Ika Kaminka er tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris 2021 for sitt samlede virke som oversetter fra japansk og engelsk.

Prisen ble delt ut under Norsk Litteraturfestival torsdag 27. mai.

«Oversettelsene hennes er lekne, men alltid lydhøre; de vitner om en oversetter som tar selvstendige og vitale valg, men som ikke dermed lar seg friste til å sminke tekstene om etter egne preferanser.» sier blant annet juryen i sin begrunnelse. «Litteraturen trenger oversettere med vågemotet i behold, oversettere som både innenfor og utenfor oversettelsene inviterer til diskusjon. Kaminka er en slik oversetter.»

Ika Kaminka (f. 1958) har oversatt i over 20 år og har utmerket seg særlig som oversetter av japansk litteratur.  Juryen hedrer med prisen ikke bare en imponerende oversettergjerning, men også Kaminkas viktige rolle som døråpner for japansk litteratur og kultur. «For en oversetters virke må ikke nødvendigvis holde seg innenfor bokpermene. Kaminka er blant oversetterne som best demonstrerer dette i Norge; de siste tiårene har hun markert seg som en unik formidler av japansk litteratur. Interessen for bøker fra det japanske språkområdet har vært økende disse årene. Det skyldes nok til dels Haruki Murakamis popularitet. Men at interessen ikke har stoppet opp her, kan vi ikke minst takke Ika Kaminka for. Listen over oppsiktsvekkende japanske forfattere hun har vært med på å introdusere i Norge, er betydelig.»

Kaminka har i tillegg til tretten oversettelser av Haruki Murakami blant annet oversatt eksperimentelle poeter som Hiromi Itō og klassikere som Jun’ichiro Tanizakis «Søstrene Makioka». Juryen fremhever også Kaminkas innsats for oversetterne som leder i Norsk Oversetterforening i periodene 2008–2010 og 2014–2020.

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris består av kr 50 000 kroner og et diplom. Juryen har bestått av Janicken von der Fehr, Norsk kulturråd, Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet, og Knut Andreas Grimstad, Universitetet i Oslo.

Juryens begrunnelse:
«Fremmedspråk åpner så mange slags dører, også en del man ikke visste om før man har åpnet dem», har årets mottaker av Det skjønnlitterære oversetterfonds pris sagt i et intervju. «Når du lærer nye språk, oppdager du nye sider ved verden – og ved deg selv». Med sin oversettergjerning lar årets prismottaker norske lesere ta del i oppdagelsen av verden; hun har selv blitt en døråpner for litteratur og kultur fra språkområdet hun oversetter fra. Mange lesere i det litterære Norge vil forbinde nettopp hennes navn med japansk litteratur.

Årets prismottaker er Ika Kaminka.

Siden oversetterdebuten med Norwegian Wood av Haruki Murakami i 1998 har Ika Kaminka oversatt et tjuetalls romaner, essay- og novellesamlinger fra japansk og engelsk, og hun har gjendiktet tre svært ulike japanske poeter. Arbeidet har blant annet innbrakt henne Bastianprisen og flere nominasjoner til Kritikerprisen for beste oversettelse. Det er imidlertid ikke bare hennes svært imponerende oversettergjerning juryen vil trekke fram i dag. For en oversetters virke må ikke nødvendigvis holde seg innenfor bokpermene. Kaminka er blant oversetterne som best demonstrerer dette i Norge; de siste tiårene har hun markert seg som en unik formidler av japansk litteratur. Interessen for bøker fra det japanske språkområdet har vært økende disse årene. Det skyldes nok til dels Haruki Murakamis popularitet. Men at interessen ikke har stoppet opp her, kan vi ikke minst takke Ika Kaminka for. Listen over oppsiktsvekkende japanske forfattere hun har vært med på å introdusere i Norge, er betydelig.   

Det er heller ikke bare det japanske som setter kveik i Kaminka. Hun hever gjerne stemmen for oversetteryrket generelt. Som leder for Norsk Oversetterforening i to perioder, fra 2008–2010 og 2014–2020, har Kaminka vært en tydelig forkjemper for oversetternes synlighet. Hun har gjentatte ganger gått i bresjen for oversetternes rettigheter; i møte med forlagenes pressede økonomiske prioriteringer har hun fungert som en uredd vaktbikkje.

Like engasjerende som hun selv er i oversetterpolitikken, fremstår også oversettelsene Kaminka har ført i pennen. Årets prismottaker fremhever selv at hun «liker å oversette det språklig nyskapende, det rare og skakke, det utfordrende og utflytende», og hun setter med det ord på mange av kvalitetene ved verkene hun har gitt seg i kast med. Oversettelsene hennes er lekne, men alltid lydhøre; de vitner om en oversetter som tar selvstendige og vitale valg, men som ikke dermed lar seg friste til å sminke tekstene om etter egne preferanser.

Mest kjent er Kaminka nok for sine til dags dato hele tretten oversettelser av Haruki Murakami. I 2012 ble hun sågar tildelt Bastianprisen for oversettelsen av hans roman 1Q84, Bok 1 & 2; her demonstrerer hun Murakamis spesielle og slentrende stil, samtidig som de ulike karakterenes språklige særtrekk gjengis på oppfinnsomt vis. Og selv om oppfinnsomhet er en dyd for absolutt alle oversettere, kommer den ekstra godt med for de som har valgt seg det japanske språket. Det viser ikke minst Kaminkas energiske gjendiktninger av den kvikke og morsomme poeten Hiromi Itō. Itōs dikt er fulle av alt fra kroppsvæsker og morskap til dyreliv og mat; i gjendiktningene har Kaminka både aktivert sin pigghet og sin presisjon.

At det å oversette fra japansk medfører særlige utfordringer, er ikke til å stikke under stol. Japansk er et høykontekstuelt språk og opererer med langt flere dimensjoner enn norsk. Vanskelighetene er mange. For eksempel utelates ofte subjektet i en setning, og objektet likeså; personlige pronomen er sjeldne, måtene å telle på er utallige, substantivene mangler flertallsform og verbene mangler futurum. Japansk har dessuten flere høflighetsnivåer hvor blant annet ordvalget og setningsstrukturen forandres ut ifra hvilket nivå man bruker. Context is king, eller som Kaminka sier det: «Forstår man ikke sammenhengen, så skjønner man ikke stort.»

I tillegg er den kulturelle avstanden mellom Norge og Japan stor. Det kommer for eksempel frem i Jun’ichiro Tanizakis moderne klassiker Søstrene Makioka (1943–1948), som utkom i Kaminkas oversettelse i 2014. Denne ekteskapstrilogien er full av japansk stolthet og fordom; den slående detaljrikdommen lar leseren forstå at oversetteren må ha stått overfor en svenneprøve. Bak Kaminkas rytmiske, sobre oversettelse aner man en rekke vriene valg og utelatelser, som like fullt forblir usynlige i den norske teksten. Det er ingen liten bragd.

I andre oversettelser skal det mye til for ikke å få øye på valgene årets prismottaker har tatt. At hennes oversetterskap inkluderer oversettelser til både nynorsk og bokmål er i seg selv et prisverdig språkpolitisk statement. Men virkelig dristig, for ikke å si radikal, er bruken Kaminka gjør av dialekter i sine oversettelser. I oversettelsen av en novelle av Fumiko Hayashi, inkludert i antologien Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 (2018) lar Kaminka novellens fattige bysbarn snakke et slags stilisert rogalandsmål. Denne typen friheter vil det alltid være delte meninger om. Men litteraturen trenger oversettere med vågemotet i behold, oversettere som både innenfor og utenfor oversettelsene inviterer til diskusjon. Kaminka er en slik oversetter.

«Lykkelig er den forfatter som har en oversetter som Ika Kaminka», skrev Einar O. Risa en gang i en anmeldelse. Og det betviler juryen for Det skjønnlitterære oversetterfonds pris ikke. Her vil vi likevel til slutt hevde at det mest av alt er norske lesere som bør prise seg lykkelig over Ika Kaminkas virke.