Av oversetter Magne Tørring
Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål.

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun’ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller).

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er «basert» på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå.

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet:

 1ste bolken
Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten

I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og «frigarborgi vart auga i ein blømande by.» rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.

Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller «Kenmu» kalles «Kemu», og oversetteren (en viss «M. G.», hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet «kvannon» (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis «kannon», kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter).

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: «Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom.» – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette «ølet», er det «rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen»! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som «risøl» (selv om «risvin» er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:

Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).

At en japansk guttunge blir født med «heilagkrossen paa panna» er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til «gule-kjelden», et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: «Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)» Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen?

Innlegget ble opprinnelig publisert på Magnes egen blogg.

Email, RSS Follow