Da bloggredaktør Hansen nylig sendte ut en bønn om bidrag til bloggen, så jeg prompte mitt snitt. To fluer i ett smekk. Her kan jeg både ønske god jul, og relansere den svært populære serien «Fra en oversetters hjemmekontor». I denne serien tar vi som kjent for oss populære og aktuelle myter omkring oversettere. Og denne gangen skal vi se nærmere på noen av de mange mytene om hvor kummerlig og jammerlig oversettere og andre kunstnere feirer julehøytiden.

Jeg starter med et retorisk spørsmål: Kan det være kontrastene? Kan det være at de store forventningene som er knyttet til julefeiring her opp i det mørke nord – med tindrende barneøyne, sorgløse familier og venneflokker samlet rundt bugnende matfat, og gaver som gjør mottagerne øre av lykke – er så oppskrudde at det vekker et trassig ønske om det stikk motsatte?

Så vidt jeg litt forenklet har funnet fram til, finnes det bare to ytterligheter når kunstnere leverer juleskildringer. Den ene beskriver feiringer av lysfester som redder deltagerne gjennom mørketidsdepresjoner og får dem trygt ut i den andre enden av midtvintersolverv. Den beskriver lykkelige julefeiringer slik de foregår hos sorenskriver Bals i filmen Tante Pose. eller hjemme i herskapshuset hos Fanny og Alexander. (Digresjon: Jo da, jeg vet at verden ikke sto til påske i tilfellet Fanny og Alexander.)

Den andre er langt dystrere og barskere. Da Dikter Arild skrev om bestefar, utkledd som julenissen som har ramlet på fylla: «Ta a’rei maska, her harru flaska», brukte han humor. Det gjorde ikke Sigbjørn Obstfelder da han i sin bunntriste «Julaften» fra 1893 blant annet skriver:

(Digresjon 2: Denne tårefremkallende melankolien ble for øvrig parodiert rundt 1950 av d’herrer Eidem, Keilhau og Bjerke. «… og han lagde stille sit ansikt ned i flæsket og græd …»)

Men om julefeiringene er kummerligere, er visst romjul og nyttår enda verre. Oh, the horror! Tenk bare på H.C. Andersens lille Piken med svovelstikkenefra 1848. Historien om den lille fattigjenta som fryser «i hjel den siste kvelden i det gamle året» – om hvem det heter: «Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen» – turde være kjent. Og jeg antar at det ikke bare er meg som har Per Aabels stemme i bakhodet når jeg siterer åpningssetningene, oversatt av Odd Bang-Hansen: «Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden.»

Jeg iler til med et siste eksempel, sånn for å bygge tristesse på tristesse, tilbake til en forfatter som benyttet seg av humor, nemlig Hans Jæger. I Fra Kristiania-Bohêmen fra 1885, beskrives den unge Henchen, som leser sitt rykende ferske dikt for vennen Jarman, slik:

«Det var et langt digt, skrevet i nogenlunde vers; indholdet var følgende: En ung mand, student naturligvis, er blet opmærksom paa, hvorledes forfattere nufortiden blir berømte ved at skrive liderlige bøger. Han vil ogsaa bli berømt, og saa sætter han sig til at skrive et stort liderlig drama. Nytaarsaften, mens hans forældre og søskende nedenunder i stuen fejrer julen med andagt og salmesang, sidder han oppe paa sit tagkammer og lægger den sidste haand paa sit arbeide. – Endelig er han færdig.

Han læner sig vel tilmode tilbage i sin gyngestol, gyngende et par gange frem og tilbage, og falder saa i søvn.

Det banker paa døren, og ind triner en formummet skikkelse, som siger: følg med! Han kan ikke andet, han maa adlyde. De gaar ud, gjennemvandrer forskjellige gader, og kommer endelig til theatret. Der gaar de ind og tar plads i sniplogen i første rad. Teppet er endnuikke gaat op; mens de venter tar han publikum i øjesyn. Der er propfuldt hus, men – det er altsammen bare benrangler! Han ser forfærdet paa sin ledsager og spør, hvad det skal betyde. – Jo, svarer skikkelsen, det er alle dem, som du ved dit liderlige stykke har bragt paa afveje, og som siden er døde og kommen til helvede. Hver nytaarsaften kommer de her og ser om igjen det stykke, som fra først af har bragt dem i fordærvelse.

Dette har tidligere vært trykket i heftet «Jul i Rådhusgata» 2010.

Follow