Av oversetter Birger Huse
Innlegget viser til DENNE artikkelen.

Cecilie Wingers redegjørelse for juryens valg og vurderinger reiser etter min mening enkelte viktige spørsmål. For å ta det sentrale først: Hun sier at vinnerteksten ”flere steder har en ganske fri tilnærming til originalen”.  Jeg vil hevde at den ikke bare er fri, men for fri, hvis vi legger vanlige oversettermål på det. Flere steder står det noe helt annet enn i originalen, det er lagt til nye elementer og tatt bort utsagn, uten at man skjønner at det kan være nødvendig eller ønskelig.

Dylan sier ”tvers over min svære messingseng”, noe annet enn ”legg deg hos meg”, og han foreslår ikke ”leik deg med meg” (linje 3), men gjentar tittelordene ”Lay, Lady, lay” fra første linje. Vi får vel tro gjentagelsen er bevisst? Og når han gjentar dette også i slutten av. 1.vers, vil jeg tro at forfatteren virkelig mener det slik, mens oversetteren helt malapropos dikter til noen uforklarlige ”steg etter steg, berrføtt uti blomstereng”. Handlingen foregår innendørs, hvorfor tillegge forfatteren vandring i blomstereng på dette punkt!

Fri diktning (banalisering?) også i 2. vers: ”du får meg ør og yr, blir du til dagen gryr, skal du sjå ein lystig fyr”. Men hvem snakker om dette? Ikke forfatteren. På den annen side er henstillingen til damen om å få mannen til å smile falt ut.

I tredje vers tar det helt av: ”Du drøymde om bryllupskaka lenge nok/du kan få ein sleik med krem alt no/Så gløym vesle Askepott sitt trappetråkk/nyss fann prinsen ein mista sko”. Ikke noe av dette står i originalen, og jeg tror ikke det er noe heldig grep å dikte Askepott og prinsen inn i Dylans tekst, som bare henspiller på uttrykket ”You can’t have your cake and eat it too”, altså få i pose og sekk. Poenget med at damen ikke skal lete lenger etter idealmannen når han står rett foran henne, er forsvunnet.

Når det gjelder avvik uten dekning, spørs det likevel om ikke siste vers tar prisen. Istedenfor Dylans lavmælte ønske om å se damen i morgenlyset og kunne rekke ut hånden og berøre henne, får vi skissert et handlingsforløp og ”en kjole slengt i et lint refreng”, samt en innbilsk poet som lokker damen med at hun skal våkne i hans sang! Det er ingen dekning for denslags fantasier i Dylans tekst.

Jeg synes ikke en gjendiktning (hvis det var det konkurransen gjaldt) bør endre originalens mening, bilder og uttrykksmåte mer enn strengt nødvendig. Intensjonen må ivaretas, som Cecilie Winger skriver.

Hun gjennomgår også en del av vanskelighetene i sangen, men ikke denne: Allerede i tittelen har vi problemet med ”Lay” som grammatikalsk ikke er imperativ av ”å ligge”. Jeg har sett hevdet at dette er ordet man bruker til en hund for å få den til å ligge stille. Når forfatteren gjentatte ganger bruker Lay (og Stay), er det liksom hundeordrer. Han lager altså assosiasjoner og ”dobbeltbunn”. At Lady er en hund (også) synes å bekreftes av ”Whatever colors” (1. vers). Hunder er visstnok fargeblinde eller ser farger dårlig, og velger man denne tolkningen, er det en del som faller på plass. Finnes det noen mulighet for at teorien om at Lady (også) er en hund kan ha noe for seg, montro? Dylans tekst ville da bli litt mer ved, synes jeg. Mer enn vanlig gnål av typen: Bli litt til a’!

Det er visst så at Dylan kommer til Norge snart. Kan noen få spurt om han har hatt eller har diktet en hund som heter Lady og er fargeblind?