av oversetter Kirsti Vogt

Når en oversetter river seg løs fra tastaturet, går ut i den virkelige verden og forteller noen der hva hun jobber med, og disse noen er opptatt av det vi kaller fantasylitteratur, er det et tema som alltid dukker opp i samtalen: Oversettelse av navn.

For det er altså primært i fantasysjangeren vi iblant oversetter eller fornorsker navnene og hele det litterære universet. Og det er sånt som skaper diskusjon. Noen synes det er flott, andre synes det er tullete tukling med forfatterens verk. En del Tolkien-fans tilhører sistnevnte gruppe. Av og til skulle man nesten tro at Tolkien er Gud og at hans oversettere har besudlet selveste skaperverket. Når jeg treffer den typen, har jeg en viss glede av å la dem holde på en stund før jeg spør om de virkelig synes at oversetterne burde ha ignorert Tolkiens instruks om at alle navn i hans verker skulle oversettes. Da blir det ofte litt stille.

Også voksne Harry Potter-elskere er opptatt av dette. Veldig mange synes det Torstein Bugge Høverstad har gjort med navn og begreper er helt strålende, men jeg treffer jevnlig dem som synes han burde ha latt mest mulig, og i alle fall alle navn, stå på engelsk. Det forbløffer meg at man kan legge lidenskapelig ut om J.K. Rowlings fantastiske, magiske navn og nyord, og samtidig ikke se hvor mye av den tekstlige magien som blir borte når leserne ikke forstår dem. Vi er mange voksne som er glad i Harry Potter-bøkene, men de er og blir barnebøker. Og tro det eller ei, bøker oversettes ikke for folk som foretrekker å lese på engelsk, men for folk som vil lese på norsk. Jeg vet ikke hvor mange voksne nordmenn som får assosiasjoner til summende humler når de leser navnet Dumbledore, det er tross alt ganske fiffig engelsk, men svært få norske barn vil få det. Humlesnurr, derimot – bingo.

Siden jeg nå selv har lagt hodet på fornorskingsblokka med første bok i Jessica Townsends barnebokserie Ingenlund (som altså heter Nevermoor på engelsk), der jeg har valgt å fornorske eller oversette alle navn og begreper, har jeg lyst til å si litt om tankegangen som ligger bak et slikt valg.

La meg først fortelle litt om boken. Morrigan Crow fra Jackalfax i Wintersea Republic er et forbannet barn som bringer ulykke over alt og alle. Hun bor sammen med faren Corvus og stemoren Ivy i Crow Manor, og skal ifølge forbannelsen dø på elleveårsdagen sin. I siste øyeblikk dukker en merkelig mann ved navn Jupiter North opp, redder Morrigan fra The Hunt of Smoke and Shadow og tar henne med til byen Nevermoor, der hun flytter inn i magiske Hotel Deucalion og blir Jupiters kandidat under opptaksprøvene til The Wundrous Society. Og Nevermoor er noe for seg selv – man reiser med Brolly Rail og Wunderground, Saint Nicholas og The Yule Queen sørger for at det blir Christmas og Yule på en gang, og man kan handle hos Ugly Jumper Company. Under Wundrous Welcome i Proudfoot House får Morrigan sin første venn, Hawthorne Swift. Men har Inspector Flintlock rett i at Morrigan er i Nevermoor ulovlig? Og hvem er denne Wundersmith folk er så redde for?

Vi tar det en gang til. Morrigan Crow fra Jackalfax i Wintersea-republikken er et forbannet barn som bringer ulykke over alt og alle. Hun bor sammen med faren Corvus og stemoren Ivy i Crow Manor, og skal ifølge forbannelsen dø på elleveårsdagen sin. I siste øyeblikk dukker en merkelig mann ved navn Jupiter North opp, redder Morrigan fra røyk-og-skygge-jegerne og tar henne med til byen Nevermoor, der hun flytter inn i magiske Hotel Deucalion og blir Jupiters kandidat under opptaksprøvene til Det vunderlige selskap. Og Nevermoor er noe for seg selv – man reiser med plyksbanen og vundergrunnen, Saint Nicholas og The Yule Queen sørger for at det blir jul og jol på en gang, og man kan handle hos Ugly Jumper Company. Under den vunderlige velkomsten i Proudfoot House får Morrigan sin første venn, Hawthorne Swift. Men har inspektør Flintlock rett i at Morrigan er i Nevermoor ulovlig? Og hvem er denne vundersmeden folk er så redde for?

En siste variant: Morrigan Kråkh fra Sjakkelfoss i Vintersjø-republikken er et forbannet barn som bringer ulykke over alt og alle. Hun bor sammen med faren Korvus og stemoren Iris i Kråkheslottet, og skal ifølge forbannelsen dø på elleveårsdagen sin. I siste øyeblikk dukker en merkelig mann ved navn Jupiter Nord opp, redder Morrigan fra røyk-og-skygge-jegerne og tar henne med seg til byen Ingenlund, der hun flytter inn i magiske Hotel Devkalion og blir Jupiters kandidat under opptaksprøvene til Det vunderlige selskap. Og Ingenlund er noe for seg selv – man reiser med plyksbanen og vundergrunnen, julenissen og joledronningen sørger for at det blir jul og jol på en gang, og man kan handle hos Grusomme Gensere A/S. Under den vunderlige velkomsten i Storsnut palé får Morrigan sin første venn, Hagbart Rask. Men har inspektør Flintelås rett i at Morrigan er i Ingenlund ulovlig? Og hvem er denne vundersmeden folk er så redde for?

Disse tre versjonene synliggjør dilemmaet man står overfor når en bok med et fullstendig fiktivt univers skal oversettes. Hvor langt skal man gå i fornorskingen? Alle vil nok være enige i at den første versjonen er uleselig. En del vil derimot mene at den andre versjonen er helt som den skal være, bortsett fra at man burde gjøre noe med Saint Nicholas og The Yule Queen. Men det er altså den tredje versjonen som gjengir hvordan resultatet ble på norsk.

Vi har lange tradisjoner for å fornorske navn i barnebøker. Norske barn har for eksempel aldri lest om Lönneberga eller Green Gables, selv om historiene utspiller seg i en eksisterende verden. I dag fornorsker vi stort sett bare når hele handlingen foregår i en oppdiktet verden, og det er heller ikke nytt – tenk bare på historien om brødrene Løvehjerte, for ikke å snakke om Donald-bladene (rekk opp hånden hvis du vet hva Andeby heter på engelsk!). Hvis Anne-bøkene skulle oversettes til norsk for første gang i våre dager, ville hun neppe ha bodd på Bjørkely – men jeg tror nok Pippi hadde blitt hetende Langstrømpe og ikke Långstrump i dag også.

Vi fornorsker først og fremst når mennesker og steder har meningsbærende navn. Ved å la slike navn stå uendret, innfører vi et språklig lag som ikke finnes i originalen. I Nevermoor er hele verden på ett språk, og alt er forståelig for leserne. Hadde jeg latt alle navn stå på engelsk, ville universet i Ingenlund ha blitt tospråklig – i motsetning til i originalen. Samtidig ville det unektelig ha vært pussig å bare fornorske litt her og der, slik beskrivelsene av boken viste. Det måtte bli alt eller ingenting.

I Ingenlund har Jessica Townsend diktet opp en hel verden, med land og riker og byer som ikke eksisterer noe annet sted enn her. Og selv om ikke alle person- og stedsnavn er like meningsbærende, er ingen av dem tilfeldig valgt. En gutt som kan snakke med hunder, heter Shepherd Jones, og Dreadmalis Dungeons klinger ikke akkurat trivelig. Hvorfor skal norske barn – og voksne som ikke er så gode i engelsk – gå glipp av de nyansene? (De gjør ikke det, altså. Og vi får håpe at Leon Berger slipper å havne i Fryktmalis fangehull.)

Når navnene fornorskes, får den norske teksten den samme flyten og det samme enhetlige preget som originalen, og den blir like tilgjengelig for sine lesere. Og la oss et øyeblikk forestille oss at en norsk bok, Ingenlund, skal oversettes til engelsk. Ville noen ha tenkt at navn som Vårfluesmuget og Hurramegrundt aveny, Suppedas Brun og Gedeon Ganger, Det koboldinske bibliotek og Guddommeligvesenets tempel skulle få stå, eller ville de muligens ha blitt hetende Caddisfly Alley og Humdinger Avenue, Kedgeree Brown og Gideon Steed, The Gobleian Library og Temple of the Divine Thing på engelsk?

Så kan man selvsagt alltid diskutere hvor langt fornorskingen skal trekkes. Det er unektelig et stykke fra Jackalfax til Sjakkelfoss. Klart byen kunne hett Sjakalfaks, men prøv å si de to norske variantene høyt og hør hvilken som både klinger mest som Jackalfax og som et stedsnavn. På samme måte kunne brettspillet Happy Housewives hett Lykkelige husmødre, men Fornøyde fruer lyder da bedre?

Redaktør Camilla og jeg fleipet mye med at Morrigan Crow kunne hete Marion Ravn på norsk. Morrigan klinger fremmed, men det er egentlig fint, hun er jo på et vis en fremmed fugl i verden. (Jeg håper for øvrig at leserne vil uttale navnet på norsk!) Men den viktigste grunnen til at fornavnet ikke ble endret, er at Morrígan er en skikkelse i irsk mytologi, som ofte viser seg som en kråke eller ravn. Symbolikken går nok over hodet på mange, men med et annet navn ville den ha forsvunnet helt. Det hadde jeg ikke hjerte til. Crow, derimot, ville jeg endre, samtidig som jeg ville beholde rytmen i hele navnet. Og Morrigan Ravn ble litt for likt navnet til nevnte sangerinne, ergo ble det Kråkh. Morrigan Kråk ser bare rart ut, men Morrigan Kråkh – det er jo et navn!

Noen ord om selve tittelen til slutt. Jessica Townsend sier at Nevermoor bare var et navn hun likte, men at det også er en klar referanse til Edgar Allen Poes dikt «The Raven» der. Å gjenskape den ble umulig, så dermed måtte jeg forsøke å finne et norsk navn som hadde den samme dobbeltbetydningen som det engelske. Det var ikke gjort på et kvarter, akkurat, men da det sto Ingenlund på skjermen min, visste jeg at jeg var i mål. Det klinger som et stedsnavn, samtidig som det spiller på ordet ingenlunde, som betyr aldri, ikke på noen måte. Og når forfatteren får navnet forklart og sier at hun elsker det, og agenten hennes i en mail til alle oversettere bruker det som eksempel på hvor langt det er lov å gå, kan jeg jo si meg fornøyd. Ingenlund ble opprinnelig møtt med en viss skepsis innad i forlaget, noen syntes det var for fikst og oversettersk, andre at det var for risikabelt å satse på det som serietittel – det måtte bli Nevermoor. Redaktør Camilla kjempet som en løve for Ingenlund som serietittel, og med de første anmeldelsene ble nok den ballen lagt død for alltid.

Så får vi vel se, da, om Ingenlund blir et like hjemmekjært univers for norske barn som Nevermoor er blitt for engelskspråklige barn – og hvor mye kjeft jeg får neste gang jeg beveger meg ut i verden og kommer i skade for å fortelle noen at jeg er oversetter.

Follow