong på den norske språkdrakta måtte eg i alle fall setje morsmålet mitt i rørsle, både som reiskap og materiale, og helst på ein slik måte at dikta fungerte i mi munnlege framføring. Men når språkarbeidet går via engelsk, og originalane er på eit, for meg, så framandarta språk som persisk med eit alfabet der ingenting er gjennkjenneleg, blir omsettinga nesten ei form for risikosport. Det blir liksom hengande igjen noko usikkert i lufta, ei kjensle av at her er noko ein ikkje har skikkeleg oversikt over. No er heller ikkje språkkommunikasjon, verken på den eine eller andre måten, noko som kan rasjonaliserast inntil beinet. Eg synest i alle høve at denne forma for omsettarverkstad, i regi av Norsk Oversetterforening, er eit konstruktivt tiltak, som skaper interessante møte mellom folk, språk og kulturar, og dekkjer i så måte eit menneskeleg behov. Slik sett gjorde engelsken nytte for seg her. Men generelt vil jo direkte-omsetting vere det beste og sikraste, om ein då har den språkkompetansen som skal til.

[1] To ghazalar av Hafiz er gjendikta til norsk av persiskkyndige Johannes Gjerdåker i diktsamlinga Skot på gammal stuv (1978). Og Erling Kittelsen har gjendikta pakistanske Jamshed Masroors ghazalar i samarbeid med forfattaren i samlinga Oseaner av øyeblikk (1994). Kittelsen har også i si eiga diktsamlinga Diktet løper som en by frå 2010 brukt trekk frå den persiske ghazalen, nemleg det å la siste ordet i kvar strofe gå igjen.

Teksten har tidligere stått på trykk i Tidsskriftet Mellom nr. 1/2018. Torheims gjendiktninger av Fatemeh Ekhtesaris dikt som det refereres til i teksten, kan leses i denne utgaven.